Kan en stat utenfor EU bruke euro?
BREV nr. 32
Utgangspunktet er at bare medlemsstater kan bruke EUs felles valuta. Stater utenfor EU har likevel i noen tilfelle knyttet sitt pengesystem til en fastsatt eurokurs eller til bruk av euroen. Eksemplene er neppe så aktuelle for Norge.
Publisert: 6. august 2024
En svak kronekurs mot euro vekker interesse, ikke minst når ferie på kontinentet står for tur. EUs felles valuta ble innført i 1999. Det er ulike syn på årsaker, virkninger og løsninger. Kursen var i 1999 under 9 kroner for 1 euro. Etter 25 år er kursen rundt 11,50 kroner. Den høyeste og laveste kurs i perioden var 7,22 kroner (2003) og 12,32 kroner (2020). Blant våre nabostater har Finland brukt euro siden 1999. Danmark har i samme periode holdt kursen mot euro innen snevre marginer. Sverige bruker ikke euro, men svensk krone er noe mindre svekket mot euro enn den norske krone.
Dette er ikke unaturlig for en liten og åpen økonomi som den norske å velge et fastkurssystem. I rundt 25 år har norsk pengepolitikk imidlertid blitt styrt etter et inflasjonsmål, mens valutakursen har vært markedsbestemt. Dette kan ha lettet gjennomføringen av norsk økonomisk politikk, ved at eksterne rystelser, for eksempel et stort fall i oljeprisen, kunne avhjelpes også ved svekkelse av valutakursen.
Det kan være rasjonelt for noen stater å bruke en annen stats valuta, eller å bruke en felles valuta mellom flere stater. Amerikanske dollar brukes av mange stater, og det er noen eksempler når det gjelder euro. Som hovedregel er den felles valuta imidlertid forbeholdt EUs medlemsstater. Noen stater utenfor EU har likevel knyttet sin valuta til euro, eller bruker euroen som betalingsmiddel på sitt territorium. For eksempel har flere tidligere franske kolonier en ‘afrikansk franc’ (‘CFA’), som var knyttet til fransk franc i et fast kursforhold – og fra 1999 til euro. Europeiske mikrostater (Andorra, Monaco, San Marino og Vatikanstaten) er omgitt av eurostater og bruker euro etter avtale med EU. For disse stater er det ikke hensiktsmessig å ha en egen valuta. De er økonomisk integrert i nabostatene og de har i moderne tid benyttet nabostatenes nasjonale valuta som betalingsmiddel.
Et annet eksempel på ikke EU-stater som bruker euro er fra vest-Balkan. Montenegro er en småstat med rundt 650.000 innbyggere. Landet erklærte seg uavhengig fra Serbia i 2006. Før dette brukte delrepublikken jugoslavisk dinar. Denne valuta ble ødelagt av hyperinflasjon i perioden 1992-94, som følge av Jugoslavias oppløsning ved krig. For å stabilisere økonomien tok Montenegros myndigheter i bruk tyske mark, og fra 2002 euro, som sin valuta de facto. Montenegro søkte om EU-medlemskap i 2012, og forhandlinger er i gang. – Kosovo var en autonom provins, som erklærte sin uavhengighet fra Serbia i 2008, men er ikke universelt anerkjent i folkerettssamfunnet. Landet har rundt 1,8 millioner innbyggere. Også Kosovo har brukt tyske mark og bruker euro. Kosovo søkte om EU-medlemskap i 2022, men forhandlinger har ikke begynt.
Denne ensidige bruk av euro har Kommisjonen ment ikke var i samsvar med EU-retten. Ingen av statene hadde en egen valuta på forhånd, noe som blant annet kan påvirke grunnlaget for å delta i eurosonen. Kommisjonen har senere modifisert sitt syn, og EU inngikk stabiliseringsavtaler med Montenegro (2012) og Kosovo (2016). Den europeiske sentralbank tilbyr likviditetsstøtte til begge lands sentralbanker. EUs holdning til pengepolitisk støtte til Montenegro og Kosovo bør imidlertid ses i sammenheng med den politiske vilje i disse land til å delta i EU, herunder i valutaunionen. Vilkår for landene for å delta i eurosonen kan avtales i forhandlinger om EU-medlemskap – når den tid kommer.
Valutasamarbeid er ikke en del av EØS-avtalen, selv om euroen er viktig for handelen i det indre marked. Norge har ved EØS privilegerte forbindelser med EU og EU-statene, som bygger på naboskap, mangeårige felles verdier og europeisk identitet. Unntakene som er nevnt foran fra hovedregelen om at euro er forbeholdt EU-medlemmer, passer imidlertid dårlig for Norge.
Valutamarkedet er et stort marked som ikke primært er drevet av underliggende handelsbehov, men snarere av ulike forventninger mellom aktørene om valutakursutvikling – eller spekulasjon. Små valutaer, som for eksempel den norske krone, kan dessuten bli utsatt for upåregnelige kurssvingninger som ikke nødvendigvis gjenspeiler norsk økonomi. EU har ikke noe mål for eurokursen, men en større valuta vil være mindre påvirket enn en liten valuta av spekulasjon og upålitelige markedsbevegelser, for eksempel som følge av politiske hendelser.
Norge deltok ikke i EUs valutakursmekanisme (ERM, 1978), som også ga mulighet for tredjeland til å delta. Dette er imidlertid ikke tilfelle etter reglene for ERM 2 (1999). Kurssamarbeidet er utformet for EU-stater som ennå ikke bruker euro og som skal se sin valutakurspolitikk som en sak av felles interesse. Selv om Norge kan oppfylle de økonomiske krav som stilles for å delta i eurosonen, er dette neppe avgjørende: Euroen er EUs felles valuta.
Norges situasjon i sammenhengen er ikke så liketil. Fra slutten av 1970-årene gjaldt for kronen stort sett en fastkursordning i form av en valutakurv. Norske myndigheter fastsatte etter utenrikshandelen valutaene og vektene i kurven. Dette ga noe variasjon over tid, men med et stort innslag av europeiske valutaer. I 1990 besluttet regjeringen ensidig å knytte kronen til EUs valutakurv og regneenhet ECU. Den besto av EU-statenes valutaer. I fastkursordningen ble likviditetsstøtte fra viktige EU-sentralbanker avtalt. Det ble i sammenhengen også avtalt kontaktmøter på politisk nivå mellom den norske finansminister og presidenten i EUs råd av finansministre. Kursordningen var en tilnærming til EU, og passet til EØS-forhandlingene. Sterk uro i valutamarkedene førte imidlertid til at fastkursen måtte oppgis i 1992. Etter dette ble styringen rettet inn mot et ‘kursleie’ for europeiske valutaer, som varte frem til pengepolitikken ble innrettet etter et inflasjonsmål rundt 2000.
Et flertall sa nei til EU i folkeavstemningen i 1994, men å beholde den norske krone var ikke et sentralt tema. Den felles valuta var vedtatt og forberedelsene påbegynt, men euroen ennå ikke innført. Den norske regjering uttalte at «(d)en fordel som kan ligge i å endre valutakursen ved enkeltstående begivenheter, er etter Regjeringens vurdering mindre enn de permanente kostnadene vi pådrar oss ved å stå utenfor en bred europeisk valutaunion» (stortingsmelding nummer 40 for 1993-94, side 263). Regjeringen godtok i forhandlingene at Norge som medlemsstat ville innføre euro når vilkårene forelå. Norsk økonomis oljeavhengighet ble nevnt som en mulig komplikasjon ved et sterkt oljeprisfall.
Pengepolitikken har fra rundt 2000 vært rettet mot inflasjonsstyring og Norge har ikke hatt noe mål for valutakursen. Den norske krone har svekket seg vis-á-vis euro siden 1999. Oljens store betydning for norsk økonomi avtar imidlertid. Kronesvekkelse gir eksportnæringer bedret konkurranseevne, mens det motsatt er tilfelle for importnæringer. En flytende valuta kan i perioder svinge mer enn det de økonomiske forhold tilsier. Bruk av euro vil fjerne kursrisiko i vårt handelssamkvem med eurostatene, og samtidig beskytte mot spekulasjon og politiske hendelser som påvirker euroens kurs overfor andre valutaer. Dette ville i så fall være et forsterket gjensyn med tradisjonell norsk valutapolitikk. Bruk av euro er imidlertid bare mulig med et norsk EU-medlemskap. Kanskje dette bli ett argument for EU-medlemskap i en ny folkeavstemning – som bør komme?
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.