NATO-tropper til Ukraina?
Lytt til Macron med begeistring, men ikke ta ham (helt) på ordet.
Publisert: 17. april 2024
Hva mener egentlig Frankrikes president Emmanuel Macron når han tar til orde for å sende tropper til Ukraina? Og hvordan tok han rollen som Europas leder i tilnærmingen til Ukraina?
Fra naiv due til knallhard hauk: Initiativene hans hylles til og med av de baltiske landene, som tidligere har kritisert Frankrike for å ikke bry seg nok om Europas østfront.
Forvandlingen hans fascinerer og irriterer. Og bakteppet er selvfølgelig bekmørkt.
Dette får mange til å klø seg i hodet: Hvorfor har han endret seg? Vel, det har han egentlig ikke, det er Europas sikkerhetspolitiske situasjon som har endret seg. Det er behov for nye ideer.
Avgjørende for å kunne temme Putin
I 2017 talte Macron ved det ærverdige Sorbonne-universitetet i Paris. Talen har blitt døpt om til Sorbonne-talen, og står igjen som Macrons store visjon for Europa. I talen pekte han på sju nøkler til EUs fremtidige samarbeid. Den første nøkkelen, og fundamentet til et samarbeid som det EU er, var ifølge Macron sikkerhet.
I tråd med at USA virker til å vie mindre oppmerksomhet til forsvaret av Europa, mente Macron at det hastet med strategisk autonomi for Europa.
Tanken om strategisk autonomi er på ingen måte ny, den franske landsfaderen Charles de Gaulle formulerte tanken på 50-tallet. Den gangen var det hovedsakelig ment som et fransk konsept, de Gaulle mente franskmennene ikke alltid ville ha sammenfallende interesser med amerikanerne.
I dag er konseptet ment som et europeisk initiativ. Macron sa derfor, i Sorbonne-talen, at «Europa må sikre autonome operasjonelle sikkerhetskapasiteter», som et supplement til Nato. Oppfordringen har nå fått ny relevans, og kan ikke lenger anses som fransk ønsketenking.
Krigen i Ukraina forstås i økende grad som eksistensiell, også for Europa og europeisk sikkerhetsarkitektur. Samtidig vil et valg av Donald Trump som president i USA gjøre at hele Natos artikkel fem ikke lenger garanterer amerikansk hjelp.
Budskapet til Macron er altså det samme som det alltid har vært, det er bare hans tro på diplomati i møte med Putins Russland som har endret seg.
Tomme ord på et papir har forsvinnende liten verdi når det ikke foreligger et gjensidig ønske om fred.
For å sitere Carl von Clausewitz: «Å sløve sverdet sitt er poengløst, for før eller siden vil noen med et skarpt sverd komme og kappe av deg armene.» Et skarpt europeisk sverd, som kan ta hånd om eget forsvar, er derfor helt avgjørende for å kunne temme Putin.
En advarsel til Putin
Det samme kan sies om røde linjer. De har liten verdi uten troverdighet. For Vesten har røde linjer allerede liten troverdighet. Og skulle Ukraina tape krigen, vil de ikke ha noen troverdighet. Dette har nå gått opp for Macron.
Macron har derfor bedt alle Nato-land om å adoptere en strategisk tvetydighet – der man holder alle militære muligheter åpne – overfor Russland. Han utelukket heller ikke at Frankrike skulle sende tropper til Ukraina.
Utsagnet skapte furore, men som tilfellet ofte er med Macron: Når han snakker om utenrikspolitikk blir han misforstått.
Meningen var selvfølgelig ikke at franske tropper skal sendes til fronten for å kjempe side om side med ukrainere i skyttergravene. Meningen var at det kan være aktuelt å blant annet sende militært personell for opplæring av ukrainere eller for å rydde minefelt.
Ukrainske tropper læres allerede opp av Nato-soldater i andre land, som for eksempel på Sardinia. Å trene dem opp i Ukraina, med god avstand til østfronten, burde derfor ikke være kontroversielt. Det bryter med all sannsynlighet ikke noen røde linjer, og er en viktig investering i både ukrainsk og europeisk sikkerhet.
Utsagnet må også leses som en advarsel til Putin.
Én etter én har de mange innbilte røde linjene overfor Russland blitt brutt. Å bryte disse røde linjene er noe Russland har drevet med i mange år, derfor er det strengt nødvendig å snakke om hvilke tiltak som er og kan være aktuelle, fremfor å snakke om tiltak som er uaktuelle. Det siste tolkes kun som svakhet i Kreml, og demonstrerer at Europa ikke er villige til å ta hånd om egen sikkerhet.
Det meste som tidligere har vært omtalt som uaktuelt, har blitt levert; stridsvogner, jagerfly og langtrekkende missiler. I støtten til Ukraina burde ingenting, unntatt direkte kamphandlinger mellom Nato og Russland, utelukkes.
Til syvende og sist må vi, som ikke dikterer utenrikspolitikken, lese utsagnet som en oppfordring til å tenke større. Om støtten til Ukraina, om strategisk autonomi og om hvordan Europa kan enes om en felles sikkerhetspolitisk strategi.
Dette er ikke tiden til å være feig.
Innlegget er publisert i Nettavisen 15.4.2024.
Relatert
Seiersdagen og løgnens imperium
Kunsten å temme rovdyr
Storbritannia etter Starmer
Når politikere plukker velgerne
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
