Er abort et politisk spørsmål?

Eller er det «bare» et dypt personlig spørsmål som politikken ikke har noe med?

Dette var tema i siste utgave av podkasten Aftenpodden.

Det var særlig Sarah Sørheim som undret seg over dette spørsmålet. For burde det ikke være opp til kvinnen, og bare kvinnen, å bestemme om hun vil ha barn eller vil ha et sykt barn?

Motsetningen som stilles opp, er, etter min mening, kunstig.

Abort er selvsagt et dypt personlig spørsmål, men det er, like selvsagt, også politikk.

Hvis det ikke var politikk, ville vi ikke hatt behov for en abortlov, og det ville vært mulig å ta abort helt frem til fødsel. Sene aborter ville vært foretatt av private klinikker, og vi ville ha betalt for dem selv.

Dette betyr ikke at abort ikke også er et dypt personlig spørsmål. Det blir som med aktiv dødshjelp: Det er selvsagt et dypt personlig spørsmål om man kan tenke seg å be om eller å utføre aktiv dødshjelp. Men hvorvidt det skal være tillatt og med hvilke restriksjoner, er også et politisk spørsmål.

Politikk er ikke bare kjølige regler om rett og galt.

Politikk handler også om moral og etikk; om felles etiske grenser.

Det er naturligvis vanskelig å si nøyaktig når det dypt personlige kan få så store samfunnsmessige konsekvenser at det også må være et spørsmål for samfunnet og dermed for politikken.

Men i kulturer og liberale demokratier som vårt, anser man normalt spørsmål som har med livets begynnelse og slutt å gjøre for å være slike spørsmål.

Det ville ha store og uoversiktlige samfunnsmessige konsekvenser, dersom alle kunne ta abort når de vil i svangerskapet, eller dersom alle kan praktisere aktiv dødshjelp slik de selv vil. Derfor er også dette spørsmål som bør og må reguleres av samfunnet.

Samtidig anerkjenner samfunnet at disse spørsmålene er dypt personlige. Og derfor har helsepersonell en rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep, akkurat som helsepersonell i andre land har rett til å reservere seg mot, eller ikke har en plikt til, å utføre aktiv dødshjelp.

Abortutvalget er helt samstemt om at abort også er et spørsmål av betydning for samfunnet.

Det skriver gang på gang at «fosteret har en moralsk verdi som samfunnet har en plikt til å beskytte». Utvalget er også opptatt av de «samfunnshensyn som ligger til grunn for de statlige inngrepene i den gravides selvbestemmelse».

Abortetikk kan altså, slik utvalget skriver, diskuteres ut fra både individuelle og samfunnsmessige perspektiver. Og det er ikke en ordinær helsetjeneste.

I en annen podkast, VGs «Giæver og gjengen», sier Hanne Skartveit at man i debatten helt synes å ha glemt fosterets rettsvern.

Jeg vet ikke hva hun her mener med «debatten», men abortutvalget har i hvert fall ikke glemt det.

Hele utredningen bygger på den erkjennelsen Skartveit er opptatt av, nemlig at abortloven er en avveining av hensynet til kvinnens selvbestemmelse og hensynet til det ufødte liv.

Utvalget bygger på samme resonnement som dagens abortlov, nemlig at fosteret får et gradvis økende rettsvern, og utvalget foreslår til og med at det i loven skal stå at den skal «sikre respekten for det ufødte liv».

Men heldigvis er utvalget også så «fair» at det viser respekt, både for dem som ikke anerkjenner at fosteret har noen verdi eller rettsvern før det er født, og dem som mener at rettsvernet bør være (nesten) absolutt allerede fra unnfangelsen.

Det tjener utvalget til ære at det har greid å fremstille de ulike synspunktene og holdningene på en så god og respektfull måte. Mange som nå deltar i debatten, kunne ha mye å lære av det.

Det er nemlig påfallende hvor skjevt mange nå vektlegger og fremstiller argumentene.

Et typisk argument for å utvide grensen for selvbestemt abort fra utgangen av 12. til utgangen av 18. uke, er for eksempel at det i praksis i dag er selvbestemt abort til 18. uke. Problemet er bare, slik mange ser det, at kvinnen må gjennom en unødvendig og ubehagelig nemndbehandling.

Det nevnes svært sjelden hva som er argumentene for å ville bevare grensen for selvbestemt abort til utgangen av 12. uke.

Ett av argumentene er en slags parallell til argumentet for å utvide grensen, nemlig at nesten alle likevel tar abort før utgangen av uke 12.

Et mer spekulativt, men likevel gyldig argument, er at en utvidelse kan føre til at flere føler at de kan vente med å ta stilling eller bli presset til å ta abort senere i svangerskapet, noe som åpenbart vil være mer belastende for kvinnen.

At det vil være mer belastende for mange kan skyldes flere forhold: Kvinnen (og kanskje mannen) har begynt å se seg selv som mor (og far), magen vokser, barnet merkes kanskje i magen, og selve aborten kan bli vanskeligere og vondere å gjennomføre. Forskjellen mellom å ta abort i uke 12 og uke 18 er ikke triviell.

Samtidig er det ingen i abortutvalget som går inn for å beholde nemndsystemet slik det er i dag. Alle, bortsett fra ett medlem, anerkjenner at vi må ha nemnder, men foreslår altså at de skal virke på en annen og bedre måte for kvinnen enn de gjør i dag.

I VG-podkasten gjentar Hanne Skartveit et poeng som hun stadig kommer tilbake til – nemlig at det er Erna Solberg (H) og Kjell Ingolf Ropstads (KrF) skyld at hele abortloven nå diskuteres og har «kommet i spill». Den abortloven vi har, er, ifølge Skartveit, verdens beste.

Men dette mener jeg er helt feil.

Abortloven har vært moden for revisjon svært lenge.

Grunnen til at det ikke har skjedd, er at regjeringene vi har hatt, har vært for redde for å skape en polarisert debatt.

Det er forståelig, men ikke fornuftig, og etter hvert ble spørsmålet overmodent. Programmene til flere politiske partier illustrerer at det lenge har vært ønsker om å endre loven.

Heldigvis har abortutvalget bidratt med veldig forsonende, fornuftige og kunnskapsrike betraktninger som kan legge grunnlaget for en god revisjon av loven.

Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad fortjener kanskje kritikk for å bringe opp noen spørsmål knyttet til abortloven i en litt oppjaget politisk situasjon.

Men de berørte overhodet ikke kvinnens grunnleggende selvbestemmelse, og de meningene de fremførte, var heller ikke påfunn som de fremsatte der og da. Det var standpunkter som de alltid hadde hatt.

Og legger vi abortutvalgets utredning til grunn, viser det seg at de på mange måter fikk rett: Utvalget, som sikkert er uenig med Solberg, og særlig Ropstad, om mye, foreslår å fjerne den såkalte eugeniske indikasjon, og de foreslår også at spørsmålet om fosterantallsreduksjon må behandles som noe annet enn et ordinært svangerskapsavbrudd – altså det samme som Solberg og Ropstad gikk inn for.

Det er på høy tid å modernisere og oppdatere abortloven.

Men en «modernisering» er ikke ensbetydende med at man også skal utvide grensen for selvbestemt abort – eller utvide den til utgangen av 18. eller 22. svangerskapsuke.

Mitt håp er at Stortinget foretar mange av de endringene abortutvalget har foreslått, herunder å endre nemndsystemet, men at man beholder grensen for selvbestemt abort på 12 uker.

Og dersom det ikke er flertall for 12 uker, bør ikke alternativet automatisk være 18 uker. Grensen kan også settes ved utgangen av 14. eller 16. uke.

Det skjer raske og omfattende endringer på feltet abort og bioteknologi, og mange er til det bedre. De siste endringene i bioteknologiloven, som langt på vei ble foretatt uten utredning i 2020, er ennå ikke evaluert. Det burde de vært før abortloven endres.

Det er vanskelig å overskue de langsiktige konsekvensene av de endringene som nå er foretatt og kanskje blir foretatt på feltet abort og bioteknologi.  Derfor bør vi bevege oss med forsiktighet og klokskap.