Bioteknologi

For behendig om bioteknologi og sortering

Melands sortering av de som er mot «alt», og de som er tilhengere av at det gjøres fremskritt, blir litt for enkel. Det i seg selv kan tyde på at vi hadde trengt litt mer tid til åpen diskusjon, skriver Kristin Clemet i VG.

Kristin Clemet

Publisert: 21. mai 2020

Foto: CF-Wesenberg / kolonihaven.no

«Nå parkeres de verdikonservative», skriver VG-kommentator Astrid Meland (19.5.), fordi Ap, Frp og SV nå tar skjeen i egen hånd og endrer bioteknologiloven, slik at det blir tillatt med eggdonasjon, assistert befruktning for enslige, tidlig ultralyd og NIPT-test.

Men teksten er litt for behendig skrevet.

Det er ikke riktig at de forslagene som nå er til behandling, kommer opp etter «et par tiårs kamp». Noen av dem er, tvert om, temmelig ferske. Det er for eksempel prinsipielt viktig at endringer i bioteknologiloven, som tradisjonelt har vært begrunnet medisinsk, nå i økende grad begrunnes med hensynet til likestilling. Bare konsekvensene av en slik endring kunne fortjent en debatt.

Det er ikke riktig at det bare er politikere som betrakter seg selv som konservative, som har ønsket å gå forsiktig frem når det gjelder bruken av bioteknologi. Det gjelder i høy grad politikere både til høyre og venstre, og det gjelder mennesker med ulike tros- og livssyn. Selv mener jeg at det også kan gis gode liberale begrunnelser mot enkelte av forslagene som diskuteres. Melands egen avis er for øvrig motstander av det spørsmålet som har vært diskutert lengst og mest, nemlig eggdonasjon.

Boken som Meland nevner at jeg var medforfatter av på 1990-tallet, hadde også Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase (KrF) som medforfattere. Og den vekket absolutt ikke «abortkampen på nytt», slik Meland skriver. Den førte snarere til mange gode og mer lavmælte samtaler om viktige etiske spørsmål.

Det er ikke riktig at flertallet i Bioteknologirådet støtter alle de endringene som nå drøftes i Stortinget. Rådet er for eksempel delt i tre når det gjelder fosterdiagnostikk.

Jeg har, sammen med Helen Bjørnøy, Thorvald Steen, Morten Horn, Geir Lippestad og Henrik Syse, tatt til orde for at vi, som samfunn, burde fått bedre tid til å diskutere og reflektere over de forslagene som nå fremmes. Men dette betyr ikke at vi selv har tatt stilling til alle forslagene eller mener det samme om alt, slik Meland ser ut til å tro.

Meland skriver at hun selv, og det hun tror er det store flertall, egentlig støtter sorteringssamfunnet.

Jeg er i tvil om det er riktig.

Da Stortinget behandlet den første bioteknologiloven i 1993, mente et samlet storting at helsepersonell burde pålegges ikke å gi opplysninger om barnets kjønn før 12. uke. Det er fortsatt forbudt, og årsaken er opplagt: Det store flertall er redd for at kvinner skal begynne å «sortere» fostre og ta abort på grunn av misnøye med barnets kjønn.

Jeg tror at jeg den gangen var den eneste i Stortinget som talte mot dette forbudet, for som jeg sa: «Vi har selvbestemt abort, og da kan vi ikke løpe unna konsekvensene ved gradvis å unnta begrunnelser vi ikke finner høyverdige nok, etter hvert som vi kan oppdage mer om fosteret.» Jeg syns fortsatt det virker rart at det store flertall finner absolutt alle abortgrunner gode nok, unntatt kunnskap om og misnøye med barnets kjønn.

Fosterundersøkelser kan dessuten også brukes til mye positivt, men det er, etter min mening, etisk problematisk å pålegge helsepersonell å holde tilbake informasjon overfor dem som informasjonen gjelder.

Den gangen vedtok for øvrig Stortinget også anonym sæddonasjon, og praktiseringen gikk enda lenger ved at opplysninger om sædgiver ble destruert. Dette har Stortinget måttet gå tilbake på siden.

Jeg nevner dette for å illustrere et poeng: Melands sortering av de som er mot «alt», og de som er tilhengere av at det gjøres fremskritt, blir litt for enkel.

Det i seg selv kan tyde på at vi hadde trengt litt mer tid til åpen diskusjon.

Innlegget var publisert i VG tirsdag 19. mai 2020.