Helsetjenester – offentlig, privat eller begge deler?

Det er vanskelig å forstå venstresidens motstand mot innsatsen fra private helseaktører, som utgjør et supplement og et viktig korrektiv til virksomheter som drives av det offentlige.

Publisert: 9. februar 2024

De siste årene har diskusjonen om private tilbydere av velferdstjenester blusset opp og tilspisset seg. Flere partier på venstresiden i politikken har sagt klart fra om at de ønsker å redusere kommersielle tilbyderes rolle og omfang innenfor områder som barnehager, barnevern og helse og omsorg (HO). Regjeringen har også satt ned et offentlig utvalg – Avkommersialiseringsutvalget – «som skal utrede hvordan kommersiell drift kan fases ut i ulike skattefinansierte velferdstjenester». Mandatet gir en uvanlig sterk føring på retning for de vurderingene som skal gjøres, og det blir spennende å se hvordan utvalget har håndtert dette når rapporten blir lagt frem.

Arbeidsdelingen mellom privat og offentlig sektor i produksjonen av velferdstjenester innebærer politiske valg, og det er derfor naturlig med ulike synspunkter på hvordan disse sektorene best kan organiseres. Men hvis ideologi tar overhånd, risikerer en også å rokke ved grunnleggende mål ved vår samfunnsmodell, som effektivitet, trygghet og valgfrihet. Dette gjelder ikke minst i diskusjonen om private aktørers rolle innenfor HO-sektoren.

Det er bred støtte i Norge til at det offentlige har ansvar for at alle har tilgang til helse- og omsorgstjenester, uavhengig av inntekt. De største sykehusene og de aller fleste andre institusjonene innenfor HO-sektoren er drevet av det offentlige. I tillegg finansierer staten en rekke helse- og omsorgstjenester som leveres av private aktører. Fastlegeordningen er ett eksempel. Store sykehus, som Lovisenberg og Diakonhjemmet, har også status som private (AS-er), men er heleid av ideelle stiftelser. De opererer på basis av avtaler med statlige helseforetak.

I tillegg til offentlig finansierte produsenter av helse og omsorgstjenester, har det gjennom årene vokst frem flere rent private leverandører av helsetjenester, som finansieres fullt ut gjennom brukerbetalinger. De utfører en rekke oppgaver, fra MR- og røntgenundersøkelser til ulike operative inngrep. Omfanget av dette helprivate tilbudet har økt de siste årene, blant annet som følge av at stadig flere arbeidsgivere tilbyr helseforsikring til sine ansatte. Det virker som det særlig er aktiviteten til disse «kommersielle aktørene» krefter på venstresiden ønsker å bremse.

Som sagt er det bred enighet i Norge om at markedet ikke gradvis bør overta omsetningen av helse- og omsorgstjenester. Betydelige innslag av markedssvikt, blant annet på grunn av ulik tilgang på informasjon, og fordelingshensyn trekker her i samme retning: det offentlige må ta hovedansvar for å levere HO-tjenester, og pasientene må som hovedregel skjermes for de fulle kostnadene ved behandling. Motstykket til dette er at det lett oppstår køer, og at særlig spesialisthelsetjenesten blir stilt overfor vanskelige avveininger og prioriteringer. Dette er samtidig en viktig grunn til at det er behov for – og fortsatt bør være rom for – private helseaktører, selv der dette overlapper med det offentlige tilbudet.

Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil fortsette å vokse på grunn av aldring av befolkningen og videre vekst i inntekter og velstand. Det vil legge betydelig press på offentlige finanser og utfordre måten vi organiserer HO-sektoren på. Men det er viktig å erkjenne at de økte behovene for helse og omsorg som vil melde seg fremover ikke lar seg stoppe. Betalingsviljen for HO-tjenester er høy. Hvis ikke det offentlig finansierte helsetilbudet oppleves som godt nok, vil etterspørselen etter behandling og hjelp dekkes av private aktører og helseinstitusjoner.

På dette punktet er jeg enig i den kritikken som har kommet fra flere hold, mot en hovedkonklusjon i Helsepersonellkommisjonens rapport, nemlig at «…helse- og omsorgstjenestens andel av landets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig». I en artikkel karakteriserer Erling Holmøy denne konklusjonen som svakt begrunnet, og skriver blant annet: «…dersom myndighetene av ulike grunner begrenser det skattefinansierte HO-tilbudet slik at en stor del av befolkningen opplever det som for dårlig, vil og bør private HO-markeder fungere som en ventil eller nødløsning.»

Situasjonsbeskrivelsen i rapporten fra Helsepersonellkommisjonen er grundig og dekkende. Det er åpenbart at den sterke veksten i etterspørselen etter HO-tjenester fremover vil by på store utfordringer. Antall ansatte i sektoren har vokst kraftig i årene vi har bak oss og utgjorde i 2019 rundt 13 prosent av totalt antall årsverk ifølge beregninger fra SSB. I et referansealternativ er denne andelen anslått å øke videre til 22 prosent i 2060, tilsvarende en vekst på over 200 000 årsverk.

Det er lett å forstå at Helsepersonellkommisjonen stiller spørsmål ved om en slik utvikling lar seg gjennomføre. Det stiller åpenbart krav til blant annet utdanningskapasitet for helsepersonell. Presset på HO-tjenester «roper» også på større grep for å effektivisere driften og organiseringen av sektoren. Men jeg er enig i et hovedpoeng i Erling Holmøys artikkel: det er urealistisk å legge til grunn noe annet enn at sysselsettingen i HO-sektoren vil fortsette å vokse. Og det er ingen naturlov som sier at denne sektoren må stille bakerst i køen i konkurransen om den tilgjengelige arbeidskraften. Det foregår verdiskaping i produksjonen av helse – og omsorgstjenester som blir verdsatt (minst) like høyt som andre varer og tjenester.

Fremtidens utfordringer på HO-området tilsier at myndighetene benytter «alle gode krefter» til å løse de store oppgavene som ligger foran oss. Det offentlige helse- og omsorgsvesenet bør styrkes og bygges ut for å dekke fremtidens behov for helsetjenester til hele befolkningen. Et samvirke mellom ulike leverandører av helsetjenester bør videreføres, innenfor et system der det offentlige står for finansieringen og reguleringer knyttet til tjenestenes innhold og kvalitet. Private leverandører kan bidra til å fremme effektivitet og kvalitet i behandlingen og medfører valgfrihet for brukerne.

Rene private HO-tilbud har også kommet for å bli. For ganske mange vil dette være en utvei i bestemte situasjoner, enten fordi behandling ikke tilbys på ordinære sykehus, eller fordi det oppstår køer i det offentlige systemet.

Jeg synes det er vanskelig å forstå venstresidens motstand mot innsatsen fra private helseaktører. Private aktører utgjør et supplement og et viktig korrektiv til virksomheter som drives av det offentlige. De vil kunne konkurrere om arbeidskraften, men dette kan bare være en fordel i et perspektiv der HO-sektoren samlet sett må være i stand til å tiltrekke seg nok arbeidskraft. Regjeringens avvikling av ordningen med fritt behandlingsvalg er et urovekkende forvarsel, og skaper økt utrygghet for mange. Dersom man gjør alvor av å bremse bidragene fra private leverandører, vil rene privatfinansierte løsninger innenfor HO-området overta mer av markedet. Resultatet blir økte forskjeller, fordi folk med dårlig råd blir stående i helsekø i det offentlige systemet.

Mitt svar på spørsmålet stilt i overskriften er derfor: Ja takk, begge deler.

Innlegget var publisert hos Minerva 7. februar 2024.