Om Norge og EU i generasjonsperspektiv
BREV nr. 1
Kan synet på ‘hvor jeg hører til’ ha fått et annet innhold i dag enn når Norges forhold til EU ble bestemt i forrige århundre? Om så, bør en ny generasjon av velgere snart få si sin mening.
Publisert: 22. november 2023
Mellom Norges første søknad i 1962 om EU-medlemskap og den siste ligger omtrent 30 år. Mellom den siste søknad i 1992 og vår tid ligger nye cirka 30 år. Norge holdt folkeavstemning om norsk EU-medlemskap i 1972 og i 1994, men Norge valgte å stå utenfor EU. De fleste norske velgere i dag under 50 år har ikke sagt sin mening i valg om norsk EU-medlemskap. Hvor varig er en folkeavstemning? Det bør ikke gå 30 år til før dette spørsmålet stilles på ny.
Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) ble stiftet i 1960 på britisk initiativ. Norge deltok fra opprettelsen sammen med Sverige, Danmark, Østerrike, Sveits og Portugal. Den britiske regjering så EFTA som et alternativ til den økonomiske integrasjonen som Frankrike, Tyskland, Italia og Benelux-statene hadde satt i gang på det europeiske kontinent i 1952, og som første gang ble fordypet i 1957. Markedssamarbeidet sikret frihandel mellom medlemsstatene, og sammen skulle de være en tollunion. EFTA var derimot en frihandelssone uten noen felles handelspolitikk utad.
Det var kanskje et uttrykk for ambivalens at Storbritannia i 1962 likevel søkte om opptak i det europeiske markedssamarbeid. Norge valgte å følge Storbritannia, som var en viktig handelspartner. Norges første søknad om opptak ble dermed sendt til Brussel samme år. I forhandlinger skulle det undersøkes hvilke vilkår Norge kunne oppnå.
Men Frankrike motsatte seg britisk medlemskap. Siden britisk medlemskap var en forutsetning for Norges søknad, ble også den uaktuell. En ny britisk søknad om medlemskap i 1967 aktualiserte igjen saken for Norge, som søkte for andre gang. Frankrike motsatte seg fortsatt et britisk medlemskap. Dette endret seg med en ny fransk president i 1969, og forhandlinger med Storbritannia, Danmark, Irland og Norge kom i stand. Stortinget hadde oppfrisket Norges søknad fra 1967. En tiltredelsesavtale mellom partene ble inngått i 1972.
Norge ønsket å begrense adgangen til Norge av landbruksvarer, men derimot å ha full tilgang for norske fiskeprodukter i det europeiske markedssamarbeid. Forhandlingene om norsk fiskeriforvaltning var politisk følsomme. En utvikling i FN-regi av havets folkerett på denne tid pekte blant annet mot at verdens kyststater ville gis særrettigheter i fiskeriene i økonomiske soner på inntil 200 nautiske mil. EU påskyndet arbeidet med en felles fiskeripolitikk før forhandlingene om en utvidelse av markedssamarbeidet. Ett av prinsippene i den felles fiskeripolitikk ble å sikre lik tilgang til fisket i en EU-kyststats havområde for båter fra andre EU-stater.
Tiltredelsesavtalen ga Norge en overgangsordning. Innenfor seks nautiske mil langs kysten fra svenskegrensen til Egersund kunne Norge forbeholde fisket for norske fartøy. Det sammen skulle gjelde innenfor 12 nautiske mil for kysten nordover til grensen mot Sovjetunionen. Denne ordning skulle revurderes i 1982, og den kunne ikke garanteres videreført. Dette opplegg var ikke tilfredsstillende for fiskeriministeren, som valgte å gå av.
I folkeavstemningen i 1972 stemte 46,5 prosent ja og 53,5 prosent nei. Valgdeltakelsen var på 79,2 prosent. Noe medlemskap sammen med nærstående stater som Danmark og Storbritannia ble det dermed ikke noe av.
Arbeiderpartiets regjeringen under Trygve Brattelis ledelse hadde anbefalt medlemskap og valgte å gå av som følge av resultatet. En borgerlig koalisjonsregjering (KrF, Senterpartiet og Venstre) under ledelse av Lars Korvald (KrF) overtok. Norges forhold til det europeiske markedssamarbeid ble i stedet regulert i en frihandelsavtale (1973) etter et felles mønster med andre EFTA-stater. Frihandelsavtalen omfattet i hovedsak industrivarer.
I 1980-årene kom vest-europeisk integrasjon igjen på den politiske dagsorden i EFTA-statene. EU-statene planla et forbedret felles marked i et indre marked. EFTA-statene fryktet å bli holdt utenfor denne utvikling. Partene ble i 1988 enige om å starte forhandlinger for å sikre et dynamisk og homogent europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS) knyttet til det indre marked.
Det var klart at EUs landbrukspolitikk, herunder fiskeripolitikken, ikke skulle være en del av EØS-avtalen. Siden 1970-årene har forvaltning av felles fiskebestander, særlig i Nordsjøen, vært regulert i tosidige avtaler mellom Norge og EU. Handelen med fiskevarer er regulert i EØS i en egen protokoll. Etter den gjelder at noen fiskevarer er tollfrie, noen fikk reduksjoner i tollsatsene og noen ble holdt utenfor EØS og er dermed underlagt toll i EU. Stortinget ga i 1992 samtykke til ratifikasjon av EØS-avtalen etter Grunnloven § 93 (nå § 115) med trefiredels flertall. Denne avtale trådte i kraft fra 1994.
Berlin-murens fall i 1989 hadde gjort det mulig for de nøytrale EFTA-stater Sverige, Finland og Østerrike å søke om EU-medlemskap. Norge fulgte de to nabostater og søkte i 1992 for tredje gang EU-medlemskap.
I medlemskapsforhandlingene ble landbruk og fiskeri igjen viktige spørsmål for Norge. FNs havrettstraktat hadde trådt i kraft, EUs fiskeripolitikk var videreutviklet og norsk sjømatsektor var endret, især var økningen i havbruk tydelig. Dette påvirket de politiske avveininger. Tiltredelsesavtalens overgangsordning i fiskeriforvaltningen medførte blant annet at norske båter fikk enerett til fiske innenfor 12 nautiske mil langs kysten nord for 62°nord og inntil seks nautiske mil langs kysten sørover og frem til svenskegrensen. I en felleserklæring nådde EU og Norge en nokså upresis enighet om en videreføring av overgangsordningen. Norge ville på den annen side få full adgang for fisk og fiskevarer til EUs marked fra tiltredelsen av.
En folkeavstemning i september 1994, med 52,2 prosent mot og 47,8 prosent for, medførte en ny avvisning av norsk EU-medlemskap. Valgdeltakelsen hadde økt til 88,6 prosent. Noe medlemskap sammen med andre EFTA-stater ble det derfor ikke noe av. EØS-avtalen ble imidlertid videreført til tross for at Østerrike, Finland og Sverige gikk inn i EU fra 1995. EFTA-staten Sveits hadde tidligere valgt ikke å tiltre EØS.
De første tredve år i forholdet mellom Norge og EU fra 1960-tallet endte med en EØS-avtale.
Generelt har EØS-avtalen sikret Norge god tilgang til EUs markedssamarbeid, med en reservasjon for landbruks- og fiskevarer. EØS-samarbeidet er utviklet i samsvar med EUs indre marked. Utenfor rammen av EØS har Norge dessuten inngått flere samarbeidsavtaler med EU – det gjelder for eksempel for justisområdet, men også i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Til sammen gjenspeiler denne utvikling en stadig nærmere tilknytning mellom Norge og EU. Man må samlet kunne si at norsk samfunnsutvikling er tydelig påvirket av EU gjennom EØS og de mange andre samarbeidsordninger som Norge har etablert i sitt forhold til EU.
Slik har fra 1990-tallet nye tredve år gått i vårt forhold til EU.
EU har stor tiltrekningskraft. Fra et samarbeid mellom seks europeiske stater i 1952 er det et samarbeid med 27 medlemsstater i 2023. Integrasjonen går dessuten mye dypere enn det opprinnelige samarbeid fra 1952 om kull og stål. Virkningene av at Storbritannia trådte ut av EU har snarere understreket EUs suksess enn det motsatte. Sannsynligheten er stor for at EU får flere medlemsstater.
Heller tidlig enn sent i en ny tredveårsperiode, frem mot 2050, vil spørsmålet om et norsk EU-medlemskap trenge seg på.
De ordninger som ble valgt for fiskeriforvaltning både i 1972 og 1994 kan begge ganger ha vært strået som brakk kamelens rygg. Hadde det for Norge ikke vært noe annet i verden enn fisk, kan man muligens si at Norge har gjort gode valg ved å forbli utenfor EUs fiskeripolitikk. Dette kan imidlertid ha endret seg. Det økonomiske tyngdepunkt i norsk sjømatnæring er forskjøvet fra fiske til oppdrett, hvor Norge har mulighet for fortsatt vekst. Av villfisk og oppdrettsfisk produserer Norge nå mer enn det EU-statene gjør til sammen. I EUs fiskeriforvaltning er det dessuten noen lyspunkter. Norge har i dag en betydelig eksport til EU av sjømat. Det kan være en interesse på EUs side for å finne ordninger som Norge kan godta. Nye forhandlinger om norsk EU-medlemskap kan derfor gi Norge mer brukbare ordninger for fisk enn i 1972 og 1994.
Likevel er det nok viktigere at utsiktene i 1990-årene, ikke bare i Norge, var preget av tillit og tro på videre økonomisk vekst og fredelige forhold. Utsiktene nå gir derimot grunn til engstelse og frykt for de store endringer som skjer. De viser seg blant annet i de sosiale og økonomiske erfaringer med den siste globale pandemi; i finansmarkedenes ustabilitet; i farefull krig i Ukraina og i europeiske nærområder; i rask og for lite regulert teknologisk utvikling; i muligheten for at USA vil vri oppmerksomhet mot Asia; i totalitære statsstyrer som utfolder seg økonomisk og politisk stadig mer; i risiko for opprustning og for bruk av atomvåpen; i menneskeskapte klimaendringer; i at for mange mennesker, som ikke har nok nytte av globalisering og teknologi, blir engstelige og sinte.
Disse utsikter taler sterk for et mer forpliktende samarbeid mellom stater som deler siviliserte verdier og mål for samfunnsutviklingen. For å gjennomføre et slikt samarbeid mellom stater finnes i praksis ingen annen virkningsfull kraft i våre nærområder enn EU. Norge er ikke selv en stor aktør i det globale bilde, men må finne sin plass i en motsetningsfylt verden. Dette vil kreve ny refleksjon og revurdering i Norge.
I 1973 ble teaterstykket «Det e her æ høre tel» av Klaus Hagerup satt opp på Hålogaland teater i Tromsø. Stykkets tittel kunne vel også forstås som nei-sidens kanskje litt selvtilfredse og kontante oppsummering av seieren i kampen mot EU – den gang Fellesmarkedet.
Kan synet på ‘hvor jeg hører til’ ha fått et annet innhold i dag enn tilfelle var på 1970-tallet? I så fall bør en ny generasjon nordmenn få si sin mening i valg om hvilken tilknytning Norge bør ha til EU. Da er et norsk medlemskap i EU nokså nærliggende alternativ. Dette forutsetter imidlertid at sentrale politikere og partier reiser spørsmålet om norsk medlemskap i EU.
Relatert
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Island, EU og EØS
Da Finland, Sverige og Østerrike gikk ut av EFTA for å bli EU-medlemmer, ble EFTA-pilaren i EØS svekket. Dette ble likevel godtatt av partene. Dersom Island gjenopptar forhandlinger om EU-medlemskap, vil imidlertid EØS’ fremtid bli usikker.
Hvem tar feil i EU-debatten nå?
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.