Er sosialdemokratiet døende?
Den langvarige identitetskrisen til de sosialdemokratiske partiene i Europa har vært tydelig både ved valgresultater og i partienes faktiske politikk i lang tid, til tross for noen oppsving de siste årene. Hvis svaret på velgerflukten er å samarbeide med ytterpunkter på venstresiden, står sosialdemokratene i fare for å svekkes ytterligere.
Publisert: 16. oktober 2022
Tallene lyver ikke, sosialdemokratiske partier har jevnt og trutt tapt mange velgere de siste 20 årene. I flere land har partiene falt som en stein og ikke evnet å komme tilbake. De fleste partiene har hatt samme utvikling som det norske Arbeiderpartiet, der de stadig mister flere velgere over tid, til tross for enkelte valg der de gjør det godt. De siste årene har flere av partiene vunnet regjeringsmakt, men samtidig opplevd nedgang. Ferske meningsmålinger gir Arbeiderpartiet mindre enn 20 prosents oppslutning. Så sent som under Stoltenberg i 2009 fikk de 35 prosent.
Det er en ekstrem utvikling for det som skal være et styringsparti. Samtidig opplever partiene på ytre venstrefløy vekst.
Klassekampen intervjuet nylig leder i tankesmien Agenda, Trygve Svensson, om Agendas ambisjon for venstresiden i norsk politikk i tiden fremover. Svensson varslet at de nå ønsker å fremme et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og partiet Rødt. Det er et parti som, ifølge Svensson, deler noen fellestrekk med Arbeiderpartiet. Hva disse fellestrekkene faktisk er, sier han ingenting om. Dette betyr at Svensson og Agenda har mislykkes med sitt sentrum-venstre prosjekt.
Svensson snakker også om at partiene han ønsker at Arbeiderpartiet skal samarbeide med, er lei av høyre/venstre-aksen. Men ingen partier er mer ideologisk fastlåst og dogmatisk enn partiet Rødt. De vil ikke engang revurdere sine gamle geopolitiske standpunkter når vi har en krig i Europa.
Og dette er helt sentralt i den sosialdemokratiske identitetskrisen. Pragmatismen, som har vært og, etter min mening, fortsatt burde være Arbeiderpartiets viktigste prinsipp, er i ferd med å vike for en mer virkelighetsfjern ideologi og kortsiktige løsninger. I en tid der verden er i stor endring, særlig økonomisk, er vi avhengige av sosialdemokrater som ikke jager utopier, slik som Rødt gjør.
Man trenger ikke å se lenger enn til land som Frankrike og Nederland for å finne sosialdemokratiske partier som ikke lenger er en politisk kraft å regne med. I Tsjekkia falt sosialdemokratene til og med ut av parlamentet ved forrige valg. Det er ikke en positiv utvikling sett med moderate briller.
I tråd med at de moderate partiene svekkes, styrkes de ytterliggående partiene. I Frankrike har det venstrepopulistiske partiet til Jean-Luc Melenchon tatt over som venstresidens ledende parti, og det ble det tredje største partiet ved årets valg til nasjonalforsamlingen. Partiene vi finner til venstre for sosialdemokratene, er svært forskjellige, det kan være sosialistiske, kommunistiske og venstrepopulistiske partier.
Felles for disse partiene, de til venstre for sosialdemokratene, er blant annet at de er motstandere av forpliktende internasjonalt samarbeid, at de ikke ønsker å støtte Ukraina, uansett hva konsekvensene skulle være, og at de visstnok kjemper mot en global elite. Mye av dette kjenner vi igjen hos et parti som Rødt, og det er en sterk kontrast til hva Arbeiderpartiet står for.
Det er tøff konkurranse om velgerne. Det kan derfor være fristende å ofre noe for å få både makt og velgere. Men når den politiske avstanden blir for stor, kan det i beste fall bare være en kortsiktig løsning som kan gi noen ekstra mandater i et enkelt valg. Og det er stor avstand mellom Arbeiderpartiet og Rødt. Sosialdemokratiske partier som Arbeiderpartiet kjennetegnes ved at de støtter opp om det liberale demokratiet og markedsøkonomien. Rødt har andre oppfatninger, og i prinsipprogrammet fra 2019 står det følgende: «Sammen med sine allierte vil arbeiderklassen utgjøre det store flertallet og ha makta over alle viktige samfunnsområder.» Denne formuleringen illustrerer at Rødt ikke støtter opp om det liberale demokratiet og grunnleggende verdier som resten av partiene på Stortinget er enige om. Det er problematisk.
En av grunnene til at de norske borgerlige partiene evner å samarbeide om politikk, riktignok med utfordringer underveis, er at de er enige om noen grunnleggende prinsipper. Det er derfor FrP må oppfattes som langt mer moderat enn Rødt. De er mer å regne som ekvivalenten til SV. Politisk uenighet er sunt, men vi er avhengige av den demokratiske rammen vi har i Norge.
Konsekvensene på lang sikt kan være at sosialdemokratene får en politisk rekyl: velgerne forsvinner, enten til ytterpunktene, som sosialdemokratene har legitimert, eller til nye partier. Brede folkepartier som stadig «korrigerer» tidligere politikk, slik enkelte sosialdemokratiske partier har gjort, både ved å ta tydelige retningsvalg mot enten venstre- eller høyresiden, vil svekke selve identiteten til partiet. Det vil kunne oppfattes som vingling, som i sin tur gjør at de mer forutsigbare ytterpartiene vinner terreng.
Det er ikke Rødts politikk Arbeiderpartiet er ute etter, det er velgerne deres. Hvis Arbeiderpartiet gjør som Svensson ønsker, å jakte samarbeidspartnere på alle kanter, risikerer de både å forsterke sin egen identitetskrise og å fremmedgjøre velgerbasen sin ytterligere.
En kortere versjon av innlegget var publisert i Klassekampen 15. oktober 2022.