Veiprising

Publisert: 28. september 2022

Hva er veiprising?

Fordelene med godt utbygd veinett og tilhørende veibruk er åpenbare. Rask, trygg og fleksibel transport av varer, personer og tjenester gir store velferdsgevinster. Samtidig medfører veiutbygging og veibruk noen ulemper eller kostnader for samfunnet.

Bygging av vei beslaglegger mye arbeidskraft, areal og handlingsrom på statsbudsjettet, samtidig som det fører til betydelige utslipp av klimagasser. Disse kostnadene er noenlunde de samme uavhengig av hvor mye veien faktisk brukes, og håndteres i hovedsak gjennom ordinære politiske investeringsbeslutninger.

Eksternaliteter

Andre kostnader er direkte avhengig av hvor, når, hvor mye og med hvilke kjøretøy folk bruker veien. Eksempler på slike bruksavhengige kostnader er støy, mikroplastutslipp, ulykkesrisiko, veislitasje, lokal luftforurensing, klimagassutslipp og kø. Disse kostnadene er eksternaliteter, som betyr at bilføreren selv ikke bærer hele kostnaden av bilkjøringen. Bilføreren har dermed for svake insentiver til å gjøre beslutninger om biltype, kjøretid, -sted og -mengde som ville vært de beste for samfunnet som helhet. Konkret kan dette bety at for mange velger en større og tyngre bil som sliter mer på veiene og dekkene, lager mer støy, medfører større ulykkesrisiko og slipper ut mer klimagasser, og i for liten grad unngår rushtiden, ettersom hele samfunnet deler på kostnadene, og kun bilføreren får gleden av den romslige bilen.

Et nyttig politisk grep for å korrigere for eksternaliteter er å legge på en avgift som sørger for at folk i større grad møter hele kostnaden ved aktivitetene sine. Deretter kan folk tilpasse adferden sin med hensyn til de nye prisene. Et vanlig eksempel på dette er karbonavgift, som i stor og økende grad er det viktigste virkemiddelet i norsk klimapolitikk.

Etter samme prinsipp har man i Norge i mange år hatt en veibruksavgift på bensin og diesel, som skal ta hånd om de ikke-CO2-relaterte eksternalitetene ved bilkjøring. Problemet med denne veibruksavgiften er at den er inkludert i literprisen for drivstoff, og dermed hensyntar den ikke hvor, når eller med hvilken bil man kjører. Dagens veibruksavgift belaster bilistene økonomisk, men uten å gi treffsikre insentiver. Dessuten er det ingen veibruksavgift på elektrisiteten elbiler bruker, så elbilister slipper unna avgiften i sin helhet, selv om elbiler er like tunge, tar like stor plass, har like stor ulykkesrisiko, og så videre.

Satelittbasert veiprising

En mulig løsning er satellittbasert veiprising. Ved hjelp av teknologiske løsninger, innenfor rammen av forsvarlig personvern, kan man ilegge bilister en riktigere veibruksavgift. Riktigere, fordi den tar hensyntar hvor, når og gjerne med hvilken bil man kjørte. Samtidig fjernes dagens veibruksavgift på fossilt drivstoff, og elbiler innlemmes i den nye ordningen. Et eksempel på en konkret ordning kan være å dele opp i tre ulike geografiske soner (storby, liten by/tettsted, landsbygd), to ulike tidssoner (rushtid, ikke-rushtid), og tre vektklasser (lett, medium, tung). Kombinert med antall kilometer kjørt, vil man lett kunne generere avgiftens beløp. Køprising gjennom bomstasjoner vil i utgangspunktet bli overflødig dersom et slik system innføres, og deler av argumentasjonen for å ha bomringer i det hele tatt vil bortfalle. Grønn skattekommisjon (NOU 2015:15) beskriver også hvordan premien for bilforsikring kan være del av dette systemet, ettersom noen kjøretider og -steder har klart høyere ulykkesrisiko enn andre.

Et system for veiprising bør etterstrebe at alle bilister møter den reelle kostnaden av sin egen kjøring, slik at insentivene bidrar til adferdsendringer til det beste for samfunnet.

Teksten er sist oppdatert 28.9.2022.