I slutten av august var det en stor markering for Ukraina i Oslo. Den ble annonsert i det vide og brede lang tid i forveien. Oppmøtet var, alvoret tatt i betraktning, skuffende. Et grovt anslag tilsier at rundt 700 var til stede, av dem veldig mange ukrainere. 

Det er en kjensgjerning at venstresiden kan dette med å få folk ut i gatene. Det er neppe dristig å anslå at det temmelig slunkne oppmøtet langt på vei skyldes at den aktivistiske venstresiden gjør lite for å mobilisere engasjement for ukrainernes sak. Det skrives lite og det markeres lite. 

Til sammenligning: «Fredsinitiativet Ingen krig mot Irak», der SVs Ingrid Fiskaa satt i ledelsen, og som i all hovedsak var et venstresideprosjekt, samlet 60 000 i gatene bare i Oslo (og 130 000 nasjonalt). 

Hva denne ubalansen i engasjement skyldes, vil sikkert ytre venstre gi tilsynelatende plausible forklaringer på, men slik det ser ut fra utsiden er ytre venstre nå mer opptatt av kraftpopulisme.

Jeg sitter med et inntrykk av at Rødt heller enn å støtte ukrainerne aktivt, bruker virkningen av Ukraina-krigen som påskudd for å ri planøkonomiske kjepphester. Det gjelder for så vidt SV også. 

Det er ingen grunn til å gå rundt grøten. Ytre venstres manglende engasjement for ukrainerne, og det faktum at mange av dem ikke vil sende våpen til dem, koker ned til overvintrede dogmer som kan oppsummeres med tre ord: USA, Nato og kapitalisme. 

Noen har ment at Putin angrep i frykt for Nato. Men det var fordi Putin ikke fryktet Nato at han gikk til angrep på Ukraina. Det han derimot fryktet var mulige smitteeffekter av den ukrainske demokratiseringen.

SV-politiker Ingrid Fiskaa har derimot satt ord på hovedfortellingen som dominerer ytre venstre – om Russlands frykt for Nato, subsidiært at det vi ser i Ukraina egentlig er en interessekonflikt mellom Russland og USA/Nato. Med andre ord en konflikt som ytre venstre ikke vil være en del av:

«Sett frå stormakta [Russlands) si side er nabolandet (Ukraina) eit potensielt oppmarsjområde for fiendtlege styrkar. Russland har historiske erfaringar med angrep frå vest via Ukraina, seinast under andre verdskrig. Tanken om at det kan skje igjen, har ikkje blitt mindre aktuelt etter dei siste tiåras utviding av USA si interessesfære i Europa, stadig lenger austover».

Hvis krigen i Ukraina primært er en stedfortrederkrig for Nato, som ytre venstre alltid har betraktet som det aller verste, vil logisk nok det meste lugge når det gjelder håndsrekning til ukrainerne. 

Det ene utleder dermed det andre, og det følger en ytre-venstre-mal som er å finne i alle vestlige land, som deles av venstre-ideologer som Noam Chomsky og Naomi Klein.

Alexandria Ocasio-Cortez, som representerer ytre-venstresiden i Det demokratiske partiet i USA, er også med i Democratic Socialists of America, som hevder at ansvaret for krigen ligger hos amerikansk imperialisme og NATO. 

Ocasio-Cortez var en av få som stemte mot konfiskering av russiske oligarkers eiendom og overføring av penger for å hjelpe Ukraina.

Rødt har som eneste parti på venstresiden sagt blankt nei til å sende våpen til Ukraina. De vil også nekte Sverige og Finland Nato-medlemskap. De begrunner sitt nei til våpenhjelp med at norsk utenrikspolitikk bør stå fast: Man skal ikke sende våpen til krigførende parter. 

Dette er ad-hoc-argumentasjon. Rødt – hvis noens fedre (og mødre?) drev våpentrening i skauen i påvente av et angrep fra (sovjet-) russerne – ville neppe nektet å sende våpen til et sosialistisk land som ble angrepet av USA – hvis de hadde hatt mulighet. 

Om Rødt, som ikke er kjent for å tviholde på bestående systemer, virkelig hadde ønsket å støtte ukrainerne med våpen, så hadde de støttet å sende våpen, uten å blunke. 

Både AKP/Rødt og SF/SV har en lang tradisjon for å støtte frigjøringsbevegelser rundt omkring i verden. Frigjøringsbevegelser som selvsagt måtte væpnes. 

Slik er det ikke med Ukraina. De skal med andre ord ikke kunne frigjøre seg.

Vi husker den gang Moxnes støttet Talibans motstandskamp, blant annet mot norske soldater. Hva ville Max Manus ha gjort om han var afghaner, spurte Moxnes retorisk. Motstand mot en okkupasjonsmakt er legitimt og riktig, sa Moxnes den gang, som vel neppe mente noe annet enn at denne motstanden måtte utføres med våpen. 

Det er også varslet omkamp i SV om våpenhjelp til Ukraina. Krig skaper bare mer krig, sier Gjermund Skaar, internasjonal leder i partiet. Andre fremhever at SV bare vil støtte defensive våpen som ikke smeller så høyt. 

Nå står SV og vipper mellom de som (noe motvillig) vil sende veldig forsiktige våpen til ukrainerne, og de som vil at russerne alene skal ha våpen (fordi krig er dumt). Denne pasifisme-linjen bør SV tenke helt ferdig. 

For det første vil ikke et forsvarsløst Ukraina føre til mindre krig, men til mer krig og ødeleggelse. Først når russerne uten særlig motstand kan smadre samtlige byer (tør minne om at de siste rapportene tyder på over hundre tusen døde i Mariupol), dernest ved at Putin, høy på seier, kan rette artilleriene sine mot andre posisjoner, i første omgang mot Moldova, Georgia og de baltiske statene. 

I SV er oppfatningen altså delt mellom de som mener at ukrainerne bør få hjelp til å forsvare seg lite grann, eller ikke i det hele tatt, mot den fascistiske overmakten. For ukrainerne spiller det ingen som helst rolle hva begrunnelsen er. 

Man skal ikke se bort fra at den som i «beste mening» nekter dem retten til å forsvare seg, møter større forakt blant ukrainere enn den som nekter dem retten til å forsvare seg av ren ond vilje.

SV har «brent» seg på Nato før, da de under tvil støttet militære aksjoner i Libya. De frykter kanskje en ny runde juling fra sine egne. Spørsmålet er påtrengende: Er det noen sentralt i SV som støtter den norske linjen helt ut? Altså som sier at «selvsagt skal ukrainerne bevæpnes av oss og andre. 

Det spiller ingen rolle at vi er på lag med USA og Nato, dette handler om nødverge, om et folk og en nasjon som står i fare for å bli utslettet». 

Det er nok ikke så veldig heldig at aktører, anført av statsminister Støre, setter opp en temmelig upresis motsetning mellom solidaritet med Ukraina og de som er kritiske til håndteringen av strømkrisen. 

Det er ikke gitt at Ukraina eller resten av Europa vil «tape» på at staten refunderer enda mer av pengene de henter inn på ekstreme strømpriser til norske borgere. Dette kan gjøres uten å rive systemet opp med røttene.

Men det betyr ikke at noe faktisk er usolidariske. I disse dager kommer det et ytre-venstreopprop mot strømmarkedet, der det kreves makspris, stans i eksport og nasjonalisering. 

Initiativtager er blant andre Boye Ullmann (tidligere AKP (m-l), nå Rødt), støttet av lederne i LO i Trondheim og Stavanger (medlemmer av Rødt), samt Gerd-Liv Valla, Jan Davidsen og Kjartan Fløgstad. Boye Ullman og ytre venstres frontalangrep på kraftsystemet er urgammel marxisme og proteksjonisme. Nå gripes anledningen med stort begjær, helst synkront, må det antas, med ikke å ville sende våpen til Ukraina.

Selv om det finnes mindre innslag av Putin-venner i Rødt og i Rødts omland (for eksempel i miljøet rundt tidligere AKP-formann Pål Steigan), blir det altfor drøyt å anklage Rødt, og enda mindre SV, for å være putinister. 

Likevel: Hvis Rødt og delvis SVs politikk var gjeldende, i Norge som i Europa, ville det være en politikk som Putin ikke bare ville satt pris på. Det ville også være en politikk som samsvarte med Putins langsiktige planer: 

• Å fyre opp under mistillit til myndighetene og mane til konflikt i energipolitikken er helt åpenbart også Putins overordnede strategi. Resultatet, uansett motiv, er at folk blir utmattet og helst vil glemme Ukraina. 
• Å hevde at Russland primært gikk til angrep på Ukraina som en reaksjon på Nato-ekspansjon, altså et slags selvforsvar, er helt i tråd med den russiske ortodoksien.
• Aktivister, men også avisen Klassekampen har i årevis vært budbringere for en ganske standardisert ytre-venstre-fortelling som ligner Putins, nemlig den om Ukraina som et fascistisk ormebol. Det gjør man ikke «ustraffet». 
• Den russiske hær lar seg ikke stanse av sivil ulydighet. De har et uttalt mål om å «avnazifisere» befolkningen. Dette er kodeord for å utslette den ukrainske identiteten. Å nekte ukrainerne våpen, er det samme som å nekte ukrainerne muligheten til å forsvare seg mot en genocidal okkupasjonsmakt. 
• En proteksjonistisk energipolitikk er nøyaktig det Putin ønsker. Rødts representanter hamrer løs på politikerne for å gi blaffen i egen befolkning, vel vitende om at deres radikale forslag aldri vi få gjennomslag. Derfor vil Rødt kunne fortsette å hudflette regjering og storting og slite ut folk: Det er vond vilje og profitt, ikke krigen i Ukraina, som er årsaken til at trygdede fryser.

Rødts formål er å kapitalisere på konfliktlinje, noe som er helt rasjonelt, sett fra et revolusjonært, krisemaksimerende ståsted, men også sett fra Putins ståsted. 

For ham er strategien av den enkleste sorten i boken: Splitt og hersk. La frustrasjon og sinne vendes mot egne styresmakter, ikke mot russiske myndigheter. La folk gå lei av krigen.

Ytre venstres våpennekt kommer altså ikke ut av ingenting. Det er ikke slik at Rødt har gjort en tilfeldig tankefeil, at de har landet på et standpunkt ved noe som kan minne om en inkurie. 

Heller ikke SVs ambivalens kan tilskrives tilfeldigheter, eller konsekvent og gjennomtenkt pasifisme. Det er ikke veldig komplisert. Rødt og deler av SV er fremdeles drevet av et overordnet ideologisk veikart som sier at kapitalisme og USA nesten alltid er verre enn alternativet. 

Det er derfor begge partiene har en forhistorie der de nesten konsekvent var apologeter for autoritære, grusomme regimer – så lenge disse var mot USA. 

At Rødt ikke har kommet lenger bør ikke overraske. De er og forblir AKPs pattebarn. Å sende våpen til Ukraina ville satt fyr på landsmøtet. 

Det er ikke vanskelig å se for seg debattene: Selv de mest hårreisende og grusomme historier om massedrap i utbombede ukrainske byer, ville blitt fullstendig overkjørt av gamle anekdoter om Pinochet, Vietnam og Libya.

Teksten er på trykk i VG 6.9.2022.