Bjørnar Moxnes, partiet Rødt — Flickr.com/Foto: Ihne Pedersen

Hva så om Rødt fryser ut de verste?

Etter invasjonen av Ukraina har nettstedet til Rødt-medlem Pål Steigan kommet i kraftig søkelys. Oppmerksomheten rundt Steigan og kompanis ganske utilslørte støtte til Putin og Russland har blitt for kraftig kost for Rødt.

Bård Larsen

Publisert: 30. april 2022

Ledelse og talsmenn i partiet er høyt og lavt i mediene der de fordømmer Steigans spredning av konspirasjonsteorier og falske nyheter, som om de har sett noe helt nytt og dramatisk som de aldri, i sin villeste fantasi, hadde forstilt seg eksisterte i eget parti.

Når enkelte sjeler har forsøkt å gjøre oppmerksom på at Rødt fremdeles er et parti med venstreautoritære innslag, har de blitt møtt med ringeakt: I Rødt eksisterer ikke sånne som Steigan eller andre venstredogmatikere. Rødt er nemlig et helt annet parti enn AKP. Faktisk er det helt irrelevant å snakke om AKP i samme åndedrag som Rødt. De to må forstås helt isolert fra hverandre.

I et innlegg i Trønderdebatt avlegger Rødts gruppeleder i Trondheim bystyre Roald Arentz meg et besøk. Han er dypt kritisk til Steigan, men mener samtidig at «typer» som Bernt Hagtvet og jeg ikke skal «eie historia om AKP». Dette som et svar til partikollega Peder Martin Lysestøl, som mener at det som skjer i partiet skal forbli internt i partiet.

Denne formen for seleksjon av hvem som rettmessig kan kritisere AKP-rørsla er verken ny eller original. I gamle dager het det at «borgerlige dogmer ikke duger» som kritikk, verken av kommunistiske regimer eller av politiske bevegelser som støttet slike innretninger.

Selv har jeg i hver eneste debatt med Rødt fått høre at kritikken min ikke er gyldig, fordi jeg angivelig representerer kapitalen. Hagtvet, selv en trofast sosialdemokrat, har for lengst fått passet påskrevet som høyreavviker og borgerskapets nyttige idiot. Noen husker kanskje at AKP-høvding Tron Øgrim spyttet på Hagtvet på en hagefest tidlig på 2000-tallet.

Da Raymond Johansen nylig gikk ut i VG og «forlangte» at Rødt skulle kvitte seg med Pål Steigan og hans disipler, mente partileder Moxnes at Johansen scoret billige poenger. VG-kommentator Hans Petter Sjøli er også blitt innlemmet i den store borgerligheten etter sine kritiske skriverier om AKP.

Hvem som skal ta «eierskap» til AKPs historie er heldigvis ikke prisgitt gamle og nye fra AKP-segmentet. Slik fungerer det ikke i et fritt samfunn. En sannhet blir ikke mindre sann fordi avsender ikke har partiboka i orden.

Dette med borgerlige dogmer som ikke duger, er et svakt avtrykk av en leninistisk trope: Demokratisk sentralisme. Kritikk måtte komme innenifra for å være gyldig. Det var i alle fall idealet, selv om kritikk i praksis ble møtt med et nakkeskudd. I AKP ble du stilt foran partitribunalet (gjerne ledet av Steigan) og tvunget til å ta «selvkritikk».

Rødts politikk står milevis unna AKP (m-l)s støtte til ettpartistat og autoritære regimer, mener partileder Moxnes. Men hvor mange mil som er mange mil, avhenger av hvor lang reiseveien er. Det er kortere mellom Larvik og Sandefjord, enn mellom Oslo og Sydney. Uansett vil verken Moxnes eller andre i partiet vite av kritikk fra utsiden. Om den er sann eller ikke er underordnet.

Selv hevder Rødt at det mer enn noen andre partier har tatt et oppgjør med egen fortid. Men kritikk utenfra vil de ikke ha noe av. «Rødt styres ikke av Raymond Johansens utspill i VG. Jeg lytter til de tilbakemeldingene som kommer fra partiet. Den skarpeste kritikken av Steigan.no kommer fra Rødts egne rekker», skriver Moxnes på Facebook.

Da kan man saktens spørre seg om hvorfor problemene med rabiate gjenlevninger fra AKPs stalintid hjemsøker partiet om dagen. Har den tidligere partilederen Steigan kommet bardus på dagens partiledelse?

Et fint verktøy for å finne svaret på det er å drive med litt kommentarfelt-antropologi. Ved å klikke seg inn på FB-profilene til Bjørnar Moxnes eller Mímir Kristjánsson får man i sannhet et innblikk i hva som rører seg både innad i Rødt og i det vi må kunne kalle Rødts omland. De av Rødts velgere, eller andre interesserte, som har akseptert Rødts forsøk på å fremstille seg som Gerhardsens sosialdemokratiske arvinger, vil nok undre seg litt over hva som har skjedd med gode gamle Einar.

Det er blitt sagt før i denne runden med AKP-debatt: Hvorfor fremstår noen pressefolk og en god del vanlige folk, særlig på venstresiden, så overrasket over at det finnes rabulister i Rødt? For det er jo ikke slik at det skorter på egentlig kunnskap, verken om AKPs historie eller hvor Rødt kommer fra.

Like fullt blir det forstått som avleggs og (i dag) irrelevant at Rødt ble stiftet av AKP (og RV) så sent som i 2007. Det har blitt forstått som eldgammelt og urettferdig å trekke frem poster fra Rødts program i 2014, som denne, med følgende ordlyd: «Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten».

Etter Rødts stiftelse i 2007 har prinsipprogrammet blitt trinnvis moderert, men ikke mer enn at det vi fremdeles leser er sterk kost, her fra 2019: «Sammen med sine allierte vil arbeiderklassen utgjøre det store flertallet og ha makta over alle viktige samfunnsområder.»

Når ble norsk politikk forstått som så til de grader i et vakuum at åtte år er en evighet?

Hva kan det komme av at Rødt har blitt – og sikkert fremdeles vil bli – så stemoderlig behandlet av så mange på venstresiden, til og med blant en del moderat liberale?

Noe skyldes nok at Rødt har flinke kommunikatorer, med ganske høyt sjarmnivå blant noen. Partiet scorer også høyt i urbane strøk (at unge, frihetssøkende markedstilpassede individualister stemmer på et kommunistisk parti, er fremdeles veldig, veldig rart).

Den viktigste årsaken ligger nok likevel i den eldgamle og svært feilaktige forestillingen om at kommunisme tross alt var en god idé som gikk galt. At den dypest sett representerer den absolutte rettferdighet.

Om dagen har NRK en podkast ute om AKP. Den er delvis interessant, men også ganske beskrivende for minnekulturen rundt de gamle stalinistene. Hele podkasten er som et ekko fra Dag Solstads «Gymnaslærer Pedersen»: En fortelling om raringer som trodde de kunne sykle på vannet. Om at de som gikk seg vill, gjorde det på grunn av sine brennende hjerter.

En av Pål Steigans gamle partikamerater, Per Gunnar Skotåm, som i all Steigan-viraken nylig trakk seg som landsstyremedlem i Rødt, viser i intervjuer både i Klassekampen og Morgenbladet at han er en akkurat så akterutseilt, gammel AKPer som man kan forvente seg. Har du vært med så lenge som Skotåm uten å snu, vil du heller aldri gjøre det. Det er den ganske store museumsbanden som fremdeles trakter til Rødt, tydelige eksempler på. Og Skotåm forblir i partiet, ser det ut til.

« … Jeg har tross alt vært 50 år i denne bevegelsen og er en mangeårig tillitsvalgt. At jeg velger å fortsatt svare på spørsmål i denne saken, er fordi jeg ønsker å styrke Rødt», kan Skotåm fortelle til Morgenbladet. Spørsmålet til Rødt-kidsa må da være: Er de fortsatt samme «bevegelsen»? Er det slik at tillitsvalgte i Rødt fremdeles vil hevde at slike som Steigan og Skotåm ikke lenger eksisterer i partiet? Er det slik at rest-AKP ikke er en del av partiapparatet i byer som Trondheim og Tromsø?

«Jeg tror alle er klar over at partiet var mer enn Mao og Pol Pot», skriver Arentz. Men Arentz er neppe så naiv at han tror at AKPs totalitære medløperi ikke var en «naturlig» konsekvens av den ideologiske galskapen som var kjernen i partiet. AKP var en bevegelse av totalitære bøller. Hovedmotivet for SVs stiftelse var som kjent å melde Norge ut av Nato. AKP ble på sin side (delvis) etablert for å gjenopprette Stalins ære.

De ville styrte regjeringen i Norge med vold. De ødela store deler av solidaritetsbevegelsen og kjørte studentpolitikken i grøfta (folk orket ikke å bli mobbet). Den indre justisen i partiet førte folk ut i ruinerte familierelasjoner og skilsmisser, folk hoppet av utdannelsen sin, medlemmer ble utsatt for psykisk terror, liv ble ødelagt, barna ble indoktrinert. I gamle dager ville reformistene i Rødt bli tvunget til selvkritikk for høyreavvik. Og det var virkelig ingen hyggelig affære for de som ble stilt foran partitribunalet. Kort sagt: AKP var ekstremister.

AKP støttet noen av de meste barbariske regimer verden har sett, og de gjorde det gjennomgående i flere tiår. De ikke bare støttet dem; de hånet alle i den norske offentligheten som ikke delte begeistringen, og de reiste på signingsferd til diktatorene. Det er som Per Egil Hegge har sagt: Du må være absurdist for å forstå hvordan AKP kunne mene at Enver Hoxha (diktator i det kommunistiske Albania) var en mer fornuftig statsleder enn Trygve Bratteli.

Det mange ser ut til å «glemme» (og kanskje mest hos de i Rødt som er så unge at de knapt vet hvem Steigan var), er at Rødt, selv om de gjerne hevder noe annet, faktisk er AKPs ektefødte barn. Steigangate er muligens en sped begynnelse på en slags loftsrydding i Rødt. Men partiet har noen grunnleggende problemer som neppe lar seg løse så lett.

Så lenge Rødt er et revolusjonært parti i et velfungerende liberalt demokrati i verdens mest utviklede velferdsstat, vil partiet fortsette å være fluepapir for det ytterste venstre-segmentet i Norge. Og der er det mye rart, slik det alltid vil være i ytterkantene.

Problemet til Rødt er at det i seg selv er vanvittig å promotere og programfeste revolusjon, planøkonomi, samt at arbeiderklassen (hvem nå det er, om ikke Partiet selv) skal ta kontroll over alle samfunnsområder, i et samfunn som vårt. Så lenge Rødt har et slikt program er de per definisjon ultraradikale.

Men la oss si at Rødt fryser ut de aller verste skrullingene, hva så? Hva med et høyreradikalt revolusjonært parti som høster lovord for å kvitte seg med Hans Jørgen Lysglimt? Alt vel?

Hvis Rødt derimot skroter de mest radikale programpostene, er risikoen at det ikke lenger er behov for dem. Det er neppe plass til et ekstra SV. Derfor vil Rødt fortsette å være samling i bunnen, blant de aller mest venstreradikale.

Det er her AKPs restopplag fortsatt vil finne sitt hjem, sammen med et ikke helt ubetydelig innslag av unge, nykokte dogmatikere, såkalte «tankies». Sammen vil de ganske sikkert fortsette å trosse reformister på landsmøtene, slik at både kommunisme og gamle, lett parfymerte fraser fra AKP-tida, blir stående i partiprogrammet.

Og husk en av ideologienes «jernlover»: Det er på ytterkantene konspirasjonsteoriene finner næring, det slår ikke feil: I det politiske sentrum, blant moderate mennesker (de fleste av oss) er det relativt skrint med konspirasjonsteorier.

Når vi beveger oss ut av det store midtsjiktet, glipper det suksessivt (eller egentlig regressivt), og kommer man langt nok ut, er det full fest på konspirasjonsfronten.

Kronikken var publisert i VG 28. april 2022.