Trenger regjeringen en historiefortelling?

Mangler regjeringen et historiefortelling? Eller er problemet at den har en fortelling allerede?

Kristin Clemet

Publisert: 12. februar 2022

Det er interessant å lese Bjørgulv Braanens politiske analyser i Klassekampen for tiden.

Man får en følelse av å være vitne til et slags sorgarbeid.

Det går ikke så bra med Støre-regjeringen som Braanen skulle ønske at det gjorde.

Det går heller ikke så bra som det, etter Braanens mening, burde ha gjort.

Han mener at regjeringen ikke har en «så verst merittliste å vise til», men at regjeringen er «kringsatt av fiender», der ingen føler ansvar for å ta den i forsvar. «Det er mye som ikke fungerer nå», både «i regjeringsprosjektet som helhet» og i «samarbeidsforholdet til SV og Rødt», skriver Braanen i Klassekampen i dag. Regjeringen trenger derfor «en ny start».

Braanen viser også til Vårt Lands kommentator Emil André Erstad.

Også Erstad har spekulert i årsakene til at regjeringen gjør det så dårlig på meningsmålingene.

Erstads vurdering er at regjeringen mangler «den overordna historieforteljinga» eller det kommunikasjonsfolk kaller et «narrativ». Den mangler visst også gode spinndoktorer som kan formidle historien. Den mangler en Sigbjørn Aanes (H) eller en Jan-Erik Larsen (Ap), enda det er flere politisk ansatte på SMK enn noen gang før, herunder en av Norges mest besatte spinndoktorer.

Jeg tror at både Braanen og Erstad bommer.

Problemet er ikke at regjeringen mangler «et narrativ» eller en fortelling.

Det er snarere tvert imot.

Regjeringen og dens støttepartier vant valget på en overtydelig fortelling: Solberg-regjeringen hadde, som ledd i en bevisst politikk, i åtte år brukt de store pengene på å gjøre de rike enda rikere og på å øke de økonomiske forskjellene. Hver eneste dag hadde den spurt seg selv: Hvordan kan vi sentralisere mer og fjerne oss enda mer fra vanlige folk?

Arbeiderpartiet var, naturlig nok, så opptatt av å vinne valget at partiet totalt endret strategi i forhold til det vi har vant til i svært mange år: Nå skulle ikke partiet lenger være et parti for alle, der alle skulle med. Det skulle bare være et parti for noen av oss, nemlig de «vanlige».

Arbeiderpartiet valgte samme strategi som det danske sosialdemokratiet gjorde før valget i 2019, der «Arne» er kodeordet for «vanlige folk»: «Nu er det Arnes tur», het det der, og venstresiden vant valget. Mette Frederiksen ble genierklært (delvis også av meg) – helt til hun, overraskende for svært mange, tapte lokalvalget i 2021. Det viste seg at strategien antagelig hadde virket mer splittende enn noen hadde forestilt seg.

Og det er vel dette førstelektor i retorikk og Ap-velger Kjell Terje Ringdal skriver meget godt om på NRK Ytring i dag: Arbeiderpartiets problem er ikke at det mangler en historiefortelling. Problemet er at partiet har en gal (og kanskje usympatisk) historiefortelling.

Ringdals analyse kunne antagelig også passet svært godt i Danmark etter lokalvalget der sist høst.

Personlig har jeg vært forundret over Arbeiderpartiets valg av strategi. Jeg ser at partiets venner forklarer og forsvarer den som en slags tilbakevenden til det Ap alltid har vært, nemlig et interesseparti. Jeg tror at partiet risikerer å støte bort viktige velgergrupper med denne strategien, slik de danske sosialdemokratene har gjort, noe jeg også skrev om før valget. Den danske statsministeren prøver å endre «narrativet» nå, men det er usikkert om hun vil lykkes.

Men det som kanskje er enda verre for den norske regjeringen, er brutte forventninger.

Det er selvsagt fristende å ty til voldsomme overdrivelser og løfter når man gjerne vil vinne et valg.

Men historien som Ap og Sp fortalte om Solberg-regjeringens innsats og motiver, var falsk. Det var ikke sant at det var en bevisst politikk å øke forskjellene. Det var ikke sant at de store pengene gikk til de rike. Det var ikke sant at formålet med reformene var å sentralisere og fjerne seg enda mer fra vanlige folk.

Og, kanskje viktigst av alt: Det er ikke sant at det er lett å gjøre noe med de økonomiske forskjellene, urbaniseringen eller sentraliseringen.

Og det er vel kanskje dette regjeringen får merke nå.

Det er altfor tidlig å felle en endelig dom over regjeringen Støre eller over de enkelte statsråder.

Mulige forklaringer på tilbakegangen – eller en fremtidig suksess – er ennå ikke belyst, blant annet fordi det krever mer krevende journalistikk eller forskning å vite hva som egentlig skjer på innsiden av regjeringsapparatet.

Men det kan være grunn til å nyansere de analysene som ulike kommentatorer kommer med nå.

«Nye ideer og bedre løsninger» var kanskje et litt tamt slagord.

Fordelen var at det ikke lovet så mye mer enn det kunne holde.

Publisert: 14. februar 2022