Norsk politikk

Selv ikke gult gress gror i skyggen av Arbeiderpartiet

Hvis det viser seg at en regjering med Ap og Sp ikke gjør at partiet får mange nye velgere fra nettopp Ap og Sp, kan det dristige valget bety slutten for partiet, skriver Haakon Riekeles.

Haakon Riekeles

Publisert: 6. oktober 2018

I diskusjonen om retningsvalget til Kristelig Folkeparti har mange sett på hvilke saker partiet har til felles med henholdsvis høyre- og venstresiden, og hvilket velgerpotensial partiet har på hver side av politikken. Det som likevel mangler, er en erkjennelse av at det politiske gjennomslaget og velgerpotensialet også avhenger av den parlamentariske situasjonen.

En mindretallsregjering ledet av Støre vil måtte sluke mange kameler. Flere av dem vil være på KrFs bekostning. I den grad KrF har et velgerpotensial på venstresiden, ligger det i å ta velgere fra Ap og Sp. Hvordan KrF skal få til dette som juniorpartner i en regjering med nettopp de to partiene, er det ingen som har forklart.

De siste årene har vi sett en rekord i anmodningsvedtak på Stortinget. Dette er noe KrF vet bedre enn noen. Det er de som har benyttet den politiske situasjonen til å få rekordstort gjennomslag for egen politikk på Stortinget, dog på bekostning av en tydelig politisk profil.

Dersom Knut Arild Hareide får viljen sin, går i stedet KrF inn i en mindretallsregjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Skjer dette vil situasjonen for KrF bli snudd på hodet. Partiet vil oppleve hvor krevende det er å få flertall fra sak til sak på Stortinget.

I Hareides begrunnelse for linjeskiftet fremkommer det at han forventer at den nye regjeringen skal veksle mellom å danne flertall med forskjellige partier og på den måten maksimere sitt politiske gjennomslag. Dette er ønsketenkning. Å innta rollen som mindretallet i en mindretallsregjering er en lite farbar vei for å oppnå politisk gjennomslag. En mindretallsregjering ledet av Støre vil måtte ta til takke med de flertallene den kan få, og disse vil ofte gå imot KrFs interesser. Som et lite parti i en mindretallsregjering står man alltid i fare for at seire man har kjempet hardt for internt i regjeringen, blir forhandlet bort.

Den viktigste saken en regjering må få flertall for, er statsbudsjettet. I disse forhandlingene vil en Ap, Sp og KrF regjering være helt avhengig av SV. Dette fordi at regjeringen er satt inn med SV sine stemmer og fordi at Arbeiderpartiet aldri vil kunne akseptere at regjeringen gjør noe annet enn å først gå til SV for flertall. Og dersom forhandlingene med SV skulle strande vil Høyre og FrP aldri se seg tjent med å redde en Ap-ledet regjering, i hvert fall ikke når denne har kommet på plass etter at KrF nylig har torpedert de partienes eget regjeringsprosjekt.

Det er selvsagt teoretisk mulig for en Støre-regjering å danne flertall med Venstre og MDG (kun Venstre gir 84 mandater, ett for lite for flertall). Det er imidlertid kun en teoretisk mulighet. Terje Breivik fra Venstre har vært tydelig på at partiet ikke ser for seg å sikre flertall for en regjering bestående av Ap, Sp og KrF.

Denne krevende situasjonen vil være godt kjent i SV. Og Audun Lysbakken vil selvfølgelig utnytte den maksimalt ved å dra budsjettpolitikken så langt mot venstre som mulig. Fordi SV nå også har fått en konkurrent til venstre for seg i Rødt vil partiet være svært lite villig til å moderere seg.

KrF står i hovedsak for en sentrumsorientert økonomisk politikk og vil være det partiet i regjering som er minst komfortabelt med en slik venstredreining.

I saker utenom budsjettspørsmålet kan Arbeiderpartiet få regjeringen til å søke flertall med Høyre i saker der KrF er mer enig med SV. Eksempler på slike saker kan være oljepolitikken eller innvandringspolitikken. Det er lite trolig at Ap vil akseptere et linjeskifte her. Snarere kan det ha et behov for å demme opp for kritikk fra Høyre og Frp, noe som kan gi en politikk som er lenger unna KrF enn partiet får i en borgerlig flertallsregjering der også Venstre deltar.

Ap er fremstår som livredd for ikke å virke tilstrekkelig streng i innvandrings- og integreringspolitikken. Dette av frykt for å tape velgere til Frp. I tillegg vil Frp som opposisjonsparti prøve å spille på denne saken, og Ap må da være så strenge som mulig for å nøytralisere Frps strategi. Det innebærer at KrF får mindre gjennomslag. Et eksempel er at Ap i sitt innvandringsutvalg allerede har avslått å gjeninnføre rimelighetskriteriet for retur av enslige mindreårige asylsøkere. For øvrig vil Ap også sukre en strengere asylpraksis ved ta fem milliarder fra bistandsbudsjettet til tiltak i nærområdene, noe som neppe faller i smak i KrF, som både vil ha en liberal asylpraksis og at bistandsbudsjettet skal brukes på verdens fattige.

Situasjonen er lignende i oljepolitikken. Arbeiderpartiet er allerede lite fornøyd med at Høyre og Frp bruker Aps kompromiss om oljeboring i Lofoten og Vesterålen til å male et bilde av et parti som gir opp oljenæringen. Så lenge Høyre og Frp selv er i en regjering der denne saken er lagt død, er denne kritikken ikke så effektiv. Det endrer seg hvis Solberg-regjeringen felles. Da vil Ap ha behov for å vise at partiet fortsatt står på oljenæringens side, kanskje ved å starte utvinning i de områdene av Lofoten og Vesterålen som partiets interne kompromiss åpner for.

KrF vil være ganske alene i Støre-regjeringen i å stå opp mot disse sakene. Senterpartiet deler langt på vei Høyre og Arbeiderpartiets ganske strenge tilnærming til innvandring. Deler av Sp, ført an av nestleder Ola Borten Moe, prioriterer også olje høyere enn klima og miljø. KrF må da enten bruke betydelig kapital internt i regjeringen for å hindre slike flertall, eller godta smertefulle tap eksternt.

Enhver mindretallsregjering må også være forberedt på at hele opposisjonen en gang i blant samler seg for å påføre regjeringen et nederlag, slik Frp og SV samlet seg om barnehageforliket mot Bondevik II. Det er vanskelig å se for seg hva alt fra SV til Frp kan samle seg om, men det mest sannsynlige er verdispørsmål, noe som også særlig går på bekostning av KrF. Hvis partiet får gjennomslag for noen konservative synspunkter i regjering med Ap og Sp, vil det være fristende for opposisjonen å stemme det ned. KrF har verdikonservative venner i Høyre, men de vil stå svakere i diskusjoner med mer verdiliberale krefter i partiet, når de ikke lenger kan vise til at det er viktig å ta hensyn til KrF.

Hvis KrF for eksempel får gjennomslag i regjeringen for at eggdonasjon ikke skal tillates likevel, eller endringer i rusreformen, kan de være nesten være sikre på at det vil bli nedstemt i Stortinget.

Til sist, selv om alle nå svermer for KrF, er virkeligheten en annen straks en Støre-regjering er dannet. Arbeiderpartiet vil være det dominerende partiet, og Senterpartiet, med sine dyktige og harde forhandlere, vil være mer enn dobbelt så stort som KrF. Sp vil kreve sine egne tydelig seire, noen av dem på bekostning av KrF. For eksempel kan KrF forvente at regionreformen ryker, eller blir kraftig vannet ut. Lærernorm er alle de rød-grønne partiene i teorien for, men når det går ut over distriktene, som det sannsynligvis vil gjøre, kan man forvente at Sp vil kreve endringer eller kompensasjon.

Selv om det politiske gjennomslaget KrF kan få i en Støre-regjering er svært usikkert, mener Hareide og hans støttespillere at et linjeskifte er nødvendig for å tiltrekke seg flere velgere. Det vises ofte til KrFs glansdager på 1990-tallet, da partiet tok velgere fra venstresiden og høyresiden. Om det er mulig å komme tilbake dit er vanskelig å si. Det var en spesiell tid i norsk politikk da Høyre og Ap slet med hver sine problemer, og da Sp nylig hadde hatt et enormt oppsving etter EU-kampen, for deretter å gi fra seg mange av stemmene igjen.

Men selv om man antar at det kan være mulig, er det ikke dermed sagt at det er sannsynlig at det skjer i den regjeringen Hareide ønsker seg. På 90-tallet trakk KrF til seg velgere fra særlig Ap, Sp og Høyre. Velgerpotensialet i Høyre blir sannsynligvis svært lite for KrF etter å ha kastet Erna Solberg. Spørsmålet blir da om det er mulig å tiltrekke seg store mengder velgere fra Ap og Sp, mens man sitter i regjering med nettopp disse partiene. I den rødgrønne regjeringen gikk velgerstrømmene heller motsatt vei, fra de mindre partiene til Ap.De velgerne til Ap og Sp som er fornøyd med en Støre-regjering, vil ha liten grunn til å bytte parti. De som er misfornøyd, vil sannsynligvis flytte til partier utenfor regjeringen heller enn til regjeringens juniorpartner.

På borgerlig side, derimot, finnes det i dag velgere som nylig har forlatt KrF til fordel for blant annet Høyre. Disse frafalne KrF-velgerne vil kanskje finne hjem, hvis partiet går inn i Solberg-regjeringen, men blir med all sannsynlighet værende i Høyre hvis KrF bytter side.

KrF har én stor styrke. I motsetning til andre mindre partier, som Venstre og SV, har partiet et lojalt grunnfjell, som utgjør en stor del av partiets oppslutning. Å risikere å miste den styrken i en tid der kampen mot sperregrensen blir stadig vanskeligere, er svært dristig av Hareide. Hvis det viser seg at en regjering med Ap og Sp ikke gjør at partiet får mange nye velgere fra nettopp Ap og Sp, kan det dristige valget bety slutten for partiet.

Det er alltid lett å tenke seg at gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Men historien viser at i skyggen av Arbeiderpartiet har selv det gule gresset vanskelig for å gro.

Artikkelen er publisert hos Minerva 4.10.18.