Skolebokanmeldelse: Fokus samfunnsfag

Civita har invitert de borgerlige ungdomspartiene til å anmelde skolebøker på pensum i samfunnsfag i videregående skole. Her er Unge Høyres anmeldelse av boken Fokus samfunnsfag, skrevet av leder Paul Joakim Sandøy: venstresiden har blitt beskrevet slik den ønsker å framstå, mens høyresiden har blitt gjort til motpolen

Publisert: 7. mai 2013

Civita har invitert de borgerlige ungdomspartiene til å anmelde skolebøker på pensum i samfunnsfag i videregående skole. Aftenposten har tatt saken videre, og fått også de ikke-borgerlige ungdomspartiene til å komme med sine synspunkter. Aftenpostens oppslag kan leses her.

Her er Unge Høyres anmeldelse av boken Fokus samfunnsfag:

Unge Høyres anmeldelse

Skrevet av Paul Joakim Sandøy, leder i Unge Høyre

FOKUS Samfunnsfag, skrevet av Mette Haraldsen og Jostein Ryssevik, er fra 2009. I følge Aschehoug selv er den landets mest brukte pensumlitteratur i faget[i], noe som gjør boken særlig interessant. Dersom FOKUS ikke påvirker norske elever, gjør ingen lærebok det.

Boken har to hovedproblemer: For det første styrer den unna debatter framfor å legge opp til dem. Hva er best av kapitalisme og planøkonomi? Hva bør gjøres med norsk skolepolitikk? Bør Norge bidra i NATO-operasjoner? Bør skattenivået opp eller ned? Dette er alle eksempler på ikke-eksisterende debatter i FOKUS-universet.

I stedet ser det ut som om forfatterne forsøker å videreformidle minste felles multiplum blant forskere, politikere og ideologier, slik at broddene blir borte og leseropplevelsen tilnærmet uinteressant.

Et annet eksempel er innvandringspolitikken – det kanskje hyppigst debatterte politikkområdet i den norske offentligheten. Dette er en debatt forfatterne av boken må ha veid og funnet for lett. De er nemlig opptatte med å presentere definisjoner av integrering (fornuftig), før de spør om norsk integrering er vellykket (fornuftig) og svarer på spørsmålet med å fortelle om rasisme og norske holdninger til innvandrere (ufornuftig).

Jeg er selv tilhenger av en liberal innvandringspolitikk, men finnes det ingen utfordringer med en forholdsvis høy innvandring, utover trangsynte nordmenn? Det hjelper ingen å unngå relevante problemstillinger. Dette er dessverre regelen framfor unntaket i boken.

Kanskje finnes det gode grunner for at en lærebok på videregående ikke presenterer ytterpunkter i en debatt for så å la elevene trekke konklusjonene selv. Kanskje bør den heller ikke, slik det gjøres på høyere utdanning, velge side i vanskelige spørsmål og argumentere for disse.

Kanskje er det best å bestrebe idealet som forfatterne implisitt redegjør for i forordet: Å gi elevene et grunnfjell de kan bygge sine egne tanker og refleksjoner på. Men her nærmer vi oss bokens andre problem. Dersom dette er formålet, bygges grunnfjellet alt for ofte mot venstre, både i sosiale, økonomiske og utenrikspolitiske spørsmål.

Standarden jeg har lagt til grunn er at der det er kamp om virkelighetsbeskrivelsen mellom for eksempel venstre- og høyresiden, må begge sider være gjengitt rettferdig. Noen ganger skjer dette på en god måte, men alt for ofte skjer det motsatte.

De første kapitlene handler om sosialisering, og inneholder mye balansert og godt stoff. Likevel skurrer det for alle som har sett NRK-programmet Hjernevask når forfatterne snakker om kjønnsroller. De anerkjenner riktignok at det er forskjell på kjønnene, men ”de fysiske forskjellene gir ingen oppskrift på hvordan vi skal leve og oppføre oss som gutter eller jenter.”

Inntrykket forsterkes når kjønnsvariabler i utdanningsvalg begrunnes med ”inngrodde forestillinger”. Når det senere slås fast at fraværet av likelønn i Norge (beviselig feil [ii]) skyldes kjønnsrollemønster og dårlig fagforeningsarbeid, blir bildet komplett: Jenter blir plassert i bås av et gammeldags samfunn fra tidlig alder, noe som presser dem til dårlige utdanningsvalg og til slutt luselønn.

Her er et alternativt bilde: Jenter og gutter er forskjellige. Ikke på alt. Men sett under ett, prioriterer jenter annerledes enn gutter. De søker seg oftere til omsorgsyrker, samtidig som de er overrepresentert på prestisjestudier som jus og medisin [iii]. De velger seg oftere til deltidsjobber for å få tid til andre ting, samtidig som de er flinkere på skolen. De er mer opptatt av jobbsikkerhet enn menn, og søker seg derfor i høyere grad til det offentlige.

Dette bildet er nok heller ikke komplett, men hvorfor utelukke det? Arv- og miljødebatten foregår i mange politiske leire, men synet som presenteres her minner om et klassisk venstresidesyn der manglende resultatlikhet er et onde, og samfunnet har skylden.

Midtveis i boken blir vi presentert for den frie markedsøkonomien. Ikke gjennom historien om den største velstandsveksten verden har sett, eller gjennom et verdibasert utgangspunkt som eiendomsrett og frihet, men gjennom et konkret eksempel: Boligpolitikk.

Dersom du har funnet drømmeboligen må du legge inn et bud, og det gjør sikkert mange andre også – særlig mange rikinger. Som forfatterne skriver: ”Karusellen stopper ikke før prisen er blitt så høy at alle så nær som én kjøper har gitt seg. Som ung boligsøker er sannsynligheten for at dette er deg, relativt lav.” Videre forklares de stadig økende boligprisene med et fritt og uregulert marked.

Dette er rart. For det første er det underlig å velge seg ut akkurat boligmarkedet som et fritt og uregulert marked. Reguleringsplaner, byggeforskrifter og skatteregler påvirker boligmarkedet på hver sine måter, og bidrar i ulik grad til prisstigning. Man må langt ut på norsk venstreside for å finne dem som mener at prisstigningen i boligmarkedet er den frie markedsøkonomiens fallitt.

For det andre er dette den eneste gangen forfatterne forsøker å forklare markedsøkonomien. Boligprisene er altså ikke en innvending, de er slik markedet er. Når de neste sidene går med til å hylle den gjennomregulerte landbrukspolitikken som kroneksempelet på blandingsøkonomi, sitter i alle fall denne leseren igjen med følgende budskap: Markedsøkonomien er kanskje for noen, men åpenbart ikke for deg og meg.

Det finnes ulike måter å se verden på. Forfatterne forsøker å vise oss to av dem. Man kan enten dra til andre land i verden og synes at fremmede kulturer er annerledes og rare – dette kalles etnosentrisme. Dersom man derimot har åpenhet og vilje til å forstå andre mennesker som er forskjellige fra en selv, kalles det kulturrelativisme.

Oppsiktsvekkende nyheter – særlig for dem av oss som trodde kulturrelativismen (læren om at alle kulturer er likeverdige) døde ut som slagkraftig teori rundt oppgjøret etter andre verdenskrig. I dag undertrykkes kvinner over hele verden, og få vil mene disse kulturene er like bra som for eksempel den norske.

I ytterste konsekvens gir ikke menneskerettighetsbegrepet noen mening dersom man er kulturrelativist. Jeg vil ikke ilegge forfatterne ekstreme standpunkt, men her har de vært uforsiktige med et begrep som har få tilhengere igjen, og nok en gang har de gått glipp av en spennende debatt.

Fattigdom er et annet tema som framstilles skjevt, ved at forfatterne omfavner et relativt fattigdomsbegrep med utstrakte armer. Det gjengis at de 500 rikeste personene i verden har en inntekt som er større enn den samlede inntekten til de 400 millioner fattigste. ”Fattigdom og ulikhet er derfor to sider av samme sak,” slår FOKUS fast. Med mindre verdens rikeste systematisk har gått rundt og utbyttet de fattige (noe boka også impliserer etter hvert [iv]), gir dette lite mening.

Her tramper FOKUS oppi den kanskje mest sentrale debatten mellom høyre- og venstresiden. Bekjemper man fattigdom ved å bekjempe rikdom? Er forskjeller et problem i seg selv, eller er det bare fattigdommen som er problemet? Ulikhet som problem gir et helt annet premiss for hvilke løsninger man foretrekker enn dersom det kun er fattigdommen man skal bekjempe. Norges mest brukte samfunnsfagbok har valgt side.

Det mest iøynefallende er imidlertid alt det som ikke er tatt med. Markedsøkonomiens ubestridelige resultater er én ting, men hvor har det blitt av kommunismen? Ideologien med flest mord på samvittigheten i verdenshistorien er ikke nevnt med ett ord. Nazismen og fascismen er også borte. Kanskje tenker forfatterne at dette er mat for historiefaget, men med norske elevers påfallende kunnskapsmangel om totalitære regimer (og særlig kommunismen) i mente [v], hadde det absolutt vært på sin plass.

Vi får riktignok en gjennomgang av diktaturets kjennetegn, men hvilke diktaturer og autoritære regimer vi har i dag forblir en godt bevart hemmelighet. Hvor skal norske elever lære om dette, hvis ikke i samfunnsfag?

Å skulle framstille ulike partier og ideologier er en vanskelig øvelse. Derfor har heller ikke forfatterne gjort noen store brølere her. Likevel er det en rekke småting som samlet sett bidrar til et skjevt bilde.

For det første blir kun Arbeiderpartiet og fagbevegelsen trukket fram som bidragsytere til velferdsstaten [vi]. Dette gir i beste fall et lite nyansert bilde, noe blant annet Civitas ”Den norske velferden” dokumenterer utførlig. En av illustrasjonene i FOKUS er for øvrig en reklameplakat for Fagforbundet der man kan sende SMS for å bli medlem.

For det andre brukes ord som ”fellesskapet”, ”fellespotten” og ”felleskassa” gjennomgående som synonymer på staten og statsbudsjettet. Denne begrepsblandingen står åpenbart i en sosialdemokratisk retorikktradisjon. Likevel er nok dette kun et tegn på at Arbeiderpartiet har lykkes i sin velferdsretorikk.

For det tredje er forskjellen på de borgerlige og de sosialistiske partiene beskrevet slik: De borgerlige mener at ”individets rett til å velge hvordan det vil bruke sitt liv og sine muligheter alltid er viktigst.” Sosialistene mener at ”det enkelte individs valgfrihet alltid må balanseres mot ønsket om å skape like muligheter for alle”.

Jeg mener at sistnevnte beskrivelse passer til alle norske politiske partier. Når ”like muligheter for alle” blir satt opp som en motpol til borgerlig side, tror jeg dessuten få borgerlige politikere kjenner seg igjen. Gjennomgående kan det se ut som om venstresiden har blitt beskrevet slik den ønsker å framstå, mens høyresiden har blitt gjort til motpolen. Venstresiden står for statlig eierskap, en sterk og aktiv stat og velferdsstaten, høyresiden står for det motsatte.

Det er heldigvis ingen enkel oppgave å plassere denne boken politisk. Få vil lese den fra perm til perm og nikke anerkjennende til hvert avsnitt, og venstresiden vil også ha innvendinger. Her nevnes for eksempel ikke klasseperspektivet med ett ord – marxismen er død i FOKUS.

Introduksjonen til det liberale demokratiet, med vekt på mindretallets rettigheter, samt problematiseringen av norsk bistand og høye tollmurer, faller nok heller ikke i god jord hos alle på venstresiden.

Det hjelper lite. Vi trenger ikke en samfunnsfagbok som viker unna viktige debatter, eller presenterer kontroversielle standpunkt som om de var ubestridte sannheter. Oppfordringen til neste utgave av FOKUS (som kommer ut i april 2013) er derfor som følger: Gi oss debatt – og gi oss begge sider av saken.

Teksten er publisert på Aftenposten.no 7.5.13. Her kan du også lese AUFs gjennomgang av samme bok.

[i] http://www.aschehoug.no/videregaaende/samfunnsfag/katalog?productId=69120756

[ii]http://www.regjeringen.no/pages/2052468/PDFS/NOU200820080006000DDDPDFS.pdfs. 183

[iii] http://www.ssb.no/utuvh/ Tabell 3 og 10

[iv] Metta Haraldsen og Jostein Ryssevik, FOKUS Samfunnsfag, (Aschehoug, 2009), s. 262

[v] https://www.civita.no/publikasjon/kommunismen-og-nazismen-965

[vi] FOKUS Samfunnsfag, s. 138

Publisert: 22. mai 2024