Overvåkning

Publisert: 9. november 2017

Hva er overvåkning?

Overvåkning er å observere, registrere og/eller lagre informasjon om objekter, fenomener, grupper og/eller individer. Slik overvåkning kan gjøres både av private og myndigheter, men overvåkning i dagligtalen brukes normalt om den systematiske informasjonsinnhentingen som myndighetene i et samfunn gjør i møte med borgerne.

Aktiviteter som faller inn under begrepet overvåkning, er mangfoldige. De mest åpenbare dreier seg om kameraovervåkning, for eksempel på offentlige plasser og i viktige institusjoner samt trafikkovervåkning. Registrering av informasjon om personer i ulike databaser/registre forbindes også med overvåkning.

Klassisk spaning mot individer eller grupper, som via romavlytting eller telefonavlytting, faller åpenbart innenfor det klassiske overvåkningsbegrepet. Det samme gjør digital overvåkning av individer eller grupper på internett. Overvåkning av internett og offentlige steder refereres ofte til som masseovervåkning, ettersom det vanligvis dreier seg om å overvåke et stort antall mennesker på samme tid.

Formål

De aktiviteter som utgjør forskjellige typer overvåkning, kan ikke ses uavhengig av sitt formål. Det er en vesensforskjell i formål mellom overvåkning av offentlige områder og målrettet informasjonsinnhenting rettet mot spesifikke individer eller grupper.

Begge deler regnes som en sentral del av overvåkningsbegrepet, men formålet i førstnevnte tilfelle er mer å regne som forebyggende aktivitet, mens sistnevnte normalt foregår som en del av en konkret straffeetterforskning. I liberale demokratier stilles det meget strenge krav for å drive spaning. Det må foreligge en berettiget grunn til mistanke, ettersom det er et vidtgående inngrep i retten til privatliv. De to ulike måtene å overvåke på adskiller seg også fordi den ene formen er åpen overvåkning, mens spaning i sin natur er skjult.

Overvåkning og teknologi

Den teknologiske utviklingen har muliggjort en overvåkning av uante dimensjoner og har naturlig nok skapt store utfordringer for personvernlovgivningen. Den tidligere sjefen for Stasi (overvåkningsministeriet i det tidligere DDR) anslo at det krevde omkring 20 personer for å overvåke én person. I dag kan 20 personer overvåke millioner av mennesker på samme tid.

Det er stor forskjell på formålet og legitimiteten i den overvåkning som foregikk i tidligere DDR (og andre totalitære stater), og den overvåkning som foregår innad i liberale demokratier.

Nyere hendelser har vist at også liberale demokratier trenger en levende diskusjon om grensene for overvåkning. Et innsyn i moderne overvåkningsmuligheter fikk vi da den tidligere amerikanske medarbeideren i National Security Agency (NSA), Edward Snowden, bestemte seg for å lekke millioner av dokumenter til den amerikanske journalisten Glenn Greenwald, hvorpå The Guardian og The Washington Post offentliggjorde deler av overvåkningsprogrammet til NSA.

Snowdens lekkasjer røpet at NSA hadde et hemmelig og omfattende overvåkningsprogram som potensielt kunne ramme millioner av mennesker. I prinsippet kan NSA infiltrere hvem som helst, hvor som helst, dersom vedkommende logger seg på internett. Snowden-saken har ført til økt debatt om hvorvidt vi lever i et overvåkingssamfunn, og hvordan retten til privatliv stadig invaderes av potensiell overvåkning og registrering.

Overvåkning og personvern

De fleste aksepterer behovet for å balansere overvåkning med personvern. Svært mange ser også ut til å akseptere stor grad av overvåkning.

Kritikerne av overvåkning mener at den stadige utvidelsen av overvåkningsmulighetene på lengre sikt truer retten til privatliv. Tilhengerne mener at overvåkning er et nødvendig inngrep i personvernet til den enkelte for effektivt å kunne møte reelle og potensielle trusler.

Et problem som følger av for mye overvåkning, er «information overload», som gjør det vanskeligere å sortere relevant informasjon fra irrelevant informasjon. Flere har trukket frem dette som en av grunnene til at man ikke greide å avverge 11. september-angrepet. Man hadde informasjon om angrepet tilgjengelig, men for store mengder data gjorde at man ikke rakk å samle den relevante informasjonen om angrepet.

Digitale verktøy vil kunne bidra til å sortere relevant og irrelevant informasjon gjennom å prosessere millioner av operasjoner på kort tid, men det er høyst usikkert om man i det hele tatt kan komme rundt utfordringen. Snowden-saken aktualiserte diskusjonen om vi har sterk nok personvernlovgivning mot myndighetenes overvåkning.

Digitalt personvern

En annen side ved overvåkning er de økende digitale fotavtrykkene vi som borgere og kunder legger igjen i møte med ikke-statlige aktører. De fleste av oss legger daglig fra oss digitale fotavtrykk i form av registrering av personlig informasjon på ulike nettsteder. Mange av oss legger også fra oss store mengder digital informasjon kun ved å ha på mobiltelefonen.

Den samlede mengden digitale fotavtrykk har skapt nyordet Big Data, som vi på norsk kan kalle «stordata», ”mengdedata” eller ”massedata”. De enorme mengdene data gir også store muligheter for ikke-statlige og kommersielle selskaper som Google, Meta og Amazon. Informasjonsvolumet vi avgir på disse nettstedene, er enormt og brukes kommersielt.

Kritikerne har pekt på at slike selskaper kan ha tilgang til privat informasjon som kan misbrukes, mens selskapene selv hevder at de har stor interesse av å beskytte privatinformasjon, ettersom personvern i økende grad anses for å være et konkurransefortrinn. Samtidig hevder selskapene at lagringen av privat informasjon kun skal brukes til prosessering for å bedre tilbudet og markedsføringen, og at informasjonen vil være så overordnet at den vanskelig kan misbrukes eller føre til at sensitiv informasjon om den enkelte borger vil havne på avveie.

Tilhengerne av Big Data trekker også frem de enorme mulighetene. Ved å trekke på informasjon fra et enkelt datasett kan man finne businesstrender, fastslå kvaliteten på forskning, forebygge sykdommer, sammenligne juridiske siteringer, bekjempe kriminalitet eller overvåke og kontrollere samferdsel i sanntid.

Artikkelen er sist oppdatert 6.11.24.