Oljefondet

Publisert: 19. august 2019

Hva er oljefondet?

Statens pensjonsfond utland, ofte kalt oljefondet, er et fond eid av den norske stat. Det er verdens største statlige fond. Fondet tilføres årlig alle statens netto oljeinntekter. Inntektene består av oljeskatt, inntekter fra statens direkte eierandeler på norsk sokkel (SDØE), og utbytte fra Equinor, fratrukket statens utgifter til investeringer i SDØE. Fondets avkastning brukes deretter til å finansiere det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet.

Fondet administreres av Norges Bank Investment Management (NBIM), som er underlagt Norges Bank, etter retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet. Det har blitt foreslått å flytte fondet ut av Norges Bank, til et uavhengig organ, men det har hittil blitt avvist av Stortinget og Regjeringen.

Hensikten med å sette av oljeinntektene i et fond, er å skjerme statsbudsjettet fra de store svingningene i inntektene som følge av endringer i oljepris og valutakurs, og å bidra til en langsiktig sparing av ekstraordinære inntekter. Oljeinntekter er en midlertidig inntekt. Når oljefeltene er tømt, er det slutt på inntektene. Det betyr at oljeinntekter er annerledes enn inntekter fra annen virksomhet. Å utvinne olje og gass reduserer Norges naturkapital. Ved å plassere inntektene staten får fra dette i et fond, veksler man naturkapital inn i finanskapital heller enn å bruke den opp.

Historien

På 1970- og 1980-tallet brukte man alle oljeinntektene direkte i statsbudsjettet etter hvert som de ble inntektsført. I tillegg tok man opp statsgjeld for å finansiere økte utgifter, med begrunnelse om at gjelden kunne betjenes med fremtidige forventede oljeinntekter. Erfaringene med dette var ikke gode, ved at det økte sårbarheten i økonomien og virket medsyklisk. I 1986 falt oljeprisen markant. Det førte til betydelig reduksjon i statens oljeinntekter og nødvendiggjorde tilsvarende innstramminger i offentlige utgifter samtidig som oljerelatert næringsliv ble rammet. Utover på 1980-tallet modnet derfor tanken om en annen innretning for hvordan oljepengene burde brukes.

Statens Petroleumsfond, populært kalt Oljefondet, ble formelt etablert i 1991. Fondets navn ble endret i 2006 til Statens Pensjonsfond Utland, uten at fondet reelt er knyttet til fremtidige pensjonsutbetalinger. Fondet ble ikke tilført noen midler de første årene, fordi oljeinntektene først ble brukt til å nedbetale Norges statsgjeld. Den første innbetalingen kom i mai 1996 og var på knappe 2 mrd. kroner.

Investeringsprofil

Investeringer i oljefondet er finansielle med mål om å oppnå høyest mulig avkastning etter kostnader innenfor de rammene som er satt. De er alle plassert i utlandet, da investeringer i Norge ville undergravet intensjonen om at fondet skal skjerme norsk økonomi fra kortsiktige virkninger av endringer i oljeinntektene. Opprinnelig var fondet kun investert i trygge rentepapirer, men fondets investeringsmandat ble etter kort tid endret til at opptil 40 prosent kunne investeres i aksjer. I 2007 vedtok Stortinget at 60 prosent av fondet skulle investeres i aksjer, mens 40 prosent skal investeres i rentebærende verdipapirer.

I mars 2010 fikk fondet utvidet sitt mandat til også å investere i eiendom. Det ble i 2017 vedtatt at aksjeandelen gradvis skal økes til 70 prosent. Finansdepartementet fastsetter referanseindekser for aksjeinvesteringene og obligasjonsinvesteringene, mens Norges Bank gis mandat til å avvike noe fra disse indeksene.

Fordelingen av fondets investeringer mellom forskjellige aktivaklasser er den viktigste beslutningen i forvaltningen av fondet. Høyere andel aksjer gir høyere forventet avkastning, men gir også større svingninger i fondets verdi. Aksjeandelen må dermed besluttes på bakgrunn av en vurdering av statens evne til å ta den risikoen.

Flere års erfaring med å ha et oljefond, og at en større andel av den totale oljeformuen har blitt utvunnet og plassert i fondet, og dermed ikke lenger utsatt for svingninger i oljeprisen, tilsier at risikoevnen har økt. At oljefondet har blitt svært stort i forhold til størrelsen på norsk økonomi og at en stadig større andel av statsbudsjettet finansieres fra oljefondet tilsier at risikoevnen har gått ned.

Oljefondet er pålagt å sørge for at investeringene er ansvarlige. Det oppnås delvis gjennom å utelukke investeringer i selskaper basert på hvilke produkter de produserer og deres adferd. Selskaper som produserer visse typer våpen, tobakk eller har mer enn 30 prosent av inntektene sine fra kull er ekskludert. Det dukker med jevne mellomrom opp krav om nye eksklusjonskriterier.

Den andre måten oljefondet sørger for en ansvarlig investeringspraksis på er gjennom direkte kontakt med selskapene og stemmegivning på generalforsamling. NBIM har forventninger til selskaper innen områder som barns rettigheter, klimaendringer, skatt og anti-korrupsjon. NBIM har også retningslinjer for stemmegivning, som blant annet går på prinsipper for selskapsstyring.

Bruken av oljepenger

Hvor mye man skal bruke av fondet i statsbudsjettet hvert år er styrt av handlingsregelen. Den sier at man over tid skal bruke den forventede realavkastningen til oljefondet. Fra 2001 til 2017 la man til grunn en forventet realavkastning på fire prosent av fondets verdi. I 2017 vedtok Stortinget etter forslag fra Solbergregjeringen at dette anslaget, og dermed målet for oljepengebruken i handlingsregelen, skulle nedjusteres til 3 prosent. Begrunnelsen var at vedvarende lave renter internasjonalt ville gi lavere avkastning fremover. Den årlige realavkastningen fra 1998 til utgangen av første kvartal 2019 har vært på 3,91 prosent. Oljepengebruken har de fleste år ligget under realavkastningen og under det handlingsregelen tillater.