Utilitarisme

Publisert: 27. september 2019

Hva er utilitarisme?

Utilitarisme er en normativ etisk teori som definerer det moralsk gode ut fra hensyn til nytte. Den er en variant av konsekvensialistisk etikk, og den hevder at de best mulige konsekvenser av en handling må forstås ut fra den totale nytten en handling eller beslutning vil ha for alle berørte parter.

Teorier som i vid forstand kan kalles utilitaristiske er blitt fremsatt helt siden antikken, men teorien blir primært forbundet med Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873).

Lykke

For utilitarismen er ingen handling god eller ond i seg selv, men kun i kraft av hvilke konsekvenser den har. Bentham hevdet at en handling for å være god må frembringe størst mulig lykke for det størst mulige antall mennesker. En handling X bør altså utføres såfremt X skaper større lykke – eller forhindrer mer lidelse – enn andre handlingsalternativer. Prinsippet er upartisk: Enhver persons lykke veier like tungt i nyttekalkylen. Vi er forpliktet til å handle slik at vi maksimerer den totale lykken, ikke bare vår egen.

Lykke forstås videre som en følelse av lyst og fravær av ulyst eller smerte. For Bentham fantes ingen kvalitative skiller mellom ulike typer lyst og ulyst. Lyst er en rent kvantitativ størrelse, og enhver lystfølelse er like god som en hvilken som helst annen. John Stuart Mill ville derimot skille mellom kvalitativt ulike typer lyst, og han er berømt for uttalelsen: ”det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris”. Han mente at noen former for lyst er mer verdifulle enn andre, og at vi ikke bare må ta lystens kvantitet, men også dens kvalitet med i regnskapet.

Benthams kvantitative syn er blitt stående som den klassiske utformingen av det utilitaristiske grunnprinsippet. I nyere utilitarisme er det vanlig å snakke om at det er preferanser som skal maksimeres. Dette åpner for et mer fleksibelt syn på menneskelig handling enn Benthams hedonisme. Mennesker gjør mye som de ønsker å gjøre, men som det ikke er rimelig å beskrive som tilfredsstillelse av lyst.

Felles for alle former for utilitarisme er som sagt at alle personer teller likt i regnskapet, men det betyr ikke at enhver vil få tildelt den samme mengden lykke. Det er totalsummen av lykke som er avgjørende. Hvis totalsummen av lykke blir størst ved at enkelte personer blir tildelt en ytterst ulykkelig rolle, men hvor dette mer enn oppveies av det lystoverskuddet som blir resten av personene til del, er det moralsk riktig å tildele de få en slik ulykkelig rolle.

Lystmaksimering

I utgangspunktet er en handling riktig hvis og bare hvis den produserer mer lyst enn ulyst. Vi vil imidlertid svært ofte kunne velge mellom flere innbyrdes uforenlige handlingsalternativer, og flere av disse kan ha den egenskapen at de produserer mer lyst enn ulyst. I slik tilfeller vil en handling være moralsk riktig hvis og bare hvis den produserer et minst like stort lystoverskudd som ethvert annet handlingsalternativ. Prinsippet som ligger til grunn handler altså om lystmaksimering. Man skal ikke bare velge en handling som frembringer mer lyst enn ulyst, men er forpliktet til å velge den handlingen som produserer mest lyst og minst ulyst.

Bentham oppgir syv variabler for beregning av lyst:

Intensitet
Varighet
Sannsynlighet
Nærhet (i tid og sted)
Fruktbarhet (hvorvidt den fører til mer lyst)
Renhet (at den ikke også fører til ulyst)
Omfang (hvor mange som berøres av handlingen)

De ulike faktorene vil måtte veies opp mot hverandre. Hva er verst av en ytterst smertefull, men kortvarig lidelse, og en langvarig smerte av langt lavere intensitet? Hvor mye større sannsynlighet må foreligge for at en handling X skal foretrekkes fremfor Y, hvis Y har større forventet nytte enn X? Slike kalkyler vil bli ytterst kompliserte. Det sier også seg selv at det vil være umulig å beregne den forventede lykken for ethvert følende vesen. I praksis vil man derfor begrense kalkylen til å omfatte dem som blir nokså umiddelbart berørt av en gitt handling.

Dette skal ligge til grunn for en avgjørelsesprosedyre der man skal:

Finne alle relevante handlingsalternativer.
Beregne de sannsynlige konsekvensene for hvert enkelt alternativ.
Utføre den handlingen som gir det største overskuddet av lyst.

Argumenter for og mot utilitarisme

En fordel med utilitarismen sammenlignet med mange andre etiske teorier, er at den og gir nokså klare svar på moralske problemer.

Innvendinger mot utilitarismen har blant annet vært at den frembringer resultater som er i strid med vår rettferdighetssans og at lystkalkylene som utilitarismen tar til orde for, er praktisk ugjennomførbare.

På den siste innvendingen vil utilitaristen svare at vi i praksis vil begrense oss til dem som umiddelbart blir berørt av handlinger, at vi må foreta pragmatiske valg når ulike lyster skal veies mot hverandre, og at vi i dagliglivet vil basere oss mer på vaner og konvensjoner, og at slike omfattende kalkyler skal forbeholdes de store beslutningene med potensielt svært vidtrekkende konsekvenser. Selv om vi ikke kan basere oss på slike kalkyler i hverdagslivet, er det likevel de som på en mest objektiv måte kan identifisere hva som er en god handling.

Rettferdighet

Innvendingen om at utilitarismen ikke ivaretar grunnleggende rettferdighetshensyn er vanskeligere å håndtere. Et klassisk moteksempel er at det i henhold til utilitarismen vil være moralsk riktig å ta livet av en sykehuspasient som er innlagt for en bagatellmessig lidelse hvis det kan redde livet til fem andre pasienter som trenger nye organer.

Det antas gjerne at mennesker har visse rettigheter som ikke kan settes til side av hensyn til allmenne nyttehensyn. Dette er en betraktningsmåte som er stikk i strid med utilitarismen. Som nevnt, hevder utilitaristen at ingen handling er god eller ond i seg selv, men utelukkende i kraft av hvilken totalnytte den frembringer. De fleste mennesker synes derimot å ha sterke moralske intuisjoner om at det finnes handlinger som gode eller onde uansett hvordan konsekvensene måtte være.

Her står det utilitaristen fritt å innvende at forestillingen om slike absolutte verdier er illusorisk. Utilitaristen kan si at det å ta et uskyldig menneskes liv nesten alltid vil innebære et lystunderskudd og være umoralsk, og at vi på det grunnlaget har trukket slutningen at dette alltid vil være umoralsk, men at dette er en ugyldig slutning fordi det er fullt tenkelig at det kan finnes situasjoner der en slik handling vil skape et lystoverskudd og følgelig være moralsk riktig.

Artikkelen er sist oppdatert 29.9.20.

Videre lesning:

Julia Driver: “The History of Utilitarianism”, i Stanford Encyclopedia of Philosophy2014. https://plato.stanford.edu/entries/utilitarianism-history/

Geoffrey Scarre: Utilitarianism, London: Routledge 1996.

Walter Sinnott-Armstrong: “Consequentialism”, i Stanford Encyclopedia of Philosophy2019. https://plato.stanford.edu/entries/consequentialism/

Eivind Storheim (red.): Moral og nytte, Gyldendal, Oslo 1970.