Privatliv

Publisert: 3. mai 2018

Hva er privatliv?

Privatliv (fra latin privatus, ”personlig”, avledet fra privus, ”egen, særskilt”) betegner det området av livet som ikke hører til det offentlige. Enhver menneskerettighetserklæring vil være ufullstendig uten en artikkel som forsvarer retten til privatliv, av den enkle grunn at dette er en forutsetning for at individer skal kunne realisere gode liv i frihet.

Hvis en person skal kunne være autonom, er det avgjørende at vedkommende har et visst mål av kontroll over sine omgivelser. En del av denne kontrollen sikres av lover som garanterer personlig handlefrihet, dvs. at det enkelte individ innrømmes et område hvor dets egne avgjørelser er enerådende. Friheten krever mer enn bare at ingen griper inn og med makt tvinger en person til å handle annerledes enn vedkommende ønsker. Den forutsetter også et eget rom for dannelse av selvet hvor den er unndratt den ”myke” makten i et overvåkende blikk.

Grensene for privatliv er historisk foranderlige. I tråd med at vaner, tradisjoner, sosiale strukturer, teknologi og andre ressurser endres, vil også synet på privatliv gjøre det. Hva som betraktes som privat, varierer følgelig med tid og sted. Det ser likevel ut til at alle kulturer har et eller annet begrep om privatliv. Grensene mellom det private og det offentlige er blitt forskjøvet, ved at mer av det som tidligere var strengt privat nå bringes ut i det offentlige rommet.

Betydningen av privatliv

Filosofen James Rachels hevder at det finnes en underliggende verdi i alle de interessene som er samlet i privatlivsbegrepet. Verdien ligger i den nære forbindelsen mellom evnen til å kontrollere hvem som har adgang til oss, herunder til informasjon om oss, og vår evne til å skape og utvikle ulike sosiale relasjoner til andre mennesker. Privatlivet muliggjør en avstand til visse mennesker slik at man kan danne desto nærere bånd til andre. Vi danner relasjoner ved å velge å avsløre ulike sider ved oss selv og ved å gi andre adgang til oss på forskjellige måter. Ulike mennesker vil ha ulike grenser for hva som er privat, og hva som er offentlig. Det må i stor utstrekning være opp til den enkelte hva han eller hun ønsker å dele med hvem.

Autonomi

Privatlivet skaper et rom hvor individet kan reflektere, uttrykke seg og slappe av for å utvikle sin egen personlighet. Privatsfæren er et rom hvor vi kan gjøre som vi ønsker, uten frykt for andres reaksjoner, dvs. alle andre enn dem vi selv har valgt å gi tilgang til denne sfæren. Det dreier seg videre ikke bare om en sfære hvor vi er unndratt andres potensielt fordømmende blikk, men om en sfære hvor vi er unndratt blikk overhodet og derigjennom også kan slippe å observere oss selv, slik vi ofte gjør når vi er oss bevisst at andre observerer oss. Visse aspekter ved livene våre kan eksistere bare under forutsetning av at vi kan være helt og fullt overlatt til oss selv. Poenget er ikke at man har noe å skjule, men at man har soner hvor man overhodet ikke behøver å tenke over hvorvidt man har noe å skjule.

En sentral tanke i den liberale tradisjonen er at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte. Å være autonom er å være ett med seg selv, i den forstand at man handler ut fra grunner som i en avgjørende forstand er en egne, som ikke bare er påført en utenfra, men som er en del av hva vi kan kalle ens autentiske selv. Dette forutsetter et privatliv fordi privatlivet er en sfære der det egne kan dannes.

Artikkelen er sist oppdatert 3.5.18.

Videre lesning:

Daniel J. Solove: Understanding Privacy, Harvard University Press, Cambridge MA/London 2008.

Philippe Ariès & Georges Duby (red.): A History of Private Life, 5 bd, Belknap Press, Cambridge MA 1992.

Jeff Weintraub & Krishan Kumar (red.): Public and Private in Thought and Practice: Reflections on a Grand Dichotomy, University of Chicago Press, Chicago 1997.