Svak brexit-analyse
Er høyrepolitikk årsaken til at britene vil melde seg ut av EU? Kristin Clemet skriver i Vårt Land.
Publisert: 11. juli 2016
Er høyrepolitikk årsaken til at britene vil melde seg ut av EU?
De to sosialdemokratene Marte Gerhardsen og Jonas Gahr Støre har fått det for seg at det er «høyrepolitikk» som er årsaken til både brexit og fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa. Hypotesen ble første gang fremsatt av Gerhardsen i en kronikk i Aftenposten (1.4.), men ble overraskende nok gjentatt av Støre i en kronikk på Ytring.no (29.6.) etter at et flertall i Storbritannia stemte for å melde landet ut av EU.
I Vårt Land 6.7. gjentar Marte Gerhardsen sitt poeng: «Høyrepolitikk fører til at mange faller utenfor. Disse opplever at økonomien og politikken ikke fungerer for dem og slutter opp om høyrepopulistenes enkle løsninger».
Tankefeil. Mange har allerede påvist hvor svak denne «analysen» er, men la meg likevel peke på noen av de tankefeilene Gerhardsen og Støre gjør:
Gerhardsen og Støre greier ikke å forklare hva de mener med «høyrepolitikk». Er det den politikken tradisjonelle høyrepartier, som Høyre og CDU, fører, eller er det en politikk også sosialdemokratiske partier fører? Og hvis det er en politikk også sosialdemokratiske partier fører – hvorfor da kalle det «høyrepolitikk»?
Gerhardsen og Støre greier heller ikke å påvise noen kobling mellom en gitt politikk og de negative utviklingstrekkene de beskriver. De gjør riktig nok et par forsøk, men de fungerer ikke som «bevis» for noe som helst.
Støre viser blant annet til at den økonomiske ulikheten økte under den borgerlige Reinfeldt-regjeringen i Sverige, men det forteller ingen ting hvis man ikke vet hvorfor ulikheten økte. Den vanligste forklaringen på at ulikheten økte i Sverige i denne perioden, er delvis tiltak som ble gjennomført av den tidligere sosialdemokratiske Persson-regjeringen, og delvis den meget liberale innvandringspolitikken som ble ført. Men er dette «høyrepolitikk» som det norske Arbeiderpartiet har vært mot?
Legger man godviljen til, kan det virke som Gerhardsen og Støre mener at det er innstrammingspolitikk som er høyrepolitikk. Men «analysen» blir ikke klarere av den grunn. For betyr da det at de mener det var feil av den tyske sosialdemokraten Gerhard Schröder å gjennomføre reformprogrammet Agenda 2010, og at det ikke er riktig at mange av landene sør i Europa har levd over evne og etablert gjennomregulerte systemer som forfordeler visse grupper og utdeler privilegier til andre?
Og er det høyrepopulistene som er mest imot slike innstramningsreformer? Er det ikke egentlig venstrepopulistene i Syriza og Podemos? Det kan være greit å minne om at Tyskland i dag er et av de landene som greier seg best i Europa, og at en vanlig forklaring på det er innstrammingspolitikken som Schröder tok initiativ til. Land som Hellas og Spania har slitt betydelig etter finanskrisen fordi regjeringer av ulike politisk farge ikke strammet inn i tide.
Dumme velgere? Til slutt kan man være fristet til å spørre hva det er med de sosialdemokratiske partiene i Europa, hvis de ikke greier å fange opp velgere som er så misfornøyd med «tradisjonell høyrepolitikk» som Støre og Gerhardsen påstår. Hvorfor er velgerne så «dumme» at de velger enkle populistiske løsninger når de kan velge en sunn, sosialdemokratisk politikk som ikke er «høyrepolitikk»?
Det er store problemer i mange land i Europa. Økende ulikhet (som oppstår av mange forskjellige årsaker), globalisering og innvandring er fenomener som har ført til rop om mer proteksjonisme i mange land. Og her står høyre- og venstrepopulistene ofte sammen: Det kan være vanskelig å få øye på forskjellen på USAs Donald Trump, greske Syriza, die Linke i Tyskland og franske National Front.
Men nyproteksjonismen er ikke gratis. Den friere bevegelsen av varer, tjenester, mennesker og kapital har de siste 30 årene også gitt oss en enorm velstandsvekst og gjort det mulig for mange hundre millioner mennesker å arbeide seg ut av fattigdom. Derfor er det ikke bare å vende ryggen til en fortsatt åpen og liberal verden. Men mange land må ta problemene som følger med globaliseringen mer på alvor og føre en politikk som kommer alle grupper til gode. Det er ikke lett. Men det blir kanskje litt lettere, hvis man unnlater å starte arbeidet med en overforenklet og feilaktig analyse.
Innlegget var publisert i Vårt Land mandag 11. juli 2016.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?
