Røde forskere er et demokratisk problem
Det er viktigere å heve andelen Frp-ere ved norske universiteter, enn andelen kvinner, skriver religionshistoriker i Civita, Torkel Brekke, på NRK Ytring. Det er en langt større trussel mot mangfold i forskningen i Norge, at forskere jevnt over har røde partipreferanser.
Publisert: 11. mars 2013
Av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita.
Forskerforbundet undersøker jevnlig den partipolitiske preferansen til sine medlemmer. Her framgår det at medlemmene stemte sterkt til venstre ved stortingsvalget i 2009. Hele 25,4 % stemte SV, 38,4 % stemte Ap, og 3,8 % stemte Rødt. Venstre var også en stor vinner. Bare 10,6 % stemte Høyre, og under én prosent stemte Frp.
I januar 2013 var preferansene noe endret. Litt flere av medlemmene sa de ville stemme Høyre, og noe færre sa de ville stemme SV ved stortingsvalget i 2013. Likevel har Kristin Halvorsen helt rett når hun sier til Forskerforum at det er oppsiktsvekkende at SV har fire ganger så høy oppslutning blant Forskerforbundets medlemmer, som i befolkningen totalt.
Dette burde vekke mer oppmerksomhet
Hvis vi for argumentets skyld antar at Forskerforbundets medlemmer er representative for forskere generelt i Norge, noe som virker rimelig, kan vi slå fast at forskere ligger langt, langt til venstre for befolkningen totalt når det gjelder partipolitiske preferanser. Dette burde vekke mer oppsikt enn det har gjort.
Forskere brukes jevnlig som eksperter i mediene på de fleste politiske områder. Det går vel ikke én dag uten at en forsker er på TV og uttaler seg om en politisk sak. Forskere brukes også i forskjellige typer utvalg og komiteer, ofte med en implisitt antagelse om at forskerne er nøytrale i kraft av å være forskere. Men det er de selvsagt ikke. En god del forskere medgir da også at politisk ståsted i noen grad kan påvirke hvilke spørsmål som stilles, både i forskningen og i mediene, og hva slags svar som gis.
Undergraver tilliten til forskere
Det er selvsagt ikke nødvendig at forskerne som gruppe helt skal speile befolkningen etter alle kriterier, som kjønn, etnisitet og politisk preferanse. Men når skjevheten i politisk ståsted er så enorm som Forskerforbundets tall tyder på, og hvis vi antar at forskerne har en betydelig rolle i utformingen av kunnskapsgrunnlaget som politisk debatt tuftes på, da har vi et demokratisk problem.
Frp-velgere er en stor gruppe i befolkningen totalt, men hver gang en forsker er på TV og kommenter en sak, kan landets Frp-velgere trygt anta at forskeren har politiske verdier som er totalt forskjellige fra eget ståsted. Det gjør sannsynligvis noe med tilliten til forskere, og med følelsen av å bli representert og hørt i politiske saker.
Viktigere med Frp-ere enn kvinner
Flere av de viktigste debattene i vår tid er blitt sterkt politiserte, som for eksempel debatter om klima og innvandring. Det er viktig at forskere med mange forskjellige politiske syn kommenterer de samme debattene, og det er viktig for forskersamfunnet at deres kunnskap ikke framstår som grunnleggende mistenkelig i deler av befolkningen som ikke er representert ved landets universiteter og forskningsinstitutter. Dette handler om legitimiteten til kunnskapsgrunnlaget vi bruker for å ta politiske valg og forme samfunnet vårt.
Det går stadig debatter om kvotering av kvinner til i forskermiljøer. Argumentene som fremmes handler både om prinsipper og konsekvenser. Mange mener at kvinner bør være representert blant forskere fordi det skaper et større mangfold i hvordan vi analyserer verden og i hvilke spørsmål som stilles. Jeg er helt enig. Men det er en langt større trussel mot mangfold i forskningen i Norge, at forskere jevnt over har røde partipreferanser.
Jeg er motstander av all kvotering, men hvis man absolutt vil drive kvotering for mangfold i akademia, bør man kvotere inn folk som stemmer borgerlig. Det er viktigere å heve andelen Frp-ere ved norske universiteter, enn andelen kvinner.
Publisert på NRK Ytring mandag 11. mars 2013
Relatert
Månelandinger er dårlig egnet til å løse «ville problemer»
Syltynt Lenin-forsvar
Moene og Smith
Knausgård burde takket nei til Leninprisen
Hva kan vi lære av Adam Smith?