Ideer

Homoelitens intoleranse

Man skulle tro homobevegelsens mange seire førte til litt mer senkede skuldre. Men kampen for «saken» fremstår stadig mer uforsonlig, skriver Torstein Ulserød.

Torstein Ulserød

Publisert: 14. februar 2018

Lørdag 3. februar gikk arrangementet Gay Galla av stabelen på Chateau Neuf i Oslo. Et show der LHBT-miljøet feirer seg selv og deler ut priser til personer som anses å ha bidratt til homosaken.

Eller noe sånt. Jeg mener ikke å være nedlatende. Jeg mener bare oppriktig at jeg syns det er vanskelig å være presis og sensitiv nok her. Er det homomiljøet, LHBT-miljøet (eventuelt LHBTIQ-miljøet) eller det skeive miljøet som er riktig å si?

Jeg er homofil selv, og føler at det kanskje forventes at jeg har kontroll på dette. Men jeg registrerer at knapt noen andre, heller ikke blant dem som, ifølge nettstedet Gaysir, utgjør «landets skeive kulturelite», som var til stede på Gay Galla, ser ut til å ha full kontroll her. Begrepene og bokstavrekkene brukes om hverandre, og det ser stort sett ut til å passere.

Men det finnes én ting som helt tydelig ikke tolereres hos deler av den skeive kultureliten: At noen fra Fremskrittspartiet blir inkludert i det gode, mangfoldige selskapet.

Det at Frp-leder Siv Jensen under gallaen ble tildelt prisen «Årets faghag», som omtrentlig kan oversettes med årets homovenninne, har nemlig avstedkommet riktig mange, og riktig sure, reaksjoner.

Jeg har ikke noe behov for å forsvare Jensens faghag-pris, eller Jensen eller Frp generelt. Men jeg opplever de negative reaksjonene på prisen til Jensen som uttrykk for en særegen form for intoleranse som kjennetegner deler av homobevegelsen, og som jeg alltid har hatt problemer med.

VG-journalist Morten Hegseths kritikk av prisen er illustrerende. I forkant av Gay Gallaen var han tilsynelatende mest opptatt av «å vise at det er gøy å være homse», som han uttrykte det til Gaysir.

Men prisen til Jensen var nok til å gjøre det langt mindre gøy for Hegseth. I en kommentar i VG 6. februar forteller han at han syntes det var «absurd» å sitte i salen og oppleve dette, og at han, sammen med mange andre, markerte dette med å sitte demonstrativt i setet da Jensen gikk på scenen.

Han forteller også at det ble ropt «rasist» til Jensen fra salen. Hegseths eneste kommentar til denne temmelig drøye hetsen, er at «sånt skjer når lederen for partiet som var imot partnerskapsloven» får en slik pris.

En annen skeiv eliteperson som har reagert på prisen til Jensen er lederen i Arbeiderpartiets homonettverk, Jon Reidar Øyan. I en debatt med Fpu-leder Bjørn-Kristian Svendsrud på VGTV omtalte han Jensen som «venninnen fra helvete».

Lederen i FRI, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Ingvild Endestad, skrev en lang post på Facebook etter prisutdelingen der hun gratulerte dem hun mente fortjente det. Det var alle unntatt Jensen.

Endestad var særlig begeistret for prisen til Oslo-biskop Kari Veiterberg, «en sann homovenn fordi du deler saken med oss», erklærte hun. Men Endestad kunne «ikke skjønne hvordan Siv Jensen hverken som privatperson eller som partileder kan utropes til homobevegelsens bestevenn.»

Det hjalp ikke at juryen hadde begrunnet prisen med at den var privat og ikke politisk, og at ingen har bestridt at Siv Jensen er en «homovenn» privat. Og at hun også har snudd i flere av de sentrale homopolitiske sakene, for eksempel om ekteskapslov. Det er derfor interessant at prisen til Oslo-biskop Kari Veiterberg som årets hetero til sammenligning ble bare godt mottatt.

Hegseth, Endestad og Øyan finner åpenbart ikke kirkens brutale homohistorie på langt nær like problematisk som Frps historiske posisjoner i homospørsmål. Prisen til Veiterberg var bare «rørende», for å bruke Hegseths ord.

Ingen kan mistenke Oslo-biskopen for å stemme Frp, eller noe annet parti på høyresiden. Hun kler seg som, snakker som, og mener det samme som en ideal-SV-er.

Men hva er egentlig problemet? Kan ikke representanter for den skeive kultureliten få lov til å hate Frp og elske venstrevridde biskoper, som de fleste andre i kultureliten? Jo, det kan de godt. Men det er en litt pussig kognitiv dissonans her. Og under det hele ligger det en fortelling om et prosjekt — som ikke lenger er så moralsk udiskutabelt som det en gang var.

På den ene siden fremstår skeive elite-personer som Hegseth, Øyan og Endestad som nærmest grenseløst åpne og inkluderende. De bare elsker mangfold. Alt er love, som det heter i Skam. Men det er en overfladisk åpenhet. For de er nådeløse, eller bent frem hatefulle, hvis noen beveger seg utenfor en meningskorridor som blir stadig smalere.

De ser nok på seg selv som rause, modige og frittenkende liberale. Men holdningene som kommer til uttrykk i møte med mennesker som tenker eller uttrykker seg annerledes, minner mest om den klamme konformiteten og aggressive selvrettferdigheten man gjerne ser hos miljøer og bevegelser som ser seg selv som moralsk overlegne, og som er uinteressert i å bli korrigert eller utfordret.

Og som dessuten ser seg selv som selvskrevne talspersoner for en sak, som de selv definerer og tilpasser som de vil.

Denne saken er i stadig større grad et venstreradikalt, og identitetspolitisk, prosjekt. Det skjer samtidig som man lener seg moralsk på et historisk prosjekt som har vært en liberal frihetskamp.

Kampen for homofiles rettigheter startet som en slags borgerrettighetsbevegelse, der det handlet om sivile og politiske rettigheter. Retten til ikke å bli straffeforfulgt, retten til ikke å bli diskriminert, og en generell kamp for holdningsmessig aksept og likeverd. Folk er blitt banket opp og drept i denne kampen, som Øyan sa i VGTV-debatten.

Som en følge av denne kampen, har holdningene i samfunnet, i Norge og mange andre land, endret seg fra en situasjon der mobbing, hets og åpenbar diskriminering var normalt og akseptert, til at hatefulle og diskriminerende holdninger mot LHBT-personer stort sett ikke tolereres, og gjerne blir kraftig sanksjonert, både rettslig og sosialt.

Samtidig fortsetter kampen for «saken», som om det stadig er nøyaktig samme sak. Men det er det jo ikke.

De kampene som gjenstår kan være reelle, men i Norge er det langt større sjanse for at de som kjemper disse kampene sitter i godt betalte, offentlig finansierte, jobber for nettopp for å gjøre dette, enn at de blir banket opp og drept.

Kampene handler i stadig mindre grad om likeverd, og i stadig større grad om krav om positiv særbehandling for stadig smalere definerte grupper, og om å sikre seg «sin» del av et stadig voksende statsbudsjett. Følgelig er homokampen i dag et prosjekt med mange agendaer, som det bør være legitimt å ha ulike meninger om, uten at man automatisk blir mindre «homovennlig» dersom man har innsigelser til «bevegelsens» til enhver tid gjeldende kampsak.

Ifølge Arbeiderpartiets homonettverk er frontlinjen i kampen for LHBT-personers rettigheter akkurat nå spørsmålet om straffelovens bestemmelser om såkalt hatkriminalitet skal utvides til å inkludere kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

I dag kan man dømmes for hatefulle ytringer, eller en voldshandling kan bli bedømt som grov, dersom ytringen eller handlingen er rettet mot en person på grunn av dennes hudfarge, religion, homofile legning eller nedsatte funksjonsevne.

Spørsmålet er altså om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk skal legges til listen over utvalgte grupper som skal ha et særlig vern i loven mot krenkende verbale utsagn mot gruppen som sådan (ikke individer), eller som kan få voldshandlinger mot seg definert som hatkriminalitet.

Det er mye å si om denne typen lovgivning. Men poenget i denne sammenheng er kun følgende:

Det er åpenbart mulig å være både LHBT-vennlig og generelt sett et anstendig menneske, og likevel være kritisk til Aps forslag i denne saken, og for så vidt lovgivning om hatkriminalitet generelt.

Men det vil man neppe finne forståelse for hos Øyan og Aps homonettverk. Vil dere støtte dette? spurte Øyan FpU-lederen om i VGTV-debatten, med et underliggende budskap om at det er her skillet mellom det moralsk gode, mangfoldige og homovennlige, og «venninner fra helvete» nå går.

En annen sak, som nylig har forent homoeliten i felles jubel, er innføringen av såkalt PrEP (pre-exposure prophylaxis), som kom i fjor. PrEP er kort sagt hivmedisiner som gis til friske personer som et smitteforebyggende tiltak. Det beskytter ganske effektivt mot hiv, og gjør at man dermed kan ha sex uten kondom med kraftig redusert risiko for hivsmitte. Det er et tiltak som i praksis retter seg mot homofile menn.

Det høres ut som en bra ting, og kan åpenbart ha positive effekter. Samtidig er det svært kostbart, medisinene koster flere titusener i året, og folkehelseeffekten samlet sett kan diskuteres, ettersom redusert bruk av kondom kan føre til oppblomstring av andre kjønnssykdommer.

Jeg skrev i fjor sommer en kritisk artikkel i Minerva om innføringen av PrEP-behandling. Poenget her er ikke å ta den diskusjonen på nytt, men bare konstatere de offentlige reaksjonene. Styrelederen i hiv-Norge, Leif Ove Hansen, syns det var «uventet» at en som selv er homofil mente noe kritisk om dette tiltaket.

Det er vanskelig å tolke annerledes enn som nok et uttrykk for en forventning om at homofile må slutte rekkene.

Man kan ikke diskutere prioriteringer på helsebudsjettet på normale premisser hvis det gjelder tiltak rettet mot homofile, og man selv er homofil. Da må «saken» komme først.

Det er både noe dypt paradoksalt, og samtidig forståelig, ved at en bevegelse som historisk springer ut av et ønske om mangfold, og krav om aksept for annerledeshet, i stadig større grad domineres av ledende personer som med voldsom moralsk indignasjon fordømmer alle som ikke uforbeholdent støtter, og alltid har støttet, «saken», definert som det til enhver tid gjeldende radikale prosjektet.

Disse følges av en rekke andre, fra mange partier og organisasjoner, som bare går stille og rolig i takt. Men hele tiden fremad. For det ser ut til å være den styrende logikken nå: Vi skal videre. Hele tiden. Et venstreradikalt prosjekt kan følge en slik logikk hvor langt det skal være.

Det finnes alltids en sårbar gruppe som man kan argumentere for at trenger et ekstra vern. Og det finnes alltids et tiltak som kan styrkes med noen nye millioner i offentlig støtte. Men et liberalt prosjekt, som det hele opprinnelig var, kan ikke følge en slik hele-tiden-fremover-logikk. Derfor er det liberale grunnlaget også stille og rolig forlatt.

Et velsmurt maskineri av offentlig finansierte organisasjoner og nettverk, som tallrike personer etter hvert har basert sin karrière på, kan heller ikke overleve i det uendelige uten innføringen av en venstreradikal agenda som kan legitimere stadig nye krav. Og det finnes knapt politikere på toppnivå som vil eller kan yte motstand.

Enhver likestillingsminister må erklære at vedkommende er homominister og vil kjempe for «saken». SV sitter i regjering uansett, som en kollega har uttrykt det.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 12.2.18.

Publisert: 5. juni 2023