Historiens slutt er noe å kjempe for
Kan vi etter 35 år gi Fukuyama rett? Det er i hvert fall vanskelig å hevde at han tok feil.
Publisert: 27. juli 2025
I 1989 skrev Francis Fukuyama essayet The end of history? Verden var da, som nå, i ferd med å endre seg i et heseblesende tempo. Når det er merkbart at verden endrer seg, oppstår det et behov for forståelse. Analysen til Fukuyama var et forsøk på å få de store forandringene til å gi mening, han ville forklare hvilke historiske krefter som var i sving.i Intet mer, intet mindre. Essayet er stadig relevant, mest fordi det er vanskelig å se at han tok feil.
Teksten kretser rundt et begrep som knyttes til den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel, om historiens endepunkt. Det store spørsmålet Fukuyama stilte, var om vi hadde nådd et punkt der ikke bare den kalde krigen var over, men der historien var nådd sitt endepunkt: Menneskehetens ideologiske utvikling hadde nådd et endepunkt i form av det liberale demokratiet, som den beste og dermed siste form for styresett – i form av en idé som ville bli stående inntil en annen idé kunne vise seg å fungere bedre.
Liberalismen hadde i løpet av 1900-tallet nedkjempet restene av absolutisme under første verdenskrig, fascisme under andre verdenskrig og deretter bolsjevisme og en moderne marxisme under den kalde krigen. Vesten og Vestens idé hadde seiret, til tross for flere massive tilbakeslag og reelle systemiske rivaler. Nå så rivalene foreløpig ut til å forsvinne.
Denne seieren ville ikke være noen stor parademarsj, ifølge Fukuyama, og seieren gjorde seg foreløpig ikke gjeldende i den materielle verden. Det var heller en seier på ideenes slagmark, og da primært i menneskets bevissthet – i vår kollektive bevissthet om begrepet frihet.
Fukuyamas analyse er velkjent og ble få år senere utvidet til bokform, The End of History and the Last Man, i 1992. Til tross for at tittelen og begrepet om historiens slutt nærmest er blitt allmenntale, ofte for å si at Fukuyama tok feil, har færre tatt seg bryet med å lese det han skrev. Dette gjør at Fukuyamas analyse er en av de mest feiltolkede og karikerte som finnes.
Mange vil nok ha en forestilling om at Fukuyama skrev analysen i en euforisk seiersrus etter at den kalde krigen var omme. Sannheten er at essayet er skrevet før murens fall, altså i opptakten til slutten på den kalde krigen. Det er ingen naiv optimisme å spore, men snarere en sober analyse om historiens sterke drivkrefter, en erkjennelse av at søken etter mer frihet er en langsom og krevende prosess og et frempek mot den verden vi ser i dag.
Hva innebærer egentlig historiens slutt?
Selve begrepet «historiens slutt» er et krevende begrep. Det er sterkt inspirert av Hegel. Historiesynet til Hegel kan mest presist kalles organisk. Det innebærer at historien ses på som en utvikling med retning, som gjør at betydelige historiske omveltninger kan oppfattes som irreversible. Dette er ikke en deterministisk forståelse av historie, som Hegels elev Karl Marx senere skulle formulere. Det er heller et uttrykk for at Hegel mente at det finnes noe slikt som objektive fremskritt.
Dette var tett knyttet til den kollektive bevisstheten om frihet. Når ideen om individuell frihet og medbestemmelse først har festet seg i den kollektive bevisstheten, vil det ikke være mulig å putte ånden tilbake i flasken. Det vil være mulig at friheten innskrenkes, slik vi er vitne til globalt i vår tid, men den idémessige bevisstheten om frihet vil ikke forsvinne. En slik organisk utvikling kan ikke settes i revers, og dermed består historien av ulike historiske stadier. Som Hegel noe kronglete formulerer det: «Verdenshistorien representerer nå den gradvise utviklingen av det prinsipp hvis substansielle innhold er bevisstheten om frihet.»
Ifølge den norske filosofen Sigurd Hverven mente Hegel at all filosofi er sin egen tid fattet i tanker. Det er med andre ord ikke filosofens oppgave å være en profet, for det er tross alt begrenset hva man kan si om fremtiden. Filosofen må «fatte det samtidige og virkelige» og ikke noe som er hinsidig. Den delen av Hegels historiesyn som Fukuyama benyttet seg av, er forståelsen av at historien er en større prosess og ikke bare løsrevne hendelser som tilfeldige individer opplever.
Lesingen som gjør at Hegel knyttes til begrepet om «Historiens slutt», kommer fra den russisk-franske tenkeren Alexandre Kojève. Han leste Hegel som at historien fikk sin slutt i 1806, da Hegel skrev Åndens Fenomenologi, og da Napoleon nedkjempet det prøyssiske monarkiet under slaget ved Jena. Slaget markerte seieren for idealene om frihet og likhet, som også mange tyskere mente Napoleon representerte. Om Hegel selv mente dette om Napoleon, er ikke fullt så viktig. Det Fukuyama trekker frem, er at Kojève mente at idealene fra den amerikanske og franske revolusjonen hadde seiret, ikke nødvendigvis ved Jena, men gjennom at de var blitt toneangivende over tid.
Det prøyssiske monarkiet skulle gjenoppstå som det andre riket etter nederlaget i 1806, før Tyskland ble radikalisert til å bli det tredje riket under nazistene. I dag er Tyskland et liberalt demokrati. Kojève ville sagt at Hegel så det komme.
Idealene som ledet opp til de to revolusjonene, var for Kojève endepunktet for menneskets ideologiske utvikling. Selv om ulike demokratiske stater ikke fullt ut fikk brakt idealene ut i samfunnet, var det en teoretisk sannhet i dem som knapt kunne forbedres.
Fukuyama skriver at selv om det er umulig å spå hvorvidt det vil komme nye ideologier og nye utfordrere til det liberale demokratiet, gir muligens Vestens utvikling Kojève rett: Hvor mye har egentlig de grunnleggende prinsippene for demokratiene våre utviklet seg? Hvor blir det av de nye ideene?
Det vi mener med liberalt demokrati
Fukuyama mente altså at historiens slutt, eller endestasjonen i vår ideologiske utvikling, er ideen om det liberale demokratiet. Dette er et ideal som vanskelig lar seg forbedre, en form for organisering og styresett uten noen åpenbare utfordrere.
Fukuyama forstår liberalt demokrati på følgende måte: liberalt i kraft av at individets universelle rett til frihet anerkjennes og beskyttes av staten; demokratisk i form av at en slik stat eksisterer på grunnlag av samtykke fra borgerne, og at makthaverne må stå til ansvar for borgerne. Det er en gjensidig anerkjennelse mellom borgerne og makthaverne.
Det er altså denne ideen som har festet seg i menneskets kollektive bevissthet. Vil den seire overalt som ideen om en universell styreform? I lengden vil den nok det, ifølge Fukuyama, men det kommer ikke av seg selv. Ideer er krevende å omsette i en kompleks verden. Som han selv sier i Mathilde Fastings samtalebok, After the End of History: «I think it can as a destination. It’s still a question whether, in reality, we can actually come there. We have to strive for it.»
Autokratenes trussel
Et annet viktig aspekt ved Fukuyamas analyse er tankene hans om hvordan det internasjonale systemet ville utvikle seg etter den kalde krigen. Og her er det fristende å tilskrive ham noen profetiske kvaliteter, for de konfliktene vi ser i verden i dag, ligner på dem Fukuyama skriver om.
Han skriver: «This does not by any means imply the end of international conflict per se. For the world at that point would be divided between a part that was historical and a part that was post-historical. Conflict between states still in history, and between those states and those at the end of history, would still be possible.»
Fukuyama forestilte seg en avideologisert verden, der det vil være et skille mellom de statene som fortsatt befinner seg i historien, og de som er forbi historiens slutt: en form for todeling av verden. I dag er det mer presist å snakke om en tredeling, der blokkene består av Vesten, en anti-vestlig akse og en rekke tredjeland som ikke trenger å «velge side».
Den anti-vestlige aksen er viktig å forstå seg på. Historikeren Anne Applebaum kom i 2024 med en omfattende analyse av situasjonen verden nå står i. Autocracy Incorporated, kaller hun den anti-vestlige aksen. I motsetning til tidligere militære og politiske allianser er ikke den anti-vestlige aksen en enhetlig blokk. Den består heller av enkeltstående aktører som inngår i et løst nettverk, knyttet sammen av et felles fiendebilde: Vesten og alt Vesten står for. De bindes ikke sammen av ideologi, men snarere av motstand mot det statslederne ser på som trusler mot egen makt og rikdom.
Vender vi tilbake til Fukuyama, kan vi beskrive kampen mellom Vesten og den anti-vestlige aksen som en ikke-ideologisk kamp, der statene som fortsatt befinner seg i historien, forsøker å undergrave statene som befinner seg etter historiens slutt. Motivasjonen er enkel: Det er i de autoritære ledernes interesse å hindre at den kollektive bevisstheten om frihet og medbestemmelse sprer seg til deres stater. Slår du ned på kravene om frihet på hjemmebane og gjør vannet grumsete i landene der frihet har vært normen, vil mye være gjort for å holde på egen makt og rikdom.
De kan med andre ord ikke skilte med et system som utfordrer vårt på et idémessig plan. Metoden er derfor å undergrave demokratiene våre ved å hevde at demokratiene er dekadente og på ingen måte så demokratiske som vi tror, eller å drukne sannheten i en flom av propaganda.
De er historien som forsøker å slå tilbake.
Kravet om anerkjennelse og respekt
Krigen i Ukraina kan derfor sies å stå mellom en stat som ønsker å bevege seg forbi historien ved å bli et fullverdig liberalt demokrati, Ukraina, og en stat som befinner seg i historien og som hverken er liberalt eller et demokrati, Russland.
At ukrainerne ønsker mer frihet og medbestemmelse, samtidig som staten får muligheten til modernisering gjennom en sterk tilknytning til Vesten, er en eksistensiell trussel for Vladimir Putin og alt hans regime står for. Årsaken til at Ukraina er under angrep fra Russland er nok snarere at han frykter demokratiet enn at han frykter en invasjon fra NATO.
Da den libyske diktatoren Muammar al-Gaddafi ble dratt ut på gaten og banket av folket han hadde kuet i mange år, gjorde det sterkt inntrykk på Putin. Han skal ha sett klippet av den blodige Gaddafi bli banket opp om og om igjen. Putin var rystet og vettskremt, det samme skulle ikke få skje med ham. På samme måte som den arabiske våren spredte seg fra land til land i 2011, fryktet Putin at lignende folkelige bevegelser ville blusse opp i Russland og nabolandene. Putin har derfor bekjempet slike utviklinger på brutalt vis. Det er på mange måter det han nå gjør i Ukraina, han skal pasifisere en hel stat eller simpelthen sørge for at den opphører å eksistere.
Hegel så frihetens utvikling som en slags oppdagelsesreise i menneskets bevissthet. Enkelt fortalt hadde samfunnene gått fra en tilstand der kun den som styrte hadde frihet, til at flere ble anerkjent frihet, og endelig, gjennom reformasjonen og opplysningstidens idealer, at alle hadde – eller at de burde ha – frihet. At denne bevisstheten endelig skal sette seg blant det russiske folk, er Putins store frykt.
Et viktig spørsmål er om Fukuyamas påstand om at det liberale demokratiet vil vinne i lengden, er gyldig. Ifølge Freedom House har det vært nedgang i frihet globalt i 19 strake år.vi Verden har ikke beveget seg i retning av hverken større frihet eller flere demokratier, snarere tvert imot. Verdens eldste demokrati, det amerikanske, har også opplevd grove angrep på flere grunnleggende demokratiske institusjoner. President Donald Trump mener han er hevet over loven, og det republikanske partiet ser ut til å være samstemte om det samme. Spørsmålet som riktignok må stilles, for å vende tilbake til Hegel, er om den kollektive bevisstheten om frihet er blitt nevneverdig svekket. Det er jeg ikke så sikker på. Ser vi teoretisk på det, er det liten tvil om at demokrati og frihet gir best styreform.
Er Kina blitt likere Vesten, eller er Vesten blitt mer som Kina siden kulturrevolusjonen? Har grasrotopprør og protester i Russland, Iran eller i den arabiske verden de siste 15 årene vært et rop om mer frihet eller mindre? Og har ulike protester i vestlige liberale demokratier bestått i krav om et annet styresett enn det de lever under, eller snarere ulike meninger og fortolkninger om praktiseringen av demokratiet? Svarene peker ikke i noen annen retning enn det Fukuyama skrev for snart 40 år siden.
Nietzsche-øyeblikket til Fukuyama
Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche skrev at Gud var død. Videre skrev han at Gud var død fordi mennesket hadde drept ham. Det var et hjertesukk og en konstatering. Fukuyama kommer også med et slikt hjertesukk i sin tese. Historiens slutt vil ikke bli en lystig affære.
Fukuyama frykter derfor hva historiens slutt vil bringe. Han mener at økonomi og individuell frihet i økende grad vil dominere samfunnet, og som en konsekvens av dette vil noble ideer og idealer om livets mening miste sin betydning. Økonomisk kalkulasjon vil bli Vestens dominerende fiksering, både innenriks og utenriks:
«In the post-historical period there will be neither art nor philosophy, just the perpetual caretaking of the museum of human history. I can feel in myself, and see in others around me, a powerful nostalgia for the time when history existed. Such nostalgia, in fact, will continue to fuel competition and conflict even in the post-historical world for some time to come.»
Pessimismen til Fukuyama bunner i at han ser for seg et pregløst og kjedelig samfunn, og at dette vil lede til nye konflikter, konflikter som ikke er ideologisk drevet. Kanskje historiens gang vil vekkes til live gjennom disse nye konfliktene. Det høres trist ut, men det er også påfallende likt det en del store samfunnsanalyser de siste årene har pekt i retning av. Analyser fra for eksempel David Goodhart, Christian Egander Skov eller Torbjørn Røe Isaksen, tar tak i dette.
Kritikken mot det kjedelige samfunnet, som er altfor opptatt av økonomisk kalkulering, kommer fra både venstre- og høyresiden. Og dersom den skal bli tatt på alvor, må de som befinner seg i midten, begynne å ta den til seg. Det har Fukuyama alltid gjort.
Da Fukuyamas essay kom i bokform i 1992 ble også tittelen endret til The End of History and the Last Man. «Last man» er inspirert av Nietzsche og er en tilstand der mennesket ikke har noen store aspirasjoner ettersom de materielle behovene er tilfredsstilt – en apatisk tilstand. Denne apatien vil ha konsekvenser. Meningsløsheten vil avle et ønske om mer av det man tidligere hadde, mennesket vil kreve anerkjennelse, tilhørighet og noe å kjempe for.
Fukuyama har aldri hatt noen illusjon om menneskelig natur, hvordan vi grunnleggende sett er og hva vi lengter etter. Essayet kan derfor leses som et varsel om det vi faktisk fikk etter den kalde krigen: en tid med mer tribalistisk identitetspolitikk og mer fragmenterende nasjonalisme. Mer splittede samfunn, mindre harmoni.
Juryen er stadig ute
Kan vi i ettertid gi Fukuyama rett? Det er i hvert fall vanskelig å hevde at han tok feil.
Det er vanskelig å se for seg noe som er bedre enn et liberalt demokrati. Det er vanskelig å frigjøre oss fra idealer som det amerikanske credo om at «all men are created equal», og at man skal ha en føderett til «life, liberty and the pursuit of happiness». Historien kan i så måte se ut til å være ved veis ende, men å erklære at den virkelige historien, med sine konflikter, politiske omveltninger og realøkonomiske hendelser, er slutt, er ikke det samme som å si at vi er kommet til veis ende, og at disse idealene er oppfylt.
Historiens slutt er med andre ord noe vi må kjempe for om vi ønsker å beholde det. Hvor befinner Vesten seg nå? The end of history, if you can keep it.
Artikkelen er hentet fra idéseksjonen i årets andre utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Seksjonens tema er Fukuyama and the return of history.
Teksten er publisert i Minerva 24.7.2025.
Relatert
Statskupp i USA?
Arild Asnes, 2026
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
Magnus Marsdal gjør seg dummere enn han er
