Fra rødgrønn orden til rødgrønt kaos

Etter åtte år med borgerlig flertall og tidenes såkalt blåeste regjering, ønsker mange å gjenskape det rødgrønne prosjektet i en eller annen form. Men hva kjennetegnet den forrige rødgrønne regjeringen, og hva kan bli problemet for et nytt rødgrønt prosjekt, sett med blå og liberale øyne?

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 15. april 2021

Ser man stort på det, var nok det viktigste med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013 stabilitet, i en stoltenbergsk og samfunnsøkonomisk forståelse av ordet. Denne stabiliteten kom til uttrykk under finanskrisen, men politisk kostet den mye. Stoltenberg og hans samfunnsøkonomiske linje plaget stadig de små partiene SV og Sp.

Men SV og Sp ville ikke havne i skyggen av ørnen i norsk politikk. Derfor kjempet de også frem noen gjennomslag. Ironien er at noen av de viktigste reformene i norsk politikk for noen år tilbake har skapt stor splid i dag. Stikkord er private barnehager og vindmøller.

Kampen mot vindmøller

Et stort stridstema i norsk politikk i dag, som kanskje særlig Rødt og Senterpartiet profiter på, er utbyggingen av vindkraft. Kampen mot vindmøller har blitt sentral i striden mellom by og land. Men en helt vesentlig årsak til at vi har denne konflikten er innføringen av såkalte grønne sertifikater og en avtale som Norge inngikk med Sverige i 2009, etter ønske fra SV, Sp og deler av Ap. «Grønne sertifikater» er en ordning hvor strømkunder betaler et tillegg til strømprisen, som brukes til å subsidiere fornybar energi som vindkraft og vannkraft. Industrien slipper unna avgiften, og det bidrar til produksjon av mer kraft, som blant annet sendes til utlandet. Jens Stoltenberg kjempet, i tospann med byråkratiet og «teknokratmakta» i Oslo, mot dette i årevis, men måtte til slutt gi tapt for sterke motkrefter. Sp og SV presset på for å få det inn i Soria Moria-erklæringen i 2005, men Stoltenberg håpet at svenskenes krav om at Norge skulle ta halve regninga, selv om Sverige har dobbelt så mange innbyggere, skulle stoppe det. I Min historie skriver Stoltenberg: «Selv de varmeste tilhengerne av grønne sertifikater måtte ha en grense for hvor mye kraftutbygging i Sverige Norge skulle betale for, trodde jeg. Det viste seg at jeg tok feil.»[i]

Stoltenberg kunne ikke forstå hvorfor norske strømkunder skulle subsidiere utlendinger med billig kraft: «Når prisen på strøm presses ned av subsidiert ulønnsom utbygging av vindmøller og småkraftverk, er det først og fremst fellesskapet som taper penger. Det blir mindre penger til lærerlønninger og sykehjemsplasser fordi utbyttene til kraftselskapene går ned.»[ii]

Stoltenberg skriver at han hadde det vondt da han skulle presentere det hele, men han måtte jo, siden det var regjeringens politikk. Han sa at dette ville gi betydelige investeringer i fornybar energi, og han legger til: «Men jeg lot være å legge til at det var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging.»[iii]

Barnehager

Barnehageforliket fra 2003 og etter hvert full barnehagedekning, som særlig SV var opptatt av, hadde bred støtte i Stortinget. Kompromisset åpnet for å likebehandle offentlige og private aktører, blant annet i form av offentlig finansiering. En kritisk leser vil kanskje hevde at det er typisk høyrepolitikk. Men her må vi huske at barnehager er et velferdsgode som kan gi barn, kanskje særlig fra vanskeligstilte familier, en bedre hverdag. Og det kan gi foreldre – både mor og far – en bedre mulighet til å kombinere jobb og familie. Dette velferdsgodet kan, som så mange andre velferdsgoder, oppnås mer effektivt ved å også ta i bruk private aktører. Det sentrale er at det offentlige setter en makspris og finansierer store deler av barnehagene ved skattebetalernes penger for å sikre likhet. Hvem som leverer selve tjenesten – det offentlige, ideelle eller kommersielle, er ikke det vesentlige.

Et tenkt alternativ kunne vært at utbyggingen av barnehager ble overlatt til markedssfæren, altså at det ville være opp til den enkelte eller sivilsamfunnet å skaffe barnehageplass. Slik hadde vi det i stor grad på 1990-tallet, da barnehager i større grad enn i dag var et gode for dem som hadde råd til det. Men dette ville med Stoltenbergs ord kunne kalles «uønsket privatisering og økte forskjeller.»[iv]

Pragmatikk versus ideologi

Dette er argumenter som ikke bare store deler av høyresiden, men også mange akademikere og økonomer, vil si seg enig i. Poenget med å i større grad bruke private aktører er ikke å la noen (få) private aktører berike seg på bekostning av fellesskapets penger. Poenget er, tvert om, å bruke skattepengene mest mulig effektivt, slik at fellesskapet får et gode – her barnehager – i retur. Dette er i tråd med det Stoltenberg skriver: «Samtidig må vi være opptatt av hva som gir det beste tilbudet, og må heller ikke være redd for private løsninger dersom de faktisk gir bedre resultater.»[v] Private barnehager har gitt bedre resultater, både når det gjelder dekningsgrad, mangfold, valgfrihet og kvalitet. Samtidig har det blitt påpekt av Hagen-utvalget [vi], min kollega Aslak Versto Storsletten [vii] og journalist i Dag og tid, Jon Hustad[viii], at noen private barnehager kan ha fått uforholdsmessig høy fortjeneste. Men denne kritikken kan ikke i seg selv sees som et argument mot private barnehager. Og det utelukker heller ikke det offentlige har spart penger ved å ta i bruk private.

I ettertid er det mange som – bevisst eller ubevisst – blander sammen private aktører som er offentlig finansiert og private aktører, som er privat finansiert. Det har skapt en kunstig debatt, der man later som forsvarerne av private aktører ønsker at noen få skal berike seg på fellesskapets vegne. Men så enkelt er det ikke. Dette kan muligens skape splid innad i et nytt rødgrønt prosjekt – mellom ideologer som mener at de beskytter velferdsstaten, og pragmatikere som ser at også velgere til venstre til syvende og sist er opptatt av å ha barnehageplass – ikke hvorvidt den er privat eller ikke. Med tanke på hvordan dagens venstreside snakker om «velferdsprofitører», er det verdt å minne om at bruken av kommersielle leverandører i den offentlig finansierte velferden økte i hele den rødgrønne perioden.

Politikk er å velge

Det er noe dypt ironisk ved disse to eksemplene. (For) høy fortjeneste i barnehagesektoren kunne kanskje vært forhindret ved at man reformerte saktere og bedre. Ifølge Hustad er barnehagereformen «ein stor suksess», men han siterer samtidig Hagen-utvalget som skriver at barnehageforliket i 2003 gjorde det nødvendig å bygge ut kapasiteten raskt. «Private aktører som ønsket å bygge barnehager, fikk driftstilskudd, investeringstilskudd, full momskompensasjon og gunstige lån i Husbanken. Det var også flere private aktører som fikk billige tomter av kommunene.» Fra et fagøkonomisk ståsted er det mulig å kritisere de virkemidlene man tok i bruk for å oppnå full barnehagedekning. Det var muligens nødvendig for å få det til raskt, men viljen til å få det til raskt, hadde altså også en pris for det offentlige.

Stoltenberg deler utvilsomt målet om å redusere klimautslipp og å sørge for full barnehagedekning. Men veien til målet er avgjørende. Det dreier seg om to ulike tilnærminger til politikk. «Politikk er å ville», heter Erik Solheims bok. Han har, ikke overraskende, vært leder i det mer radikale SV. Samfunnsøkonomer, en yrkesgruppe som Arbeiderpartiet vanligvis lytter mer til, vil snarere si at politikk er å velge. Hva vi velger har noe å si for måloppnåelsen, og det har (u)tilsiktede konsekvenser. Kritikere vil innvende at Stoltenberg ikke bare var samfunnsøkonom. Han var først og fremst politiker – og en politiker må bøye av for, eller skaffe flertall for, politikk. Det betyr, som for eksempel i saken om grønne sertifikater, at det ikke alltid er flertall for ens primære standpunkt. Det var sikkert riktig av Stoltenberg å bøye av, slik fungerer demokratiet – heldigvis. Men vinnerne i politiske saker kommer ikke unna at det de får gjennomslag for, også har konsekvenser. Det er ikke nok å ville føre en offensiv klima- eller barnehagepolitikk. Grønne sertifikater har negative effekter: vindmøller folk ikke vil ha, men som SV og SP i realiteten ville ha da de ikke hørte på Stoltenberg. Skal vi ha full barnehagedekning, er det utvilsomt klokt å bruke private aktører, men det bør gjøres nøyaktig – om vi skal unngå negative konsekvenser.

Svake og sterke sider

Hvilke virkemidler man tar i bruk, er avgjørende. Politikertyper som Stoltenberg var typisk moderat og samfunnsøkonomisk i tilnærmingen til hvilke virkemidler han ønsket å benytte for å nå ulike mål. Teknokratiske politikeres styrke er ofte at de har de beste virkemidlene for å nå målene sine, men svakhetene kan bli mangel på demokratisk legitimitet. Ikke-teknokratiske politikere appellerer oftere til folkestyret, noe som gir legitimitet. Svakheten kan bli at man henfaller til radikale virkemidler som mangler faglig belegg.

Nye utfordringer

Da Arbeiderpartiet, SV og Sp dannet flertallsregjering sammen i 2005, var det på mange måter historisk. Senterpartiet, som er et ikke-sosialistisk parti, gikk i regjering med venstresiden for første gang. SV fikk en bratt læringskurve. Fra brakvalget i 2001, da de fikk over 12 prosent, til rødgrønne samtaler i opposisjon, datt de ned til 8,8 prosent i 2005. Da de var ferdig med regjeringsansvar, i 2013, fikk de 4,1 prosent. Politisk ansvar koster. En del på venstresiden har ment at SV ikke var tøffe nok. Hele det rødgrønne prosjektet var på mange måter moderat, ikke radikalt. At NATO-avtalen og EØS-avtalen skulle ligge fast var en forutsetning for at Arbeiderpartiet ville gå i regjering med SV og Sp. Skattene skulle ikke over 2004-nivå.

I dag er det alt annet en Stoltenberg-linjen som styrker seg på norsk venstreside. Det er forståelig av flere grunner. Samfunnsøkonomiske disiplineringsmekanismer er svekket de siste 10 årene. Verken økte renter, inflasjon eller skatteøkninger for å dekke vekst i offentlig sektor, truer. Dermed blir heller ikke politikerne mer disiplinert.

Legitime bekymringer uten gode svar

Det er forståelig at folk uroer seg for klimaendringer, hvordan vi skal omstille oss fra en dominerende olje- og gassnæring eller at arbeidsfolk ser negative sider ved EØS-avtalen. Alle disse bekymringene må tas på alvor. Enhver politisk orientert person har fått med seg at noe av det viktigste i dagens politiske Norge er å snakke med folk der de arbeider og bor – i hele landet. Men hva snakker politikerne med velgerne om? Hvordan har de konkret tenkt å løse de problemene folk har, eller som politikerne sier at de har? Djevelen i meg sier at det rødgrønne prosjektet nå er fullt av gode hensikter, som vil gi tvilsomme resultater fordi helthetlige og samfunnsøkonomiske hensyn overses.

Venstresiden og innvandring

Ulike syn på innvandring fremheves ofte som et problem for den borgerlige siden i norsk politikk. Det er uten tvil sant, men konflikten er vel så stor, eller større, på venstresiden. Diskusjoner om innvandring og asyl var et tilbakevendende og til dels heftig problem innad i den forrige rødgrønne regjeringen.

Brochmann-utvalgene har vist at innvandring legger press på arbeidsmarkedet og er svært kostbart for offentlige kasser. Internt i Norge er innvandring en driver for ulikhet. Men her ser vi en konflikt mellom teknokrater og mer idealistisk drevne politikere på venstresiden. Teknokrater fremhever hvor viktig den sammenpressete lønnsstrukturen er for lav ulikhet, produktivitet og norsk konkurransekraft. Dette perspektivet har etter min mening mye for seg, men vi kommer ikke utenom at dette ikke lar seg forene med høy innvandring, spesielt ikke av mennesker med lav kompetanse fra land utenfor EØS.

En mer dynamisk modell der vi tillater større lønnsforskjeller og lenger opptjeningstid før man får velferdsrettigheter, kan kanskje fungere i teorien. Men det er en utenkelig modell for hele det norske politiske spekteret. Ulik forståelse for disse sammenhengene skaper uenighet internt i blokkene i norsk politikk, men det er også et klasseperspektiv her. Det er ikke sosionomen eller sosiologen med gratis høyere utdanning og trygg jobb i offentlig sektor som opplever problemene på nært hold.

Reformer til besvær

Sammenlignes den rødgrønne regjeringsperioden med Solberg-regjeringens snart åtte år, er det interessant at opposisjonen i 2005 – 13, særlig etter at den viktige pensjonsreformen var på plass, anklaget den daværende regjeringen for reformtørke og endringsvegring. Solberg kritiseres, helt motsatt, for å være for reformivrig og endringsvillig. Regjeringen anklages for ikke å ha kontakt med folkedypet og for å mangle legitimitet for sine reformer. Det siste er det noe i, selv om Solberg også er populær hos mange. Det de borgerliges reformer viser, er ikke bare hvor viktig bred legitimitet er, men også at reformpolitikk kan være vanskelig. Det er for eksempel ikke enkelt å avgjøre hvilken kommunestruktur som er optimal i Norge når man ser det «ovenfra». Norge er et sammensatt land demografisk, næringsmessig, geografisk og kulturelt.

At det er vanskelig å reformere er en sentral konservativ tanke og erfaring. Vi bør forandre for å bevare, men samtidig være opptatt av at vår erkjennelseshorisont er begrenset. Vi kan ha kunnskap om mye, men samtidig kan ting gå galt. En slik kritikk er lettest å komme med mot politiske motstandere, særlig når de er i posisjon. De rødgrønne har derfor vind i seilene nå, men skal et eventuelt nytt rødgrønt prosjekt ikke begå lignende feil, bør man huske på hva alternativene til den mer stoltenbergske linjen kostet.

Det er høyst usikkert hva «tillitsreform» i offentlig sektor, alternativer til EØS, mer aktiv næringspolitikk og fjerning av private i velferden skal bety, og hvilke utilsiktede konsekvenser rødgrønne reformer, basert på slike visjoner, vil få. Politikere med visjoner bør gå til lege, sa sosialdemokraten Helmut Schmidt.

I den forrige rødgrønne perioden pleide frustrerte lillavelgere eller høyrefolk å si at alt var bedre under Stoltenbergs første regjering (2000-2001). Det var kanskje den blåeste regjeringen siden Kåre Willochs regjering.[ix] Utover på 2020-tallet kan dette gjenta seg, dersom de rødgrønne får flertall ved valget i år. Da er det kanskje den første rødgrønne regjeringen som vil bli savnet. Den var tross alt ganske stabil.

Dette essayet var først publisert i tidsskriftet Røyst, utgave #15, Mars 2021: Tema: Stoltenberg 2

[i] Min historie, Jens Stoltenberg, Gyldendal 2016, s 421.
[ii] Ibid. s 422
[iii] Ibid s 423
[iv] Ibid s 179
[v] Ibid. s 179-180
[vi] NOU 2020: 13, Private aktører i velferdsstaten
[vii] Velferdstjenesteutvalgets rapport kan få debatten inn på et riktig spor, Aslak Versto Storsletten, Minerva 5. desember 2020 https://www.minervanett.no/barnehage-offentlig-pengebruk-velferd/velferdstjenesteutvalgets-rapport-kan-fa-debatten-inn-pa-et-riktig-spor/369831
[viii] Dei som vart rike på barnehagar, Jon Hustad, Dag og Tid 18. desember 2020
[ix] Stolt og Blå, Lars Kolbenstveit og Aslak Versto Storsletten https://www.civita.no/2020/04/05/pa-sitt-beste-har-ap-fort-bedre-hoyrepolitikk-enn-hoyre