Hva er det SV egentlig vil?

I SVs partiprogram er det noe for alle på venstresiden. Det er nok fremdeles slik at om du spør en håndfull SV’ere om hva de legger i begrepet sosialisme, får du mye hummer og kanari til svar.

Bård Larsen

Publisert: 26. april 2021

Audun Lysbakken_Flickr.com

Landsmøteaktuelle SV er et rart parti. I praktisk politikk fremstår det som en «rausere» utgave av Arbeiderpartiet. Som et særdeles gavmildt venstresosialdemokratisk parti.

SV er populistiske. Politikk er det muliges kunst, å ta de vanskelige valgene. SV hopper ofte bukk over det. SV er mestere i å fremstille, med moralsk tyngde, budsjettprioriteringer som litt sjofelt.

Det begynner å bli en stund siden SV var et parti som posisjonerte seg et sted mellom kommunisme og sosialdemokrati. Med unntak av en glipp da de omfavnet den autoritære Hugo Chavez (som i og for seg er interessant i seg selv), er det også lenge siden kadrene i partiet reiste rundt på signingsferd i østerled.

Skjønt; ad fontes, til kildene som det heter: SV har et prinsipprogram der partiets dypere tanker om sitt politiske virke ligger nedfelt. Sist oppdatert i 2019. Programmet er besynderlig lesning, det er vanskelig å tro at veldig mange i partiet virkelig tror på det. Skjønt det vet vi ikke.

Uansett er det alltid artig å lese partienes prinsipprogrammer, som i SVs tilfelle mest av alt er et dokument fullt av svermeri og store, litt tomme ord som skal gjøre mange nok i bevegelsen til lags. Prinsipprogrammer har dessuten den egenskapen at de sminker realpolitikken: Det er dette vi egentlig vil!

Og hva er det SV «egentlig» vil?

Kort sagt: SV vil «et sosialistisk folkestyre». Programmet stylter opp et scenario som for en utenforstående – for en som ikke har kjennskap til den norske politikkens daglige dont – fremstår som et ekko av 1970-tallet. Pluss klimakrise.

På den annen side skal man alltid ta kontekst i betraktning. SVs sosialisme anno 2021 er – anslagsvis – noe annet enn sosialisme under den kalde krigen. Derfor er det litt besynderlig at det nesten er umulig å lese ut av programmet at tidene har skiftet, og eventuelt at sosialister har fornyet seg (forhåpentligvis i mer liberal retning).

Tre hovedretninger

I den sosialistiske faunaen finnes tre hovedretninger som skilte vei suksessivt i etterkrigstiden og frem mot våre dager: Sosialisme, demokratisk sosialisme og sosialdemokrati.

Mens sosialisme kan betraktes som en slags kommunisme delvis uten Lenins partityranni og helt uten Stalin, men likevel revolusjonær i ånden, kan demokratisk sosialisme enkelt forklares som en ikke-revolusjonær bevegelse hvis formål er å skape et sosialistisk samfunn med demokratiske midler. Det er antagelig her vi finner SV – på et vis.

For den demokratiske sosialisten er likevel ikke tanken om en ideologisk statsdannelse fremmed. I denne utgaven finner vi også mange tanker om allmenvilje og forestillinger om stat og folk som en symbiose, slik at hvis staten har makt, har alle makt. Med en slik grunninnstilling er det innlysende at man ikke er fremmed for å overprøve den mer liberale grunninnstillingen at staten ikke skal være for stor. Da er det heller ikke overraskende at jo mer radikal sosialismen er, desto større er ønsket om en stor stat. Her deler de for så vidt en del prinsipper med den mer radikale høyrepopulismens tautologiske forestillinger: At det er en selvmotsigelse å omtale en autoritær stat som autoritær, siden den representerer det egentlige folket: Staten er folket, og folket er staten.

Det er også her den demokratiske sosialismen brøt med sosialdemokratiet. For Europa har sosialdemokratiet vært en velsignelse. I alle fall sett fra en liberaldemokratisk posisjon: Sosialdemokratene penset arbeiderbevegelsen bort fra den autoritære sosialismen og over i liberal rettsstatlig tankegang. Særlig de tyske sosialdemokratenes (SPD) Godesberg-program (1959) var banebrytende: Dokumentet var liberaldemokratisk og pragmatisk. Demokratiet ble ikke lenger betraktet som et verktøy, men et mål i seg selv. Borte var konsepter som Marx og planøkonomi. Klassekamp skulle ikke lenger være en sivilisasjonskamp, men en interessekamp. SPD ønsket sosial markedsøkonomi, maktfordeling og pluralisme. Individet ble betraktet som den primære minoritet.

Dette er noe jeg har skrevet om før, og SV’ere vil nok si «here we go again», men det er fremdeles snålt at vi har et parti, kanskje snart i regjering, som fremdeles ikke har avklart relasjonen til det liberale demokratiets grunnleggende forutsetninger om pluralisme, grenser for politikk, økonomisk frihet og maktfordeling. Partileder Lysbakken ble behørig latterliggjort den gang han ville avskaffe børsen. Han har vel også gått tilbake på det. Likevel er det grunn til å spørre, etter å ha lest, om børsen i det hele tatt er kompatibel med SVs prinsipprogram?

Prinsipprogrammet

Det mangler ikke på gamle drømmer om et nytt og bedre samfunn i SVs prinsipprogram. Ifølge SV lever vi i et samfunn der «Folkestyret svekkes og blir erstattet med en nyliberalistisk økonomisk orden som verken er demokratisk eller forenlig med sosialismens mål og verdier». Det heter at «det kapitalistiske systemet må erstattes – nasjonalt og globalt – av et demokratisk, bærekraftig og behovsstyrt økonomisk system». Det er dette – altså marxismens tese om å arbeide etter evne og få etter behov – som er sosialismens raison d’être, mener SV.

SV kjemper for «et sosialistisk samfunn fordi en ny samfunnsorganisering er nødvendig for å løse de store oppgavene i vår tid og sikre alle mennesker frihet og like muligheter».

SV vil fjerne klasseskiller. De ønsker arbeidereide bedrifter og kamp mot «eierklassen» («noen vil tape på politikken vår»). En sosialistisk økonomi må sikre fellesskapet råderett over samfunnets viktigste ressurser. SV har dessuten som «bevegelse ansvar for å peke på konfliktlinjene i samfunnet …»

SV deler mange mål med store folkelige bevegelser og vil styrke båndene til bevegelser og organisasjoner. Internasjonalt vil vi være en del av brede sosiale bevegelser som mobiliserer en motmakt mot globale konserner og politiske eliter. Nasjonalt er vi et talerør inn i politikken for radikale folkelige bevegelser som vil trekke Norge mot venstre.

En av de mer bevingende setningene lyder: «Vår sosialistiske overbevisning bygger på at alle mennesker er like mye verdt.» En mer infam skribent enn undertegnede ville hevdet at denne typen manikeisme sier veldig mye om partiets selvbilde og liberaldemokratiske sinnelag.

Når alt dette er sagt: Det er ikke slik at SVs prinsipprogram er uten demokratiske lovnader. Frie valg med allmenn stemmerett presenteres som en selvfølge. Ytringsfrihet og demokratiske institusjoner likeså. Når det gjelder kapitalismen svinger det fort i programmet, fra kapitalisme som skal avskaffes, til en kapitalisme som skal holdes i tøylene.

Det er liten grunn til å tro at ikke flertallet i SV virkelig mener dette. Problemet er (og det er et evig tilbakevende problem) den åpenbare diskrepansen mellom statssosialisme og liberalt demokrati. En slik forbrødring har aldri funnet sted, det har gått galt hver gang. Det er liten grunn til å tro at det ville gå bedre «i denne omgang». Så lenge SV ikke makter å kutte fortøyningene til sosialistisk nostalgi, må vi bare leve i uvisshet. Noen ting er for kompliserte til at man kan få både i pose og sekk.

I limbo mellom statssosialisme og liberal rettsstat

Denne ambivalensen har vært tydelig i SV/SF i hele dets eksistens. De har vært i limbo hele veien mellom statssosialisme og regimer som representerte den – og den liberale rettsstaten.

Hans Ebbing hevet vær-varsom-fanen i 1975: «En marxistisk kritisk drøfting av Sovjetunionen, som ikke forfaller til det antisovjetiske eller moraliseringer, er nødvendig for å presisere for oss selv hva vi mener med sosialisme, slik at vi kan skape et selvstendig politisk alternativ.» Dag Seierstad understreket at: «Vi må rette søkelyset mot Sovjet-samfunnet – ikke for å bedømme det mot ideelle krav, men for å fastslå Sovjet-samfunnets plassering i kampen mellom sosialisme og kapitalisme i verden i dag.»

Innad i partiet ble «sosialisme på norsk» diskutert, men forslagene spriket i alle retninger, fra doktrinær statssosialisme til sosialdemokrati. En betydelig forskjell.

Da kommunismen brøt sammen, rant all empiri ut av sosialismedebatten og utløste identitetskrise blant europeiske venstreradikale. Knaggen forsvant.

Noe revolusjonært eller autoritært parti hadde aldri SV vært. Når man ikke lenger kunne diskutere brudd og kontinuitet til realsosialismen, måtte partiet forholde seg til det høyst levende norske sosialdemokratiet, som jo er en langt større suksesshistorie enn realsosialismen. Hvordan forholde seg til den norske markedsøkonomiske velferdsstaten uten å fremstå som nok et sosialdemokratisk parti?

Fremmed fugl blant vanlige arbeidere

SV er et annet parti enn for 20 og 30 år siden. Men partiprogrammet er diffust, og de sosialistiske løsningene mangler både ideologisk og praktisk substans. Det er noe for alle på venstresiden der, og det kan tolkes alt etter hvor radikalt det enkelte medlemmet eller velger er. Men uansett sitter vi igjen med et parti som åpenbart ikke er i symmetri med det bestående samfunnet. Vi forespeiles dyptgripende samfunnsendringer. Og Norge skal meldes ut av NATO og EØS.

Egentlig er det ganske pussig at SV er så bakpå i sine skrevne anakronistiske postulater. SV har alltid vært – og er – et akademikerparti. SV er stadig en fremmed fugl blant vanlige arbeidere (og folk flest). I tillegg er SV det partiet som mest av alle fanger opp den identitetspolitiske vendingen på venstresiden. Mange av de urbane kjernevelgerne deres er lite opptatt av klasse. Det ligger i identitetspolitikkens «natur» at det har blitt mye enklere å leve gode, kapitalistiske liv så lenge du er opptatt av andre konfliktlinjer og kampsaker enn klasse (og hvor interessert er egentlig disse velgerne i å melde Norge ut av EØS?).

Det er litt gøy å lese partienes prinsipprogrammer. De forteller oss mer om det underliggende, og hos noen det utopiske, eller rare. SV vil selvsagt hevde at det ikke er noe galt i å ville forandre verden. Det har de jo rett i. Spørsmålet er bare hva de vil erstatte den forhatte nyliberalismen med. For SVs del er det nok heller tvilsomt at de fleste medlemmene har tenkt nøye gjennom hva sosialisme egentlig innebærer. Det er nok fremdeles slik at om du spør en håndfull SV’ere om hva de legger i begrepet sosialisme, så får du mye hummer og kanari til svar. Vi kan le av det, eller synes at det er litt ille. Eventuelt begge deler.

Innlegget var publisert i Minerva 23. april 2021.