Kristendemokrater ser mer enn bare statens makt
Et sentralt utgangspunkt for kristendemokratisk tenkning er maktfordeling, fordi makt korrumperer. Dette var en sentral lærdom fra de totalitære regimene under andre verdenskrig.
Publisert: 25. november 2023
Svekker den norske velferdsstaten fellesskapene våre? Det var tema for lanseringen av boken «Kristendemokrati», der Kari Elisabeth Kaski, stortingsrepresentant for SV, satt i panelet. Møtet og boken, som jeg har redigert, er utgangspunkt for Kaskis kronikk i Vårt Land 9. november. Kaski skriver at maktperspektivet er relativt fraværende i kristendemokratiets analyse av fellesskap. Det vil jeg gi et svar på, men først litt om tema for lanseringsdebatten.
Kristendemokratisk velferdssamfunnsmodell
Kristendemokratiske partier har skapt den politiske verden som europeere lever i, og har spilt helt avgjørende rolle i utviklingen velferdsstaten i land som Nederland og Tyskland.
Statsviteren Kees van Kersbergen har påvist en distinkt kristendemokratisk velferdssamfunnsmodell som skiller seg fra den norske sosialdemokratiske. De to modellene har like høye sosiale utgifter, men den kristendemokratiske er organisert på en annen måte. Kersbergen peker blant annet på at den kristendemokratiske modellen er mer desentralisert, ved at administrasjon og utøvelse av velferdstjenester er delegert til lokale og regionale myndigheter, men også til private og ideelle aktører. I tillegg prioriteres familier i skattepolitikken og støtte tildeles hovedsakelig som pengestøtte snarere enn som goder og tjenester.
Hovedpoenget i den kristendemokratiske velferdssamfunsmodellen er å sette familier i stand til å velge selv hva de har behov for.
Eivind Berggrav
Bokens omtale av denne velferdssamfunnsmodellen var utgangspunkt for debatten, sammen med et par eksempler på kristendemokratisk velferdsstatskritikk – en eldre og en nyere. Det eldste eksemplet er hentet fra tidligere biskop i Oslo, Eivind Berggrav. Etter krigen utgav han boken Staten og mennesket, hvor han tok et oppgjør med den allmektige staten og beskrev sitt føderative samfunnsideal hvor «livsgruppene» – slik som familien og skolen – spiller en sentral rolle.
Senere videreutviklet han denne kritikken til anvendelse på den fremvoksende norske velferdsstaten, som han mente hadde en tendens til å ville kontrollere alle sider ved menneskelivet, både det offentlige og private. Dette så Berggrav som en totalitær tendens skjult under høyverdige motiver. Berggrav mente også at velferdsstaten fremmet en byråkratisering av omsorgen som gjorde den upersonlig og automatisk. Den personlige dimensjonen i det menneskelige samvær kommer ikke til sin rett i et upersonlig velferds-maskineri.
Statsindividualismen
Det nyere eksemplet bygger på arbeider av de svenske historikerne Henrik Berggren og Lars Trägårdhs bok Är svensken människa? De mener at den svenske modellen er basert på det de kaller statsindividualisme.
Statsindividualismen er basert på en stilltiende avtale mellom stat og individ som frigjør individene fra gjensidig, mellommenneskelig avhengighet. Forutsetningen for denne avtalen er en utbredt oppfatning om viktigheten av å være uavhengig av andre mennesker enten det gjelder økonomi, følelsesliv eller sosiale relasjoner.
Berggren og Trägårdh mener denne modellen står i kontrast til mange andre velferdsregimer hvor familien og andre fellesskap er bærebjelker i sosialpolitikken. Statsindividualismen kan kritiseres for å skape et kaldere og kjærlighetsløst samfunn fordi den institusjonelle omsorgen erstatter mellommenneskelige relasjoner, som vi er avhengige av for å leve gode og frie liv.
Svar til Kaski
Så over til Kaskis kritikk om at makt er «et perspektiv som er relativt fraværende i kristendemokratiets analyse» og at kristendemokrater undervurderer «andre trusler mot fellesskapene, når en kun ser statens makt». Det er fristende å svare at sosialistene bare ser maktmisbruk i familien og andre mindre fellesskap og staten som frigjører, eksemplifisert med at SV i sitt alternative budsjett i praksis foreslår å legge ned NLA Høgskolen ved å kutte 340 millioner i statsstøtten.
Samtidig er karakteristikkene verken dekkende for kristendemokratiet eller sosialismen, som begge er mangfoldige politiske ideologier. Som Kaski selv er inne på i sitt innlegg, er sosialistene også opptatt av at statens makt kan misbrukes og er derfor tilhenger av et bredt tilbud av ideelle krefter og et sterkt sivilsamfunn. Kaski fremhever at familien og andre fellesskap også kan misbruke makt, noe som er en relevant påminnelse for kristendemokrater. Samtidig er det ikke åpenbart at statlig makt er den rette eller den mest effektive måten å arbeide for endring på. Kristendemokrater vil nok akseptere en større grad av ulikhet enn det sosialistene vil, blant annet fordi en vektlegger avveiningen mellom likhet og frihet annerledes. Om mennesker skal kunne forme sine liv må de også ha frihet til å gjøre det og politikere må akseptere mangfold – også mangfold de selv ikke liker. Kontantstøtten er et eksempel på en sak hvor denne uenigheten kommer til syne.
Maktanalyse og vekstkritikk
Kaski etterlyser også kritikk av markedstenkning. Kristendemokrater har vært positive til markedet, som skaper velstand, men vært opptatt av at det skal tjene menneskelige hensyn. Markedet må reguleres og uendelig velstandsvekst er ikke noe mål i seg selv. I KrFs gamle slagord «Vil vi ha mer, eller vil vi ha det bedre?» ligger det en tydelig vekstkritikk.
Maktanalyse har vært viktig for kristendemokrater. Ikke minst ligger det til grunn for det tidligere KrF-leder Erling Wikborg skrev: «Makt er korrumperende fordi alle maktutøvere er syndige og ufullkomne mennesker.» Han understreket at dette både gjaldt politisk og økonomisk makt. Derfor ser kristendemokrater mer enn bare statens makt.
Innlegget er publisert i Vårt Land 23.11.2023.
Relatert
Irrasjonalitet satt i system
Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet
Politikk uten perspektiver
Den norske syke
For raus same kva
