Kristendemokrati

Hva ville Konrad Adenauer sagt?

Flere har trukket paralleller mellom dagens verdenssituasjon og mellomkrigstiden. Kan vi lære noe om dagens politiske situasjon av en av dem som sto fremst i gjenoppbygningen av Europa etter krigen?  

Eilev Hegstad

Publisert: 6. september 2025

Konrad Adenauer var borgermester i sin fødeby Köln, for det katolske partiet Zentrum, da nazistene kom til makten i Tyskland. Han ble på udemokratisk vis kastet av dem i 1933. Før og under andre verdenskrig satt han korte perioder i fengsel, men  han hadde ikke blant de mest traumatiske krigsopplevelsene. 

Etter krigens slutt ønsket han å bygge opp Tyskland fra ruinene. Adenauer var sentral i dannelsen av Christlich Demokratische Union (CDU) – senere Angela Merkels og dagens forbundskansler Friedrich Merzs parti –, som han ledet fra 1950 til 1966. Han var Vest-Tysklands første forbundskansler fra 1949 til 1963. Med den posisjonen sier det seg selv at han var en av etterkrigstidens mest sentrale politikere. Men hva var det Adenauer mente hadde gått galt i Tyskland, og grunnen til at han skammet seg over å være tysk?

Materialismen

I en tale holdt i 1946 manet Adenauer til selvransakelse. Han spurte «Hvordan var det mulig at det tyske folk kunne styrte ned i det bunnløse?» Han mente tyskerne måtte gå i seg selv og undersøke hvordan landet hadde havnet så dypt og henfalt til nasjonalsosialismen. Det måtte være utgangspunktet for gjenreisningen. I talen identifiserte han en materialistisk verdensanskuelse, som den store stygge ulven. 

I dag tenker vi nok først og fremst på materialismen i sammenheng med forbrukersamfunnet og et fokus på materielle goder; det vil si ting som klær, parfyme, TV osv. Det var ikke det Adenauer tenkte på. 

Adenauer var opptatt av hvilken verdi mennesket ble gitt. Han sa «Det tyske folk har i flere årtier lidd under en feilaktig oppfatning av stat, makt og enkeltmenneskets stilling. Folket gjorde staten til avgud og plasserte den på alteret». Adenauer mente at en materialistisk verdensanskuelse, som fikk dominere i Tyskland, gjorde mennesket upersonlig og at mennesket fikk verdi som en liten del av et stort samfunnsmaskineri. Dette førte til stor maktkonsentrasjon. Sammen med opphøyelsen av staten ble enkeltmenneskets verdi nedvurdert. Adenauer trakk linjene tilbake til de tyske tenkerne Hegel og Marx og mente at nasjonalsosialismen var en konsekvens av den materialistiske verdensanskuelse med tilbedelsen av makt og forakt for enkeltmenneskets verdi. 

Kristendemokrati 

For Adenauer var et samfunn bygd på troen på et ukrenkelig menneskeverd løsningen på problemet med materialismen. Han sto derfor fremst i utviklingen av et kristendemokratisk Europa. Han mente det gikk et avgjørende skille mellom politiske bevegelser basert på kristendom, og de som var drevet av et materialistisk menneskesyn når det kom til synet på menneskets verdighet. 

Personen står over staten i eksistens og rang, mente Adenauer, og det var forankringen i kristen naturrett som skulle sørge for at dette ble virkelighet i samfunnet. Adenauer mente derfor at «statens makt finner så vel sin grense som sin orientering stilt overfor personens verdighet, frihet og selvstendighet». Med andre ord, det er grenser for statens makt. Enkeltmenneskets verdighet og uerstattelighet setter disse grensene. 

Å begrense statens makt kunne også bety å delta i forpliktende overnasjonale avtaler. Adenauer var en av grunnleggerne av det som senere er blitt Den europeiske union (EU). 

Noe å si oss i dag?

I en verden hvor menneskeverdet undergraves for eksempel på Gaza og i Ukraina er Adenauers perspektiv viktig. I dag er forakt for enkeltmenneskets verdi en sentral årsak til krig og elendighet i verden.

For mange vil kanskje ikke Adenauers diagnose være veldig kontroversiell, selv om den for sjelden nevnes. Det er et tydelig tegn på at Adenauer og kristendemokratene var svært vellykkede. Statsviteren Jan-Werner Müller har skrevet at «Hvis man måtte velge én idé og partipolitisk bevegelse som har skapt den politiske verden som europeere lever i i dag, så må svaret være kristendemokrati». Menneskets ukrenkelighet er nok tatt for gitt blant mange som en selvsagt forutsetning for den politiske orden i Europa. Imidlertid er det bekymringsverdig mye som taler for at dette er i endring. 

Menneskeverdet og kristendom  

Det som kanskje for en del vil være kontroversielt er den koblingen Adenauer gjør mellom kristendom og troen på et ukrenkelig menneskeverd. For Adenauer var både nazismen og kommunismen ugudelige ideologier og tilslutningen til kristne verdier var helt sentral. Ronald Fangen, en av grunnleggerne av avisen Vårt Land, skrev for eksempel at «et gudløst demokrati er en selvmotsigelse». Jeg tror både Adenauer og Fangen ville vært opptatt av at røttene – den kristne troen – måtte bevares for at oppslutningen om ideen om det ukrenkelige menneskeverdet skulle holdes ved like. 

I dag er det bedre å si at troen på menneskeverdet er viktig, uavhengig av livssyn. Det er dessverre nok av eksempler på såkalt «kristen» politikk – det holder å nevne Putins koblinger til Den russisk ortodokse kirke, eller Trumps støtte fra mange evangeliske kristne – som ikke respekterer menneskeverdet. 

Samtidig er ikke svaret på spørsmålet «hva er et menneske?» likegyldig for hva slags politikk man støtter. Sosiologen John Evans viser i boken «What is a human?» – ved bruk av meningsmålinger i USA – at det er sammenheng mellom hvordan vi ser på mennesket og støtten til menneskerettigheter. Han finner at om man ikke ser på mennesket som spesielt sammenlignet med dyr, som unikt, med ulik verdi eller at mennesker har hjerner som maskiner, støtter man menneskerettigheter i mindre grad enn de som tenker motsatt om mennesket. Det er særlig det å mene at mennesker har lik verdi som har sterkest sammenheng med synet på menneskerettigheter. 

Det er dermed ikke likegyldig hvordan vi ser på mennesket, og Adenauers diagnose av hva som gikk galt i Tyskland er også relevant i vår tid. Særlig fordi det virker som ideen om det ukrenkelige menneskeverdet er på vikende front. 

Demokratiet er på tilbakegang i verden. Da er det verdt å ta inn over seg Adenauers påpekning om at demokratiet ikke bare er en rekke spilleregler som må respekteres, men også må basere seg på en oppfatning om hvert enkelt menneskes verdighet. 

Teksten er publisert i Vårt Land 4.9.2025.

Relatert

Lars Kolbeinstveit

KrF på rette jaktmarker 

Folk som på 90-tallet hadde sympati med rødvinsglasset til Valgerd Svarstad Haugland, og oppgjøret med pietismens pekefingermentalitet, mangler forståelse for dagens verdikamper.

Norsk politikkKristendemokrati

Eilev Hegstad

Kristendemokrater bør støtte KrF

Nils-Petter Enstad skriver at han, som kristendemokrat, støtter Støre som statsminister etter valget i 2025. En mer naturlig konklusjon er å støtte det eneste kristendemokratiske partiet – Kristelig Folkeparti – hvis man ønsker en politikk bygd på det kristne menneskesynet, nestekjærlighet og forvalteransvar. 

Norsk politikkKristendemokrati

Morten MagelssenEilev Hegstad

Alasdair MacIntyre (1929-2025): Dydsetiker og modernitetskritiker

Med Alasdair MacIntyres død har én av vår tids viktigste kristne filosofer gått bort. 

IdeerKristendemokrati

Eilev HegstadMorten Magelssen

Alasdair MacIntyre: Dydsetiker og modernitetskritiker

I forrige uke døde Alasdair MacIntyre, 96 år gammel. 

IdeerKristendemokrati

Lars Kolbeinstveit

Bjuland velger kristendemokratisk

En vanlig innvending mot KrFs politikk er at partiets gode forslag mangler inndekning – at partiet vil for mye. Dette er imidlertid en kritikk som kan rettes mot alle partier.

Økonomisk politikkKristendemokratiFinanspolitikk og offentlige utgifter

Skjalg Stokke Hougen

Muligheter for KrF å reise seg

Spådommer om KrFs forestående død er som de alltid er, betydelig overdrevet. Midt i en høyrebølge som viser at nordmenn har en ideologisk dragning mot mer tradisjonelle verdier, er det muligheter for KrF.

Norsk politikkPolitikk og samfunn