Rødts prinsipprogram: Det nytter ikke å lakkere en gjennomrusten bil
Rødt flikker og pynter jevnlig på fasaden, men landsmøtene vil ikke gi slipp på arven etter AKP. Det er ikke minst tydelig i prinsipprogrammet.
Publisert: 21. mai 2024
I årevis har ledelsen i Rødt forsøkt å overbevise oss om at partiet er blitt venstresosialdemokratiets sanne arvtakere. Arbeiderpartiet har stilltiende sett på ranet av Gerhardsens badetøy på høylys dag. Men så dukker det altså stadig opp outrerte venstreradikale som ikke er fornøyd med «høyredreininga» i partiet. Vi så det da Putin-apologetien vrimlet i partiet under den opprivende striden om å støtte ukrainernes antifascistiske kamp. Vi så det i kaoset som fulgte da Rød Ungdom ble overtatt av unge utålmodige selverklærte kommunister og Hamas-tilhengere.
I denne artikkelen tar jeg opp tråden fra forrige ukes artikkel «Eplene faller ikke langt fra stammen». Der skrev jeg om et parti i full spagat mellom demokratisk innstilte sosialister og udemokratiske kommunister. Om en del av partiet som prøver å vri seg unna partilinja, slik den kommer til uttrykk på landsmøter, i debattspaltene, i fraksjonsvirksomhet og ikke minst i det som er tema for dette innlegget, nemlig partiets eget prinsipprogram. Det er ikke første gang jeg gjennomgår programmet, men noen ting må bare repeteres, «for the record». Den norske offentligheten har jevnt over en ganske lat innstilling til hva som er viktig å merke seg når det gjelder partiet Rødt.
Rødts prinsipprogram har, etter «knaing» fra flere landsmøter, blitt til et kaotisk og selvmotsigende kampskrift. På tross av iherdig innsats fra moderate, inneholder programmet fortsatt det man kan forvente fra et parti med røtter i marxismen-leninismen. Mens AKP var fullstendig skamløse og åpne protagonister for proletariatets diktatur, helgarderer Rødt med lovnader om at alt kommer til å bli slik det var, demokratisk sett, bortsett fra at staten er sosialistisk og eiendom er overdratt til «det arbeidende folket», som det heter. Mange av de demokratiske støtdemperne er kommet til som et slags kompromiss mellom de tradisjonelle venstreautoritære «AKP»-kreftene i Rødt og de (ofte langt) mer moderate, vimsete halv(kvart?)-kommunistene.
Et brudd med liberaldemokratiet
Det første først: Rødts revolusjon, slik den fremstilles i prinsipprogrammet, er et fullstendig brudd med hele den liberaldemokratiske statsdannelsen. Maktfordeling, uavhengige institusjoner, eiendomsrett og representativt demokrati, altså det liberale demokratiet slik vi kjenner det, skal bort. Alt dette skal angivelig erstattes med mer demokrati, lokalt, av folk og arbeidere, men man skal ikke lese lenge i programmene for å forstå at dette demokratiet skal forvaltes av ytre venstre (og ikke av reformistene), av de progressive, med Rødt som ledestjerne. Ikke-ytre-venstresosialistiske tanker og ideer nevnes i parentes, som eventualiteter, eller som styggedommer og hele tiden med et tungt slør av underliggende trusler om krefter som vil reversere revolusjonen og som derfor krever betydelig årvåkenhet og handlingskraft hos de revolusjonære. What could possibly go wrong?
Det mest slående med prinsipprogrammet er hvor ekstremt politisk det er. Alt er politikk, interesser og ideologi. Her ligger også de mest åpenbare totalitære avkalkningene fra ml-tiden: Det finnes knapt pauser eller pusterom for den sivile (apolitiske) borger, om det er i idretten, i borettslaget eller i kulturen. Mennesker er til for politikken og ikke omvendt. Befolkningen deles inn i sosialister og progressive og deres ulike organisasjoner på den ene siden og alle andre (i praksis lite annet enn kapitalens bevisste og ubevisste tjenere) på den andre siden. Mellom alle fagre ord om mer demokrati, ligger en konstant, ganske så intimiderende eim av kampsoneretorikk, av «dem» og «oss», av enten er du med oss eller så er du mot oss. Lovnader om mer demokrati eltes sammen med klare ord om hvordan alt det de andre måtte tro på er skadelig og i motstrid til sosialismen.
«Vi bygger sosialismen sammen», heter det: «Sammen bestemmer vi ikke bare målene og retningen i den politiske kampen, men setter de også ut i live med handlinger som staker ut kursen, skritt for skritt. Vi baserer forståelsen vår av samfunnet på marxistisk teori.» Her legges altså premissene for en ideologisk plattform og et ideologisk fellesskap som ikke akkurat kan tolkes til å være romslig eller pragmatisk: «Rødt sitt mål er å fjerne klassene og slik også klasseundertrykkingen. Dette arbeidet må fortsette i et sosialistisk samfunn, og det må skje i samvirke mellom folkelige organisasjoner av alle slag.» Du behøver ikke å bruke lang lesetid for å fatte den ideologiske betydningen av uttrykket «folkelige organisasjoner».
Det er nok derfor opposisjon i det postrevolusjonære Norge ble omtalt som et «eventueltmindretall», som «må sikres mot overgrep fra den sosialistiske staten» i Rødts 2014-program. Kanskje forsto flertallet på Rødts landsmøte at dette var en merkelig, for ikke å si passiv-aggressiv, måte å omtale politisk motstand på. At noen skulle finne på å mene noe annet enn nomenklaturet, fremsto nesten som en anomali som man måtte håndtere underveis, med så stor grad av toleranse som mulig, hvis noe slikt skulle dukke opp. Kanskje forsto de også at passasjen fremstilte den sosialistiske staten som labil og truende, slik at dissidenter måtte beskyttes fra den. Her kan man jo gjøre seg et tankeeksperiment: Tenk deg at et høyreradikalt parti gikk inn for revolusjon, men likevel kunne berolige oss med at et eventuelt mindretall skulle sikres mot overgrep fra staten de ville bygge opp. Det høres jo heller ikke bra ut.
Uansett forsvant det «eventuelle mindretallet» fra Rødts program i 2019 til fordel for en noe mykere, men ikke så mye mindre forvirrende, formulering om at «retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme.» For en demokrat er denne formuleringen som å dra neglene over en krittavle: Hva slags parti er det snakk om, som ser seg nødt til å betrygge oss om at de ikke vil forfølge de som er uenige med dem?
Flertallsmakt
Når det pirkes litt i Rødts demokratisyn, fortsetter partileder Marie Sneve Martinussen der Bjørnar Moxnes slapp. Kritikken avvises blankt som borgerlige feberfantasier. «Er det noen som slår ring rundt folkestyret er det oss», skriver hun i VG: «Rødt er et krystallklart demokratisk parti, med en politikk som står milevis unna AKP(m-l)s støtte til Maos Kina og ettpartistat …», fortsetter Sneve Martiniussen, og forsikrer oss samtidig om at sosialismen uansett ikke vil bli innført uten bred folkelig støtte og gjennom frie valg. Rødt er altså ikke bare demokratiske, de er MER demokratiske enn alle andre.
Her lener Sneve Martinussen seg på den altfor utbredte vrangforestillingen om at demokratiet begynner der den totalitære staten slutter. Eller for å si det på en annen måte: Når Rødt eksplisitt tar avstand fra Stalin, så blir partiet som ved et trylleslag en del av det liberaldemokratiske etablissementet.
«Sosialisme forutsetter oppslutning fra folkeflertallet», mener Rødt. Revolusjonen skal «være demokratisk forankra og skje fredelig». Riktignok ser vi et brudd med moderpartiet AKPs linje, der borgerskapet skulle henges i lyktestolpene og der proletariatets diktatur var nødvendig som overgangsfase. Men igjen, som vi har sett, er det ingen grunn til å ha illusjoner om pluralisme. Rødts demokratiforståelse hviler på ren flertallsmakt, slik det gjerne gjør utenfor det liberaldemokratiske.
Et av det liberale demokratiets viktigste formål er å beskytte individet mot overgrep fra flertallet eller fra staten. Statens og flertallets makt over befolkningen og mindretallet må være begrenset, små grupper i samfunnet må ha rettigheter som ikke kan overkjøres av et flertall av befolkningen.
Flertallsstyre er en tro på at majoritetssamfunnet skal kunne styre et land på hvilken måte det vil. Grunnforutsetningen er at det liberale demokratiet i prinsippet kan avvikles til fordel for en ideologidrevet sosialistisk stat gjennom simpelt flertall i befolkningen. Hvis et flertall i befolkningen ønsker å fjerne andre borgeres grunnleggende rettigheter, må det forstås som demokratisk.
At såpass mange har akseptert Rødts forklaring på at de er blitt gode demokrater, springer ut av to like store feilslutninger.
Et antidemokratisk parti blir ikke liberale demokrater selv om de hevder at de vil bruke demokratiske metoder for å oppnå det de ønsker. Det er et spørsmål om strategier, ikke endemål. Det er fullt mulig å avvikle det liberale demokratiet gjennom demokratiske prosesser.
For det andre har Rødts foreskrevne revolusjon som mål å sette parlamentarismen ut av spill. Det fremkommer klart og tydelig i prinsipprogrammet at systemet er korrupt og ødelagt, og at parlamentarisme og liberalt demokrati har så klare begrensninger at de på sikt er en del av problemet, ikke løsningen.
Demokratiets gjennomkapitalistiske institusjoner
Rødt-folket mener at 2014 er så lenge siden at det knapt finnes noen i live som husker det. Derfor regnes det som totalt irrelevant å bli konfrontert med utdrag fra prinsipprogrammet som gjaldt frem til 2014. Men la oss prøve likevel, med følgende sitat:
«Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten.»
Men hva betyr egentlig de to setningene, hvis vi setter det inn i sin rette kontekst, altså i partiprogrammet til et revolusjonært parti med nære røtter i et venstretotalitært kommunistparti?
Da kan vi begynne med en helt grunnleggende forestilling som er svært utbredt blant venstreradikale, nemlig at den kapitalistiske staten er et politisk og ideologisk instrument for herskerklassen:
«Staten er ikke en nøytral institusjon under kapitalismen, fordi dens rolle blir å forsvare kapitaleiernes rett til å tilegne seg verdiene av det som blir produsert. Staten er med sitt omfattende maktsystem med på å opprettholde kapitalismen gjennom byråkrati, lovverk, politi og militærapparat» (2019).
Den observante leser vil se at en slik forestilling er som et speilbilde av ytre høyres forestillinger om dypstaten. Her må altså sumpen tømmes, for å bruke et annet ytre-høyre-munnhell.
Rødt fremstiller altså hele det «borgerlige» norske statsapparatet og dets institusjoner som bemannet av kapitalismens håndlangere, tilretteleggere og tjenestefolk. Det er her revolusjonen skal sette inn støtet. I 2014 ble dette formulert enda klarere, da med parlamentarisme som salderingspost (helt i tråd med ikke-parlamentarisk autoritarianisme): «Staten blir gjerne framstilt som en nøytral instans, men under kapitalismen er den kontrollert av borgerskapet (overklassen) og har ulike former: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom stat og næringsorganisasjoner.» Her kan vi se at Rødt ikke avviker veldig mye fra AKPs prinsipprogram fra 2001: «Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer: parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktatur og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles, er at styreformene sikrer borgerskapets diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske landa har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.»
Både hos AKP og Rødt er bunnplanken en fortelling om at vi ikke kan stole på demokratiet og demokratiets gjennomkapitalistiske institusjoner, og at disse, snarest, må bemannes av rettroende: «I et sosialistisk samfunn vil representative folkevalgte organer måtte få langt større makt enn de får under kapitalismen. Slike forsamlinger må ha overordna kontroll med økonomien og statsapparatet» (2014). Også denne formuleringen er pyntet på i neste utgave: «I et sosialistisk samfunn må representative folkevalgte forsamlinger ha overordna kontroll med økonomien og statsapparatet.» Det er her mange lar seg lure, rett og slett av semantikk, for substansen er den samme: Rødt mener (hvis vi skal tro prinsipprogrammet, altså) at det norske samfunnet er gjennomkontrollert av kapitalen. De har ikke noe imot politisk kontroll over institusjonene som sådan. De mener tvert imot at institusjonene må omskoleres og kontrolleres i henhold til egen gospel. Altså helt i tråd med det som i dag er interideologisk autoritær modus operandi, eller som noen kaller det: State grabbing.
Rød Ungdom er som andre ungdomsorganisasjoner beheftet med å være mer radikale enn moderpartiet. «Det er umulig å innføre reformer som opphever klassene»; står det i RUs program: «Stortinget har begrensninger som hindrer dette, og det ville møtt motstand fra kapitalistene. Derfor trengs det en revolusjon for å skape sosialisme. En sosialistisk revolusjon vil innebære en radikal endring av maktforholdene i samfunnet.»
Dette kan vanskelig tolkes som noe annet enn en klar oppfordring til statskupp. Derfor er det heller ingen egentlig grunn til å beskylde den nye RU-lederen for venstreavvik.
Historisk materialisme (fra reform til revolusjon)
Profilene i Rødt forsøker stadig å fraskrive seg sitt eget program. I stedet foretrekker de å profilere seg som venstresosialdemokrater. I offentligheten blir det gjerne tatt for god fisk. Det burde det ikke gjøre. I Rødt fremstilles nemlig den moderate venstresiden omtrent som den gjorde i AKP-tiden, om enn i mer sivilisert språkdrakt.
I nåværende program har Rødt riktignok fjernet passasjen som beskriver Ap, SV og store deler av LO som kapitalens lakeier som «arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå». Men poengene er ikke borte, de er bare mer snirklete formulert, som de «systemlojale»:
«Historisk har vi sett at sosialistiske partier med en reformistisk strategi, har endt opp som systemlojale, og har forlatt målet om sosialisme når de har fått makt. […] De revolusjonære hevdet på sin side at hvis arbeiderbevegelsen lot det kapitalistiske maktforholdet bestå, ville de positive reformene innen velferd og arbeidsliv være høyst utrygge framskritt som ville undergraves og angripes så snart den økonomiske makteliten kom politisk på offensiven.»
Rødts formål er altså å være et korrektiv til resten av venstresiden som har latt seg forlede til å tro at reformer innenfor rammen av liberalt demokrati er as good as it gets: «En reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn. Kjerna i reformismen er ideen om at kapitalismen kan omdannes til sosialisme gjennom gradvise reformer ved å oppnå regjeringsmakt i et kapitalistisk samfunn.» Reformer kan altså ikke skape sosialisme, men «den progressive reformen kan være et springbrett for en større revolusjonær offensiv», som det heter. I god marxistisk-dialektisk ånd kan vi lese om at kapitalismen tross alt har gitt oss en organisert arbeiderbevegelse som gjennom reformer har gjort livet bedre for arbeidsfolk. Ifølge Rødt er tiden derfor overmoden for neste fase i den historisk-vitenskapelige utviklingen: Revolusjon.
«Når en etter hvert kommer stadig nærmere målet om et samfunn uten undertrykking, i harmoni med naturens tålegrenser, vil det være mulig å se konturene av et klasseløst samfunn: en verden der alle mennesker er like mye verdt – og der grunnprinsippet er ‘yte etter evne, få etter behov’. Det var dette Karl Marx kalte kommunisme.»
Tablået deres er ganske enkelt å lese seg til: Det er Rødt mot røkla i en trekontrolldeling av stridssonen: Kapitalistene, de systemlojale og de rettroende (gjett hvem?).
Og da er vi ved selve krumtappen i historien om kommunismen, nemlig frykten for kontrarevolusjon. Det er her alle forsøk på å etablere et kommunistisk samfunn har blitt til paranoide maktapparater. Mye står på spill når et regime er veltet over ende og et helt nytt skal ta plass. Hvem skal ha definisjonsmakten når du sitter der med en revolusjon i fanget?
Av en eller annen mystisk grunn, eller kanskje ikke så mystisk, er det som regel de mest radikale, de mest kompromissløse og de minst empatiske som stikker av med den. Hvis du virkelig tror at samfunnet du lever i er nedsyltet i grusomheter, og at de du representerer er en ny begynnelse eller gjenfødelse, så følger det nærmest naturlig at verdensbildet ditt antar manikeiske former, altså i form av lys og mørke. Det verste som kan skje er naturlig nok at grusomhetene ikke forsvinner for godt.
Igjen fra Rødts program i 2014: «… Historien viser at de gamle makthaverne vil prøve å gjenerobre makta si ved bruk av udemokratiske midler … Rødt mener det er mange erfaringer som tilsier at motkreftene ikke vil akseptere en folkelig og demokratisk maktovertakelse, men vil bruke uakseptable midler for å stanse denne. Dette vil gjøre det nødvendig å forsvare folkeviljen.» I 2019 tonet Rødt ned språket, men igjen uten egentlig å røre ved det substansielle: «Gjennom historien har økonomiske og politiske eliter brukt udemokratiske midler i møte med demokratiske forsøk på å utfordre den kapitalistiske eiendomsretten … I møte med maktmisbruk ovenfra er folkelig, demokratisk organisering nedenfra svaret.»
Dette er ren folkefienderetorikk. Den som forsøker å ytre et pip om at sosialisme kanskje ikke er til det beste for landet, vil garantert bli satt solid på plass av de rettroende, av bøllene, om det er lokalt eller i andre små forsamlinger, spiller ingen rolle. Da er du en del av l’ancien régime, av motkreftene, av de «eventuelle» AKA kontrarevolusjonære, som er mot «det arbeidende folket», de ekte. Sagt enkelt betyr dette at Rødt vil etablere et sosialistisk folkestyre som demmer opp for andre former for folkevilje. Makt gir rett.
Staten, det er folket
Statsideen hos kommunister er løselig basert på en forestilling om staten som en materialisme med en indre logikk eller vesen om du vil, av Rousseau formulert som allmennviljen. Bak utrykket «folket», eller som høyrepopulister ynder å kalle folkeflertallet, det EGENTLIGE folket, kan det altså skjule seg de merkeligste legitimeringsstrategier. Folkets allmennvilje er ikke noe annet enn et synonym for staten, i praksis den altomgripende statsmakt. Det er denne løpebanen, fra intensjon om mer demokrati og mer flertallsmakt, til en stor og autoritær stat, som mer enn noe annet kjennetegner sosialistisk statsdannelse.
Rødts program kan altså leses som fire momenter: forjævligsering (og krisemaksimering), antagonisme, nedbryting og forsvar. Det første punktet, forjævligsering, er enkelt nok: Elendighetsbeskrivelsen Rødt gir av Norge er hinsides og ligner ingen andres, noe som gir en helt åpenbar mening hvis du ønsker revolusjon. Det andre punktet blir da å henge bjella på katten, altså å beskrive hvem og hva som har skylden for elendigheten, nemlig kapitalismen og alle dens lakeier, nedsyltede institusjoner og nyttige idioter. Dernest får vi kuren, revolusjonen, som skal til for å få en slutt på elendigheten og ta «kontroll» over et samfunn og en stat som er fullstendig gjennominfisert av kapitalismeviruset som ingen reformer vil kunne ta knekken på. Til sist følger den revolusjonære konsolideringen, nemlig frykten for, og den nødvendige mobiliseringen mot, kontrarevolusjon. Og det er her, som ellers i realmarxismens virkningshistorie, det virkelig går over styr.
Å komme demokratisk helskinnet gjennom en bortforklaring av Rødts prinsipprogram lar seg simpelthen ikke gjøre. Det må i så fall skrives helt på nytt, fra topp til bunn, og ikke lappes på. Om det i det hele tatt er mulig eller ønskelig, se det er en annen historie.
Spørsmålet vi saktens kan stille oss er: So what? Gjør det noe at Rødt har et absurd partiprogram? Er det ikke først og fremst bare imponerende dumt? Det er jo ingen rimelig grunn til å frykte at det blir reist et skafott på Wessels plass med det første.
Vel, demokratiene er under press, både fra ytre høyre og ytre venstre. Alle liberale demokrater bør plante grensestolpene der de hører hjemme. Selv om ingenting tyder på at kommunisme blir en utfordring i nær fremtid, kan ting skje. Hvem hadde trodd at Europa skulle befinne seg i den smørja de er i nå, for ti år siden? Det autoritære finnes på ekte og er rikelig fordelt på tvers av ideologiske skiller, landegrenser og historiens elv. Det autoritære er banalt og ikke mystisk og finnes til og med i Norge, også på venstresiden, tro det eller ei. En moralsk og minnekulturell dimensjon er åpenbart også til stede, som i respekten for de 100 millionene som strøyk med under kommunismens åk.
Det er uansett viktig å fokusere kritisk på kaosryttere i urolige tider. Hvis den norske offentligheten er lat og omtrentlig og stryker det venstreautoritære medhårs, kanskje fordi det er vanskelig å være slem mot sine «egne», så forteller den egentlig at liberalt demokrati er lagt ut på billigsalg.
Teksten er publisert i Minerva 19.5.2024.
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
