Sivilsamfunnet: Da KrF tapte

Viktige institusjoner og organisasjoner i sivilsamfunnet er i dag helt avhengige av offentlig støtte og tilpasser seg signaler og ønsker fra en stat som ofte har et instrumentelt syn på sivilsamfunnets rolle. Det kunne kanskje vært annerledes – dersom KrF ikke hadde tapt, skriver Kristin Clemet i Vårt Land.

Kristin Clemet

Publisert: 19. januar 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Noen av de sakene KrF har kjempet mot, har etter hvert fått så stor oppslutning at det neppe er noen vei tilbake. Det gjelder for eksempel spørsmålet om selvbestemt abort og ekteskap for homofile. I andre saker, som regulering av tobakksbruk, blir det stadig større oppslutning om KrFs standpunkt.

Noen av kjernesakene for KrF er evig aktuelle, fordi de berører dypt menneskelige forhold knyttet til livets begynnelse og slutt. Og forholdet mellom religion og politikk er, på en brutal måte, mer aktuelt enn noen sinne.

En sak som KrF tapte på 1980-tallet, har antagelig fått stor betydning for utviklingen av det norske samfunnet. Det gjelder vårt syn på det sivile samfunn.

Sivilsamfunnet er den delen av samfunnet som hverken tilhører markedet, privatlivet eller staten. Mange setter likhetstegn mellom sivilsamfunnet og frivillig sektor, men det blir for snevert. Sivilsamfunnet omfatter også store institusjoner som må og skal være frie, så som kirken, pressen, forskningen og partiene.

Sivilsamfunnet løser viktige samfunnsoppgaver. Men sivilsamfunnet skal ikke først og fremst være et redskap for staten – det skal forfølge sine egne verdier. Mens staten er formell, regelstyrt, har voldsmonopol og drives av et ideal om likhet, er den sivile delen av samfunnet preget av frivillighet, engasjement nedenfra, tilfeldigheter, spontanitet og lokale variasjoner.

Gjennom hele 1800-tallet vokste det frem ulike frivillige organisasjoner. Forholdet mellom det vi i dag ser på som offentlig sektor, og det vi vanligvis oppfatter som sivilsamfunn, var annerledes enn det er i dag. For eksempel hadde kirken og filantropiske organisasjoner et mye større ansvar – ikke bare for fattige, mens også for helse og utdanning. Men etter hvert ble båndene mellom organisasjonene og staten sterkere. Det offentlige tok over stadig flere oppgaver som vi før så på som et sivilt eller familiært anliggende. Språklig sett kan vi også spore denne utviklingen. For eksempel tolkes ordet «samfunnsoppgave» i dag ofte som en «statlig oppgave». Men «samfunnet» er ikke det samme som «staten».

At staten gradvis, etter hvert som vi ble mer velstående, tok over oppgaver innenfor blant annet helse og utdanning, har de færreste vært imot. Det er noe som, i litt varierende grad, skjer i alle land i utvikling.

Men staten har gjort mer. Den har også «lagt under seg» store deler av sivilsamfunnet. Viktige institusjoner og organisasjoner i sivilsamfunnet er i dag helt avhengige av offentlig støtte og tilpasser seg signaler og ønsker fra en stat som ofte har et instrumentelt syn på sivilsamfunnets rolle. Bistandsorganisasjonene, for eksempel, tilpasser seg lynhurtig til signaler fra regjeringen, slik at de fortsatt skal kvalifisere til å motta omfattende offentlig støtte.

Det kunne kanskje vært annerledes – dersom KrF ikke hadde tapt.

Det første offentlige utvalget som utredet det norske sivilsamfunnet eller, mer spesifikt, frivillige organisasjoner i Norge, ble oppnevnt av regjeringen Willoch i juni i 1985 og avga innstilling til Finansdepartementet i 1988. Utredningen ble ledet av tidligere statsminister Lars Korvald fra KrF og munnet ut i NO1988:17 Frivillige organisasjoner. Den avdekket blant annet at offentlige tilskudd var av vesentlig eller helt avgjørende betydning for aktiviteten på mange områder i sivilsamfunnet. Men et av diskusjonstemaene var om rammebetingelsene for organisasjonslivet kunne bedres gjennom generelle avgifts- og skattelettelser – fremfor gjennom drifts- og prosjektstøtte fra staten. Det ville gitt organisasjonene større frihet og uavhengighet av staten. Men her kom Korvald i mindretall – mens statens representanter vant.

Politikken på sivilsamfunnsfeltet har siden blitt stadig mer konsensuspreget. Utviklingen har gått i retning av større enighet om statlig avhengighet og finansiering, og det er ikke lenger så lett å se forskjeller på partienes politikk. Men i retorikken og ideologien kan en fortsatt spore forskjeller. Ordet «fellesskapet» betyr for eksempel noe annet og mer enn «staten» for partier som er borgerlig orientert. Og for ikke-sosialistiske partier er ikke Menighetsfakultetet og Kristelig Gymnasium bare «supplementer» til det offentlige utdanningstilbudet. De er likeverdige alternativer.

Men skal kristendemokratisk politikk for sivilsamfunnet være noe annet enn sosialdemokratisk politikk, bør man ikke gi opp Korvalds tanke. I så fall bør man i mindre grad se på statsbudsjettet som sivilsamfunnets finansieringskilde og i større grad se seg om etter andre kilder. Å være solidarisk med andres penger kan være prisverdig nok. Å mobilisere private og sivilsamfunnet selv er likevel en større prestasjon, og det har dessuten en egenverdi.