Det tok menneskeheten mer enn 200 000 år å oppnå en total populasjon på én milliard individer. Den milepælen ble nådd tidlig på 1800-tallet, og på de 200 årene siden den gang har vitenskapelig, teknologisk og økonomisk fremgang for vår art bidratt til at antallet mennesker har rundet åtte milliarder individer. Befolkningen er altså åttedoblet på bare 200 år.

Ifølge de siste befolkningsprognosene fra FN vil antallet mennesker runde ni milliarder i 2037 og ti milliarder i 2060. 

Menneskeartens kontinuerlige fremgang – i både populasjon og global påvirkning – kan gjøre at tanken på vår mulige utryddelse virker svært fjern. Temaet hører gjerne hjemme i science fiction-sjangeren, hvor det oftest er atomkrig, pandemier, klimakatastrofer, løpsk AI, asteroider eller – om man virkelig er fantasifull – en utenomjordisk invasjon, som truer.

Langsiktig selvutslettelse

I høst har jeg fordypet meg i en annen mulig eksistensiell trussel mot menneskeheten, nemlig vårt potensial til å utslette oss selv, gjennom at vi rett og slett slutter å formere oss. 

I en artikkel i Foreign Affairs skriver Nicholas Eberstadt, som er politisk økonom ved American Enterprise Institute, at menneskeheten er på vei mot, eller allerede befinner seg i, en fase preget av depopulasjon – altså befolkningsnedgang.

Det betyr ikke at verdens befolkning ikke vil fortsette å stige. Antallet mennesker er fremdeles forventet å øke i mange tiår ennå, slik FNs befolkningsprognoser også viser, men befolkningsveksten fremover skyldes en forventet økning i gjennomsnittlig levealder. 

At menneskeheten er inne i en depopulasjonsfase, handler om at man på globalt nivå vil få (eller allerede har fått) et samlet fruktbarhetstall (SFT) som er lavere enn 2,1 barn per kvinne. Dette regnes som vippepunktet for om befolkningen synker eller øker.

Ifølge Eberstadt levde mer enn to tredjedeler av menneskeheten i land med et fruktbarhetsnivå på under 2,1 barn per kvinne før pandemien. I artikkelen gjennomgås region for region, og alle viser den samme trenden med fallende fruktbarhet. 

Til og med i Midtøsten og Afrika, hvor man lenge trodde at islam og fattigdom ville stå som et bolverk mot fallende fruktbarhet, ser man ikke bare samme trend, det er mye som tyder på at fruktbarhetstallet faller både raskere og på et tidligere stadium i velstandsutviklingen i den tredje verden, enn det gjorde i vestlige land. 

Pandemi og lave fødselstall

Eberstadts artikkel viser også til beregninger fra professor i økonomi ved Universitetet i Pennsylvania, Jesus Fernandez-Villaverde, som mener at FNs offisielle fruktbarhetsberegninger undervurderer den faktiske nedgangen i fruktbarhet som har funnet sted etter pandemien.

I en artikkel i The Spectator i august 2024 argumenterer Fernandez-Villaverde også for at ideen om at man trenger et fruktbarhetstall på 2,1 barn per kvinne for å opprettholde en stabil befolkning, kun er beregnet på data fra vestlige og rikere land, hvor en svært høy andel av jentene når fruktbarhetsalder og hvor abort av jentefostre nærmest er ikke-eksisterende.

På global basis er både barnedødeligheten og forholdstallet mellom guttefødsler og jentefødsler såpass mye høyere enn i vestlige land at dette påvirker fruktbarhetsnivået som skal til for å opprettholde den globale befolkingen. Fernandez-Villaverde har derfor beregnet at menneskeheten må ha et samlet fruktbarhetstall på 2,21 barn per kvinne for å opprettholde en stabil befolkning.

De siste offisielle fruktbarhetstallene (SFT), som delvis er basert på prediksjoner, på grunn av lav kvalitet i statistikken for mindre utviklede land, viser at verden fremdeles ligger på 2,25. Men både Eberstadt og Fernandez-Villaverde mener at menneskeheten allerede har nådd et globalt fertilitetsnivå som ligger lavere enn det som trengs for å opprettholde befolkningen, som følge av et markant fall i antall barnefødsler som følge av Covid-19-pandemien og at antallet fødsler fortsatt ikke har kommet tilbake til nivået forut for pandemien. 

Dette innebærer at de reelle fruktbarhetstallene trolig allerede er godt under 2,2 barn per kvinne. Altså kan menneskeheten allerede være inne i en depopulasjonsfase. 

Nye utfordringer

Hvilke konsekvenser får dette for våre samfunn?

I Foreign Affairs peker Eberstadt på at de fleste land i alle verdensdeler, utenom Afrika sør for Sahara, vil ha en synkende arbeidsstyrke og en befolkingspyramide som er snudd på hodet innen 2040. Dette vil skape helt nye utfordringer for samfunnet, markedet og staten. 

Hvis man ser bort fra enkeltperioder, har det vært en vedvarende vekst i befolkning, produktivitet og teknologisk fremgang de siste 200 årene. Stadig flere og mer velstående skattebetalere har skapt stabilitet og forutsigbarhet som gjør det mulig for staten å tilby stadig flere og bedre velferdsgoder, arbeidstakere og bedriftene kan dele på produktivitetsgevinsten med vekst i både reallønn og realkapitalavkastning over tid, mens boligkjøpere kan låne kapital av banker, hvor begge parter har en forventing om at boligverdien vil være stabil og aller helst stige. 

I en depopulasjonsfase må stater, bedrifter og enkeltindivider håndtere en helt ny situasjon. Fra å fordele gevinstene fra en kontinuerlig fremgang, skal samfunnsaktørene nå håndtere og fordele byrdene av en tilbakegang. Dette vil skape helt nye incentivstrukturer for både demokratiet, markedet og staten.

En depopulasjonsfase vil trolig innebære lavere produktivitet og økonomisk vekst, som følge av at det blir færre arbeidstakere, skattebetalere, boligkjøpere og leietakere, konsumenter, produsenter, investorer og sparere. Hva skjer med boligprisene når det ikke lenger finnes nye boligkjøpere? Hva skjer med finans- og rentemarkedet når knapt noen bedrifter vokser? Hvordan skal den fysiske infrastrukturen i landet vedlikeholdes? Hvordan skal man ivareta institusjoner og kunnskap med stadig færre mennesker?

Det er rimelig å forvente at den vitenskapelige og teknologiske fremgangen risikerer å stagnere og etter hvert stoppe opp når antallet mennesker på kloden når visse nivåer. Altså er det ikke bare antallet mennesker som «peaker», man risikerer at menneskeheten, i seg selv, når en teknologisk og vitenskapelig topp, før man vil ha mer enn nok med å bare forvalte eksisterende kunnskap, teknologi og infrastruktur. 

Velgergrupper i konflikt

Hva skjer i et demokrati når stadig flere velgere er eldre og pensjonister? Hva skjer om de får flertall alene?

De fleste samfunn er bygget opp rundt en form for generasjonskontrakt, hvor den arbeidsføre befolkningen finansierer barnehager og skoler for generasjonen under og pensjoner og omsorg for generasjonen over. Kontrakten går ut på at alle, på ulike tidspunkter i livet, vil være både bidragsytere og bidragsmottakere. Men i samfunn og stater som er inne i en depopulasjonsfase, vil denne samfunnskontrakten komme under press.

Mange demokratier kan derfor ende opp i en situasjon hvor det blir umulig å få flertall uten å hensynta behovene til eldre velgere. Da vil for eksempel pensjonsreformer eller andre tiltak som gjør statsfinansene mer bærekraftige, bli svært vanskelige å gjennomføre. Generasjonskontrakten kan med andre ord bli brutt, noe som kan skape bitterhet og sinne i deler av befolkningen.

Men det vil også bli økende konfliktnivå og kamp om ressurser mellom andre velgergrupper, som for eksempel basert på geografiske skillelinjer. For selv i et land som er inne i en depopulasjonsfase, vil det være store geografiske forskjeller. Skal en stat bruke ressurser på de delene av landet som opplever de største utfordringene med fallende befolkning? Eller skal man bruke stadig mer av de knappe ressursene på de delene av landet som fortsatt har vekstkraft – både økonomisk og befolkningsmessig?

Nylig har det vært stor politisk strid i Innlandet fylke, etter at flere videregående skoler ble nedlagt som følge av lave elevtall. Men dette er bare en smakebit på hvilke konsekvenser de lavere fruktbarhetstallene vil ha på både lokaldemokratiske institusjoner og det nasjonale demokratiet, når staten ender opp i en situasjon med synkende skatteinntekter og en økende andel bidragsmottakere. 

Vanskelig håndtering

Det er godt mulig at de mest velstående landene vil håndtere en depopulasjonsfase relativt greit. Japan, som knapt har hatt økonomisk vekst på 30 år, er et godt eksempel. Men hvordan skal land og samfunn som ikke har rukket å bli like velstående og som ikke har like sterke institusjoner som Japan, håndtere utviklingen?

Eberstadt trekker frem India som et eksempel. Landet, som nylig gikk forbi Kina i befolkningsstørrelse, vil ha en voksende arbeidsstyrke i mange tiår fremover og seiler opp som en potensiell ledende makt i Asia. Men det å ha en ung og voksende befolkning betyr lite, om humankapitalen i arbeidsstyrken er svak.

Den sørasiatiske kjempen har en rekke fremdragende forskere, utdanningsinstitusjoner, og så videre, men utdanningsnivået og kompetansen til den jevne inder ligger mange generasjoner bak for eksempel den jevne kineser. Så selv om India har gått forbi Kina i befolkningsstørrelse, er det langt fra sikkert at den indiske økonomien og landets geopolitiske makt kommer til å gå forbi den kinesiske.

Kanskje noe overraskende spår Eberstadt at USA vil opprettholde sin geopolitiske styrke og relevans i det kommende århundret, blant annet på grunn av kombinasjonen av høy humankapital og høy befolkningsvekst som følge av innvandring. 

Norge er, eller vil være, i en lignende situasjon. SSBs befolkningsfremskrivinger spår fortsatt befolkningsvekst i mange tiår, som følge av fortsatt nettoinnvandring og relativt høye fruktbarhetstall, før depopulasjonsfasen også inntreffer for oss.

Når verden går inn i en depopulasjonsfase, vil dette trolig snu innvandringspolitikken på hodet. I de siste årene har den politiske debatten om innvandring bidratt til splittelse og problemer i de fleste vestlige land. I fremtiden kan statene gå fra å konkurrere om å ha den strengeste innvandringspolitikken, til å ha den mest liberale – i hvert fall for faglig kvalifiserte arbeidsinnvandrere med ferdigheter og utdanning som har høy global etterspørsel.

For mange andre land kan depopulasjonsfasen være mye verre. Eberstadt trekker for eksempel frem Sør-Korea som et skrekkeksempel. Landet har verdens laveste fertilitetstall, og knapt noe innvandring. Uten endringer vil landet oppleve en befolkningsnedgang på tre prosent hvert eneste år – med total nedgang på 95 prosent (!) innen utgangen av inneværende århundre. 

Sør-Korea har i dag stor global innflytelse, blant annet gjennom kultureksport og K-pop, men landet kan – i beste fall – ende opp nærmest som et museum innen 80 år. I verste fall kan hele landet og kulturen forsvinne – som følge av emigrasjon, statskollaps eller en militær invasjon.

Geopolitiske scenarioer

At mange land er inne i en depopulasjonsfase påvirker også det geopolitiske bildet. India er allerede nevnt som en mulig global stormakt. Det samme gjelder for Afrika, som er det eneste kontinentet som vil oppleve en befolkningsvekst gjennom hele det kommende århundret. Afrikas andel av verdens befolkning vil øke fra 18 prosent i dag til 38 prosent i år 2100, men risikerer – i likhet med India – å bli gamle før de blir rike.

I motsatt ende har vi stormakter som Russland og Kina, som allerede opplever en befolkningsnedgang og får en stadig eldre og svekket arbeidsstyrke. Dette kan være både en velsignelse og en forbannelse – sett fra et vestlig synspunkt.

En svekket arbeidsstyrke kan redusere evnen og villigheten til å bygge opp og benytte sitt militære potensial, også fordi de må prioritere helsevesen og pensjoner. På den andre siden kan revansjistiske stormakter med en fallende befolkning også se på nåtiden som en demografisk mulighet og et vindu som bør utnyttes, før eldrebølgen virkelig slår inn.

Altså kan man tenke høyt om hvorvidt et (av flere) motiver for Russlands invasjon og erobringskrig av Ukraina handlet om å øke landets befolkning, men også at en slik erobringskrig helst måtte skje på et tidspunkt før Russland entrer den demografiske høsten. 

Kinas ambisjoner om å gjenforene Taiwan med fastlandet – om nødvendig med militærmakt – kan også komme som følge av en demografisk klokke som sakte, men sikkert, tikker mot midnatt. 

Eberstadt nevner også et interessant poeng, ved at Kinas særegne demografi kan ha stor betydning ved en eventuell krig og invasjon av Taiwan. Med store tap i landets militære styrker vil ettbarnspolitikken innebære at svært mange foreldre og besteforeldre mister sitt eneste barn og barnebarn. Altså kan Kinas særegne demografi påvirke statens og samfunnets evne til å tolerere tap av menneskeliv.

En lys eller mørk fremtid?

At menneskeheten går inn i en fase som preges av depopulasjon trenger – ifølge Eberstadt – imidlertid ikke å være forbundet med økt konflikt og krig. 

Menneskeheten har gjennom de siste århundrene vist en enorm evne til teknologisk, økonomisk og samfunnsmessig fremgang. Denne utviklingen vil ikke stoppe opp, selv om vi blir færre – og kanskje vil vi også finne løsninger på den fallende fruktbarheten?

Det er godt mulig at den globale fruktbarhetsraten vil snu tilbake igjen på et eller annet tidspunkt, hvor økonomi og teknologi – for eksempel i form av AI eller kraftfulle økonomiske incentiver – vil gjøre det teknologisk og økonomisk gunstig for flere av oss å få og oppdra barn. 

Men det er langt fra sikkert at vi evner å snu fruktbarhetstallene tilbake til et nivå som opprettholder befolkningen. Foreløpig har selv ikke land som med en kraftfull pronatalistisk politikk, greid å øke antallet barnefødsler i nevneverdig grad. Det er derfor også mulig å se for seg noe mer dystopiske scenarioer for fremtiden, om fruktbarhetstallene forblir lave. 

Å få barn er – som følge av medisinsk og teknologisk fremgang – noe de fleste kvinner kan styre og kontrollere selv. Men i en situasjon hvor fruktbarhetstallene forblir lave, kan kvinners frihet til å selv kontrollere egen fruktbarhet komme under press. Det er likevel lite sannsynlig at selv autoritære og diktatoriske stater evner å tvinge sin befolkning til å få flere barn. Både Russland, Kina, Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea har fallende fruktbarhet. Selv svært autoritære tiltak vil ha liten effekt.

Debatten om lave fødselstall i Norge har allerede pågått i noen år, etter at daværende statsminister Erna Solberg oppfordret nordmenn til å få flere barn. Støre-regjeringen synes å være like bekymret for utviklingen og nedsatte i vår et offentlig utvalg som skal utrede årsakene til og konsekvensene av de lave fruktbarhetstallene, samt foreslå mulige tiltak for å snu utviklingen.

I et Civita-notat fra 2023, konkluderte jeg med at «det er få (om noen) tiltak som kan ha en betydningsfull effekt på fruktbarhetstallene», «i hvert fall innenfor en kostnadseffektiv ramme» og at «det er vanskelig å kompensere for de mer langsiktige, kulturelle samfunnstrendene, hvor fruktbarhetspreferansene går mot færre, men helst to, barn».

Det vil overraske meg (positivt) om det offentlige nedsatte utvalget kommer til en motsatt konklusjon. Uansett er det svært nyttig at temaet blir utredet nærmere, men vel så interessant er utvalgets vurdering av konsekvensene av lave fruktbarhetstall.

Etter mange århundrer med fremgang og vekst, er menneskeheten på vei inn i en historisk fase som vil bære preg av stagnasjon og tilbakegang. Om dette betyr at menneskeheten har «peaket», er mulig, men langt fra sikkert. 

Vi har også en tendens til å undervurdere oss selv.

Teksten er publisert i Minerva 6.11.2024.