Valgkamp koster, men hvem betaler?
Det er forståelig at medier er opptatt av «Høyres rike onkler». Men det er merkelig at de ikke også setter et mer kritisk søkelys på relasjonen mellom Ap og LO.
Publisert: 19. juli 2023
Ifølge E24 brukte partiene over 100 millioner kroner på valgkampen i 2021.
De kommer til å bruke millioner av kroner også foran valget i høst.
Men hvor kommer pengene fra?
Partiene har i hovedsak tre inntektskilder.
Den desidert største inntektskilden er offentlig støtte.
I 2021 utgjorde den offentlige støtten nærmere 530 millioner kroner. Det tilsvarer 64 prosent av partienes inntekter.
Den andre inntektskilden er de inntektene som partiene selv frembringer. Det kan for eksempel være kontingenter fra medlemmer, renteinntekter, lotterier og utleie av lokaler.
Til sammen kom ca. 19 prosent, eller i overkant av 150 millioner kroner, fra partienes egne inntekter.
Den tredje posten er den vi hører mest om, nemlig bidrag eller gaver fra privatpersoner, bedrifter og organisasjoner. De sto for litt under 17 prosent av partienes inntekter i 2021.
Gaver blir viktigere
Mesteparten av den offentlige støtten fordeles ut fra partienes stemmeandel ved forrige valg.
Størrelsen på partienes egne inntekter og gavene fra andre er mer tilfeldig fordelt.
Det er Miljøpartiet De Grønne, Kristelig Folkeparti og Rødt som, relativt sett, er flinkest til å skaffe penger fra egen virksomhet. I absolutte tall er det Arbeiderpartiet og Høyre som skaffer mest.
Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne scorer høyt når det gjelder bidrag fra andre. Det skyldes blant annet at noen partier pålegger de folkevalgte å støtte sine egne partier økonomisk med en slags «partiskatt».
Partiene kan gjøre lite for å påvirke den offentlige støtten mellom valgene.
Over tid har også de inntektene som de frembringer selv, fått mindre betydning.
Nå er det gavene fra andre som avgjør om partiene rent økonomisk er konkurransedyktige før et valg.
Arbeiderpartiet er i en særstilling
Det er stor forskjell mellom de bidragene som gis til de partiene som i dag utgjør venstresiden (Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne), og de som gis til høyresiden (Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet).
Mens partiene på venstresiden fikk 72 millioner kroner i gaver i 2021, fikk partiene på høyresiden «bare» 35 millioner kroner.
Arbeiderpartiet er i en særstilling på grunn av bidragene fra Landsorganisasjonen i Norge (LO).
I 2021 fikk Ap 22 millioner kroner fra LO og nærmere syv millioner kroner fra Fagforbundet. Også andre partier på den rødgrønne siden får penger fra LO.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og de andre arbeidsgiverorganisasjonene yter ingen slik støtte.
NHO, som tidligere ga støtte til borgerlige partier, besluttet i 2000 å trappe ned støtten, og den forsvant helt fra 2005.
Nå er det opp til enkeltbedrifter og privatpersoner å yte støtte til de borgerlige partiene, og det er det flere som gjør. Men de er ikke i nærheten av å støtte så mye som LO gjør.
Det kan virke paradoksalt at LO yter stadig mer støtte til de partiene som tradisjonelt tilhører venstresiden, samtidig som LOs medlemmer i stadig mindre grad stemmer på disse partiene.
Det går litt opp og ned, men den lange trenden er tydelig. Mens over 70 prosent av LOs medlemmer stemte på Ap i 1965, var det under 38 prosent som gjorde det i 2017. Da stemte cirka 28 prosent på Høyre og Fremskrittspartiet, enda det var disse to partiene som satt i regjering.
At LO kan yte så mye støtte, skyldes også at LO, som er en organisasjon, kan gi av et ubeskattet overskudd, og at staten betaler en god del av støtten. Indirekte er vi alle med på å gi gaver til Ap, siden det gis fradrag i skatten for fagforeningskontingent.
Bedrifter og privatpersoner som yter støtte til partier, må gjøre det med midler som allerede er beskattet. Det gjelder også «Høyres rike onkler», som mediene er så opptatt av. Hadde det ikke vært for dem, hadde vi hatt et stort demokratisk problem.
Men dette er ikke de eneste forskjellene på Ap og de andre partiene.
LO driver valgkamp
LO og Ap er vevet inn i hverandre organisatorisk, og derfor driver LO valgkamp for Ap og den øvrige venstresiden. Og også i denne valgkampen brukes det store ressurser på arrangementer og reklame.
Fagforbundet figurerer for tiden på annonser og sosiale medier med en oppfordring om å stemme på venstresiden. Budskapet fremstår som lite etterrettelig, men det er en annen sak. Her brukes det uansett mye ressurser.
Når LO deltar i valgkampen, er det ikke bare LOs egne ansatte som står på stand. Det finnes tusenvis av heltidstillitsvalgte i Norge som er frikjøpt av bedriften eller av kommune og stat. De er betalt av arbeidsgiver for å drive fagforeningsarbeid, men mange deltar nok også i valgkampen.
NHO og de andre arbeidsgiverorganisasjonene har ingen organisatoriske bånd til noe parti, og de driver ikke valgkamp for noen.
De tar stilling i enkeltsaker, og slik kan man av og til «regne ut» hvilket parti – eller regjeringsprogram som ligner mest. Men policy er å ikke spørre medlemmene hva de stemmer, og å forholde seg nøytrale til hvem som bør vinne valget.
Arbeidsgiverorganisasjonene har både ansatte og tillitsvalgte med bakgrunn fra partier på venstresiden. Da NHO sluttet med å gi partistøtte, var visepresidenten i organisasjonen en tidligere statssekretær og senere statsråd for Ap.
Noe lignende hadde antagelig vært helt utenkelig i LO.
Kan true partiets autonomi og partidemokratiet
I LO sier noen at de føler seg pålagt til å drive valgkamp for Ap, enda de er medlemmer av Høyre, bare fordi de er tillitsvalgte i LO.
Flertallet av organiserte arbeidstagere i Norge er organisert utenfor LO. De er i organisasjoner og forbund som er partipolitisk uavhengige, og som neppe yter økonomisk støtte til noen partier.
Likevel mener LO-leder Peggy Hessen Følsvik at «fagbevegelsen» må «gå samlet inn i valgkampen» og «sette alle krefter til» for å sørge for at venstresiden gjør et godt valg i høst. Hun utmerker seg også ved å delta i den politiske debatten med en sterkt ladet partipolitisk retorikk.
Målene med partifinansieringen er blant annet å unngå uheldige bindinger mellom givere og parti og å bidra til å sikre likeverdige vilkår i konkurransen om stemmer.
Det er hverken mystisk eller betenkelig at en privatperson, bedrift eller organisasjon som gir en gave til et parti, ønsker at partiet gjør det godt. Men hvis giveren stiller politiske betingelser for å gi en gave, og partiet er avhengig av giveren, kan dette true partiets autonomi og partidemokratiet.
Det er heller ikke merkelig eller galt at store partier har mer ressurser enn små partier. Men det er et tankekors at noen partier, i god tid før valget, nærmest automatisk får tilført store økonomiske bidrag, mens andre partier ikke aner hva de kan lykkes med å samle inn, før det nærmer seg valgdagen.
Det er forståelig at medier er opptatt av «Høyres rike onkler».
Men det er merkelig at de ikke også setter et mer kritisk søkelys på relasjonen mellom Ap og LO.
Teksten er på trykk i Aftenposten 17.7.2023.