Norsk politikk

Storkoalisjon noe annet

Det finnes selvsagt sentrum-venstre-regjeringer, men det tilhører sjeldenhetene at «sentrum» da er et kristendemokratisk parti, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 1. mars 2018

Tor Aurebekk har rett i at flere land enn Tyskland har tradisjon for å (måtte) danne regjeringer som er storkoalisjoner (VL, 23.02).

En storkoalisjon er en regjering som består av det største borgerlige eller ikke-sosialistiske partiet, det vil si som regel et konservativteller kristendemokratisk parti, og det største partiet på venstresiden, dvs. som regel det sosialdemokratiske partiet. I tillegg kan også mindre partier være med.

I Norge ville en slik storkoalisjon altså minstbestått av Arbeiderpartiet og Høyre.

Om dette er gode regjeringer eller ikke, kan diskuteres. Ofte oppstår de fordi det ikke er bedre alternativer, fordi det må dannes flertallsregjeringer eller fordi landet er i en krise. Ofte får disse regjeringene også et nokså teknokratisk preg.

Det var uansett ikke dette som var mitt poeng, da jeg på Facebook (gjengitt i Vårt Land 20.02) skrev en kommentar til et innlegg Marte Gerhardsen hadde i VG 18.02. Der advarte hun de sosialdemokratiske partiene i Europa mot å følge i de danske sosialdemokratenes fotspor og stramme inn innvandringspolitikken, fordi deres naturlige samarbeidspartnere ikke bare er partiene på venstresiden, men «etter hvert også partier i sentrum som bygger på den kristne kulturarven».

Men Gerhardsen tenkte nok neppe her på muligheten for å danne storkoalisjoner. Det hun ønsker seg, er sentrum-venstre-regjeringer. I Norge ville en slik regjering bestå av Arbeiderpartiet og eventuelt andre partier på venstresiden og Kristelig Folkeparti.

Dette er imidlertid en regjeringskonstellasjon som er lite aktuell i de fleste europeiske land. Det finnes selvsagt sentrum-venstre-regjeringer, men det tilhører sjeldenhetene at «sentrum» da er et kristendemokratisk parti. I Danmark er det for øvrig det sentrumspartiet som sosialdemokratene eventuelt skal samarbeide med, de Radikale, som er søsterpartiet til det norske Venstre.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 27.2.18.

Relatert

Kjetil Wiedswang

Han var britenes svar på Ap-statsminister Thorbjørn Jagland. Det gikk like dårlig.

Keir Starmer fikk det ikke til som britisk statsminister. Utsiktene for etterfølgeren er ikke veldig mye lysere.

Internasjonalt

Bård Larsen

Statskupp i USA?

Vi kan dessverre ikke se bort fra muligheten for et Trump-orkestrert kupp av den amerikanske staten.

DemokratiUSA

Kjetil Wiedswang

Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken

Gud er ikke død. Det er flere religiøse mennesker i verden enn noen gang tidligere, og de kommer til å bli enda flere de neste tiårene. Aktive ikke-troende er en krympende global minoritet. Norge er likt, men også et annerledesland i denne sekulære minoriteten.

Politikk og samfunnSivilsamfunnet

Kjetil Wiedswang

Den tunge veien tilbake

Ti år etter at Storbritannia stemte for å forlate EU, mener velgerne at det var en dårlig idé. Labour-regjeringens beste håp om å vinne neste valg er å love omkamp. Men det ligger et hopetall av snublesteiner i veien.

InternasjonaltEU og EØS

Kristin Clemet

Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.

Norsk politikkPolitikk og samfunn

Kjetil Wiedswang

Hva britene fikk – og hva de tapte

Ti år etter at britene stemte for å forlate EU, krangler de stadig om effekten brexit har hatt på samfunn og økonomi. Velgernes dom er til gjengjeld klar: Et klart flertall mener brexit var en fiasko. Over halvparten mener landet bør søke medlemskap på ny.

InternasjonaltEU og EØS