Sterk og modig flittiglise

Kristin Clemets minneord om Kaci Kullmann Five.

Publisert: 22. februar 2017

Jeg syns det er veldig trist. Høyre har mistet så mange av sine ledere så altfor tidlig, og nå altså også Kaci.

Jeg kjente Kaci i over 40 år. Vi jobbet sammen, og jeg jobbet for henne – og vi var begge statsråder i regjeringen Syse fra 1989 til 1990. Hun var handels- og skipsfartsminister og hadde ansvaret for EØS-forhandlingene med EU, mens jeg var arbeids- og administrasjonsminister. Hun var allerede erfaren, mens jeg var regjeringens yngste.

Kaci slo igjennom i norsk politikk med et brak. Som første kvinnelige Unge Høyre-leder stilte hun opp, sammen med partiets meget populære formann, Erling Norvik, i NRKs partileder-utspørring i 1977. Det var sjelden kost på mange måter. Sjelden, fordi hun var ung og kvinne og «bare» leder av ungdomsorganisasjonen. Men også sjelden fordi hun gjorde det helt strålende bra. En ny stjerne var født.

Senere ble det mange og viktige verv for partiet. Hun var stortingsrepresentant i 16 år fra 1981 og partileder fra 1991 til 1994. Hun besto nesten alle oppgaver med glans – også da hun, helt uforberedt, måtte være konstituert partileder etter at Rolf Presthus brått gikk bort i 1988.

Kaci ble en rollemodell for mange unge kvinner i politikken. Hun var veldig opptatt av likestilling og kvinners rettigheter og engasjerte seg sterkt i arbeidet med den første likestillingsloven som vi fikk i 1978. Jeg satt selv på «skolebenken» under hennes engasjerte og myndige ledelse da. Det gikk heller ikke upåaktet hen at hun ble gravid mens hun var stortingsrepresentant. Hun og Sissel Rønbeck (Ap), som begge var medlemmer av Nobelkomiteen de senere år, hadde også andre felles erfaringer, blant annet med å være kvinnelige stortingsrepresentanter med små barn. Ordningene som skulle gjøre denne kombinasjonen mulig, sto ikke akkurat i kø.

Kaci var også dypt engasjert i Europa-saken, i menneskerettighetsspørsmål og i klima- og miljøspørsmål, lenge før dette var blitt helt alminnelig i de politiske partiene.

Og hun kunne sakene sine godt. Kaci var alltid forberedt, kom alltid når hun skulle og fulgte godt med mens hun var til stede. Hun leste og noterte, lærte seg sakene og trente på argumentene. Hun var pliktoppfyllende, lojal og flink. En flittiglise på mange måter, men i ordets beste mening. For å sitere Eva Grinde i Dagens Næringsliv, som ikke tenkte på Kaci da hun skrev det, men som likevel beskrev Kaci godt:

«Flink pike»-egenskaper som perfeksjonisme, iherdighet og pliktfølelse (kommer) godt med. Og det er ingenting som tilsier at disse egenskapene kommer alene heller, slik man ofte kan få inntrykk av. Flinke piker kan gjerne være grensesprengende, modige, kreative og innovative også.»

Og Kaci var modig når hun sprengte grenser. Hun viste kanskje ikke alltid frem hvem hun var privat, for – som hun senere har forklart – så kunne det være risikofylt. Aksepten for kvinner som viste «svakhet», for eksempel ved å bli rørt, var ikke like stor da som nå.

I virkeligheten var hun også et følelsesmenneske. Hun ble lett rørt, og hun lo veldig mye. Og hun var veldig glad i familien sin.

Tankene våre går til familien nå. Men de skal vite at hun også ruvet som menneske i politikken. Jeg kunne ofte være uenig med henne, men det gjorde ingen ting. Kaci var alltid real og rett frem. Hun holdt seg til sak, ikke spill. Og hun var en like god venn, kollega og leder etter at diskusjonen var over som hun var før den startet.

Jeg lyser fred over Kaci Kullmann Fives minne.

Innlegget er publisert hos Minerva 20.2.17.