Slik vil Rødt bruke opp fellesskapets penger
Rødt har begynt å skjønne at luftige, naive visjoner ikke samler en bred velgermasse. Nå skal partiet vedta et mer «realistisk program», men mellom linjene skimtes fortsatt det kommunistiske spøkelse, skriver Aslak Versto Storsletten.
Publisert: 5. mars 2021
I god tid før samtlige andre partier skal Rødt ha landsmøte denne helgen, torsdag til søndag. Slagord skal byttes ut med et mer realistisk program. Men tar man en titt på forslaget til program som skal debatteres og vedtas, ser man lite annet enn næringspolitisk ruin.
Noe av det mest oppsiktsvekkende kommer allerede på side fire. «Staten bør kjøpe seg opp i selskaper som Equinor, Telenor, Norsk Hydro, Yara og DNB og ta disse av børs», proklamerer programkomiteen. Disse selskapene er i det store og hele, også i en internasjonal sammenheng, svært veldrevne selskaper. Ifølge OECD ligger faktisk Norge langt framme internasjonalt i driften av de delvis statlig eide bedriftene. Den viktigste forklaringen er at det over lang tid har vært bred politisk enighet om rammene og prinsippene for den statlige eierutøvelsen. Helt i tråd med allment anerkjente eierstyringsprinsipper – såkalt corporate governance.
Men Rødt mener åpenbart at norske byråkrater og politikere kan utvikle bedre strategier for driften av selskapene enn styret og ledelsen i hver enkelt bedrift. Det partiet da ikke skjønner, er at staten utøver sin eierstyring i en rekke bedrifter innen ulike bransjer – den har derfor begrenset med industriell kompetanse på hvert enkelt felt. Store selskaper, slik som alle dem Rødt vil ta av børsen, er dessuten så komplekse at ledelsene skal være overlegne når det gjelder kunnskap om bedriftenes virksomhet og de markedene selskapene opererer innenfor. Men dette bryr Rødt seg lite om. Partiets medlemmer har tydeligvis glemt 1960- og 1970-årene her til lands – de som fortsatt er i live, var kanskje opptatt med å forberede revolusjon.
Men nok om det. Hvis vi legger driften av selskapene til side, hva ville det kostet den norske befolkningen at staten kjøpte seg opp i disse selskapene? Regnestykket kan gjøres enkelt og kjapt. Ifølge statens eierberetning for 2019 var den totale markedsverdien ved slutten av 2019 for disse selskapene 1 239 232 millioner kroner. Markedsverdien for statens eierandel tilsvarte 662 429 millioner kroner. En kjapp titt på kalkulatoren viser at differansen mellom den totale markedsverdien og markedsverdien av statens eierandel tilsvarer 576 803 millioner kroner. Eller sagt mer folkelig: nesten 577 milliarder kroner. Det er summen som det norske folk må ut med for å oppfylle denne ene setningen i Rødts program. Sagt med andre ord: I løpet av en setning har Rødt allerede brukt opp ca. fem prosent av Oljefondet (eller sparebøssen til barna våre, som noen av oss liker å betrakte det som).
Det finnes også andre herligheter i programforslaget. Allerede i neste setning står det at «staten bør søke å etablere nye statseide industrilokomotiver innen næringer som oppdrett, skogindustri og mineraler». Dette er i og for seg noe på linje med programforslagene til de andre sosialistiske partiene. Men hvis vi her konsentrerer oss om Rødt, og ikke tar oss bryet med å lage kompliserte regnestykker, kan vi kanskje regne med nye fem prosent av fondet vårt for å etablere disse nye selskapene. Vipps, 10 prosent det, på to setninger.
Men hvorfor stoppe der? Partiet vil selvsagt gå løs på selve oljefondet i tillegg. Rødt ønsker nemlig også å «omplassere deler av fondet til et investeringsfond for norsk industri». Hvor mye partiet her ser for seg, er uklart. Men at vi skal ta et nytt jafs av fondet som fremsynte politikere etablerte for våre barn, er helt åpenbart. Det faller ikke partiet inn et sekund at landets folkevalgte kanskje ikke er de fremste investorene verden har å by på.
Det spiller faktisk ingen rolle om politikerne er gode investorer. Det spiller ikke en gang en rolle om bedriftene som våre folkevalgte vil kjøpe seg inn i, er levedyktige. Eller sagt med Rødts ord: «Staten skal kjøpe opp miljøbedrifter som er trua av utflagging eller nedleggelse». Selskaper som normalt ikke vil se morgendagens lys, skal altså holdes kunstig i live av våre sosialistiske politikere – sett at de oppfører seg moralsk godt i Rødts øyne, selvfølgelig.
Her er det bare å stålsette seg. Rødt skal heldigvis ikke styre landet alene og realisere dette i virkelig politikk. Men partiet kan bli en maktfaktor på Stortinget dersom det kommer over sperregrensen og Ap, Sp og SV ikke får flertall alene. Det er også mulig å spore tendensen av en dominoeffekt, der Rødt spiser av SV, som igjen spiser av Ap. Dette kan forrykke hele balansen i norsk statseierskap, hvor kompromisset har vært at staten kan være en (stor) deleier, samtidig som eierskapet i all hovedsak skal drives forretningsmessig. Vi risikerer faktisk at deler av denne eventyr-(mareritt-)politikken til Rødt blir en del av vår alles, ellers stolte, historie.
Innlegget var publisert i Minerva 3. mars 2021.
Relatert
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
Unge kvinner og menn stemmer forskjellig. Bør vi bekymre oss?
