«Oslo-eliten» er mye bedre enn sitt rykte

Ingen andre hovedstadseliter er så rause med resten av nasjonen som «eliten» i Oslo. Mats Kirkebirkeland i Dagbladet.

Publisert: 20. januar 2017

De fleste forklarer både «Brexit» og Trump-seieren med et slags opprør mot «eliten», både den kulturelle og økonomiske elite, som oftest representert ved hovedstaden og andre større byer. Den siste tiden har den gamle konflikten mellom by/land og sentrum/periferi fått økt oppmerksomhet også i det norske samfunnet.

Den kjente norske statsviteren Stein Rokkan pekte blant annet på målsaken, lekmannsbevegelsen og avholdssaken som historiske konflikter der konfliktlinjen gikk mellom by og land og eliten og folket. EU-striden i 1972 og 1994 er nyere eksempler.

Den siste tiden, og kanskje spesielt i etterkant av Brexit og Trump-seieren, har partier og personer, både på høyre- og venstresiden, forsøkt få frem et lignende anti-elite-opprør i Norge, der nettopp konfliktlinjen og de kulturelle forskjellene mellom by og land trekkes frem. Innvandringsminister Sylvi Listhaug fra FrP skrev om feministeliten i sin blogg i fjor, mens SP-leder Trygve Slagsvold Vedum trekker frem eliten innenfor Ring 3 i Oslo.

Det er riktig at det er kulturelle forskjeller og ulike interesser mellom folk i hovedstaden og andre større byer i spørsmål for eksempel rundt rovdyrforvaltning og Norges tilknytning til EU. Men Oslo-elitens arroganse, kulturforskjell og makt, vis a vis resten av landet, er kraftig overvurdert.

For det første er den økonomiske forskjellen mellom eliten i Oslo og resten av landet forsvinnende liten, sammenlignet med situasjonen i de fleste andre land. Til tross for at Oslo har et bruttonasjonalprodukt per innbygger som ligger 73 prosent høyere enn landsgjennomsnittet og 21 prosent høyere per sysselsatt, så har Oslos innbyggere kun 10 prosent høyere disponibel inntekt enn landsgjennomsnittet. Eliten i Oslo overfører, sammen med Akershus og storbyene i Rogaland og Hordaland, altså betydelige økonomiske verdier til resten av landet hvert år.

Jan Arild Snoen, journalist og kommentator i Minerva, har vist samme tendens ved en gjennomgang av statsbudsjettet for 2007, der han fant at Oslo tappes for 24 milliarder årlig, tilsvarende 44.000 kroner per innbygger. Summen tilsvarer ca. 3,3 prosent av statsbudsjettet for 2007, og dersom man antar likt fylkesbidrag og fordeling i statsbudsjettet i 2017, vil Oslo tappes for rundt 43 milliarder kroner i år, tilsvarende rundt 65.000 kroner per innbygger i Oslo.

Til sammenligning er driftsbudsjettet til Oslo kommune på 54 milliarder kroner i 2017, mens hele kommunebudsjettet er på 67,4 milliarder kroner. Oslos innbyggere overfører nesten et helt kommunebudsjett til resten av landet hvert år, til tross for at hovedstaden har flere helt særegne utfordringer, knyttet blant annet til integrering, samferdsel og boligsituasjonen.

Overføringene fra sentrum til periferi har også bidratt til å opprettholde industri, næringsvirksomhet og en levestandard i den norske «periferien», som har forhindret den grad av avfolkning man har opplevd i mange andre samfunn, som ikke har råd til samme grad av subsidienivå.

Inntektsforskjellene mellom Oslo og resten av landet i Norge er betydelig lavere enn for eksempel forskjellen i disponibel inntekt mellom hovedstedene London og Paris og resten av Storbritannia og Frankrike. Men inntektsforskjellen mellom hovedstadsregionen Stockholm og resten av Sverige, og Helsinki og resten av Finland, er også større enn forskjellen mellom Norges hovedstad og resten av landet. Det samme kan sies om de kulturelle forskjellene.

Oslo bærer fortsatt preg av være en provinsby i utkanten av Europa, som også setter et eget preg på hovedstadskulturen. Til stor forskjell fra andre europeiske hovedsteder og tidligere «imperiehovedsteder» som London, Paris og Madrid, men også nordiske hovedsteder som København og Stockholm, har Oslo en svært liten – nærmest ikke-eksisterende – økonomisk, politisk og kulturell elite, som gjennom familie, slekt og nettverk setter sitt spor i hovedstaden og landet gjennom flere generasjoner.

De aller fleste av Oslos innbyggere har fortsatt sterke familierelasjoner, slektsbånd og kulturelle forbindelser til andre deler av landet, på en helt annen måte enn innbyggere i andre europeiske hovedsteder. Oslos raske befolkningsvekst og meritokratiske dynamikk forhindrer også i stor grad oppbygging av en hovedstadelite, som fjerner seg både fysisk og kulturelt fra resten av befolkningen.

I tillegg til den økonomiske utjevningen mellom Oslo og resten av landet, bidrar arealfaktoren ved fordeling av stortingsmandater per fylke til en ytterligere institusjonell maktutjevning fra hovedstaden til resten av landet. Ved å ta utgangspunkt i valget i 2005, viser valgforsker Bernt Aardal at det står 18.000 innbyggere bak hver stortingsrepresentant fra Oslo, mens det står 7.400 innbyggere bak hver stortingsrepresentant fra Finnmark. En stemme i «elitehovedstaden», Oslo, teller altså bare halvparten så mye som en stemme i Finnmark. Mandatfordelingen er blitt noe bedre enn i 2005, men hovedbildet er det samme i dag.

Den økende misnøyen, kritikken og motstanden mot den såkalte «eliten» i Oslo, er altså sterkt overvurdert og overdramatisert. Innbyggere i Oslo er, som vist over, svært rause både når det kommer til økonomisk og politisk maktutjevning. Dette er viktig å få med seg, når vi nå går inn i en valgkamp, der referanser til Trump og Brexit vil bli brukt hyppig av personer og partier som tjener på en fremstilling, der konflikten mellom by/land og sentrum/periferi er størst mulig.

Innlegget var publisert i Dagbladet onsdag 18. januar 2017.

Publisert: 13. september 2023