Norsk politikk

Det nye samfunnsbærende partiet?

Skal Høyre overta for Arbeiderpartiet som det naturlige styringspartiet, må man kunne vinne valg også uten en folkelig statsminister Erna Solberg som kan strø om seg med offentlige penger til hver enkelt statsbudsjettpost.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 2. februar 2018

I Høyre er det nå mange som drømmer om at Høyre skal overta Arbeiderpartiets rolle som det samfunnsbærende partiet.

Mens Erna Solberg har utvidet regjeringen med Venstre og ligger opp mot 30 prosent på gjennomsnittlige meningsmålinger for januar, har Arbeiderpartiet en gjennomsnittlig oppslutning langt nede på 20-tallet.

#Metoo-sakene har overskygget den normale politiske samtalen den siste tiden, og maktkampene som har fulgt innad i Arbeiderpartiet, er kanskje forbigående. Men allerede før denne siste krisen klarte «ørnen» blant norske partier ikke å kaste tidenes angivelig blåeste regjering ved fjorårets stortingsvalg. stedet gjorde partiet sitt nest dårligste valg siden 1945. Og allerede før dette var det diskusjon om Arbeiderpartiets fremtid.

I lang tid har de store sosialdemokratiske partiene i Europa opplevd fallende oppslutning. Noen har forklart det med at det sosialdemokratiske prosjektet, med store velferdsstater som passer på deg fra vugge til grav, er realisert i de fleste vesteuropeiske land. Arbeiderklassen er blitt middelklasse.

Andre peker på at verdispørsmål er blitt viktigere i politikken, og at den tradisjonelle økonomiske høyre-venstre-aksen har fått mindre betydning. Siden 1980- og 1990-tallet har de europeiske sosialdemokratiske partiene akseptert premisset om at frie (og private) markedskrefter er det mest sentrale verktøyet for verdiskapning i samfunnet.

Det norske Arbeiderpartiet har imidlertid lenge, sammen med Socialdemokraterna i Sverige, og til en viss grad Sosialdemokratiet i Danmark, delvis unngått den europeiske trenden.

Hvorvidt fjorårets dårlige stortingsvalg – etter fire år med blå-blå-regjering – er et engangstilfelle for Arbeiderpartiet, eller om den europeiske trenden har innhentet partiet, er vanskelig å si.

Det var nok få i Høyre og på høyresiden som faktisk trodde man kom til å vinne to valg på rad da valgkampen startet før sommeren i fjor. Nå når Venstre er gått inn i regjering, og dette kombineres med gode meningsmålinger, virker Erna Solbergs «drøm» om en fireparti-regjering, bestående av Høyre, Frp, Venstre og KrF, ikke helt usannsynlig.

I visse Høyre-kretser hviskes det til og med forsiktig om at man faktisk har en reell sjanse til å vinne tre valg på rad. På noen områder ser det nemlig positivt ut:

Høyre har styrket sakseierskapet på mange av de viktigste saksområdene fra 2013 til 2017, og har nå høyere tiltro enn Arbeiderpartiet på saksområder som for eksempel helse og sysselsetting.

Samtidig nyter Høyre fortsatt høy tillit som den foretrukne samarbeidspartneren til både KrF, Venstre og Frp – selv om tilliten mellom de to ikke-sosialistiske sentrumspartiene og Frp har blitt mindre siden 2013. Valghistorien tilsier at uro og bråk om samarbeidsspørsmål på borgerlig side ikke gir borgerlig valgseier.

Derfor er Venstres inntredelse i regjeringen så viktig for Høyre – til tross for at Høyres politikk blir mindre synlig. Men det viktigste for Høyre er jo «helheten», som Tina Bru og Henrik Asheim pleier å si i den populære podkasten «Stortingsrestauranten».

Men: Man må ikke ta det for gitt at Arbeiderpartiet kommer til å fortsette å gjøre dårlige meningsmålinger og valg så lenge Jonas Gahr Støre er partileder for Arbeiderpartiet – som mange på høyresiden nå synes å gjøre.

For det første er det mange som undervurderer Jonas Gahr Støre som person og leder. På samme måte som Erna Solberg måtte tape valg før hun ble statsminister, kan Støre måtte gå gjennom samme prosess. Erna var riktignok litt yngre enn Jonas da hun overtok som Høyre-leder, og Arbeiderpartiet er mye mer vant til å vinne valg, og har kanskje mindre tålmodighet enn Høyre hadde. Støre kan fortsatt bli en velgermagnet ved valgene i 2019 og 2021.

Partiet har fortsatt godt over 50 000 medlemmer, som er mer enn Høyre og Fremskrittspartiet til sammen. I tillegg kommer over 920.000 medlemmer i LO, hvor over 70 prosent stemte på rødgrønne partier. Selv om Arbeiderpartiet fikk lavere oppslutning blant LO-medlemmene i 2017 enn ved forrige stortingsvalg, lakk partiet kun stemmer til andre rødgrønne partier. LO-medlemmenes oppslutning om Høyre og FrP sank mer enn nedgangen i oppslutning til Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har 208 ordførere, mot Høyres 74 og Fremskrittspartiets 5. Arbeiderpartiet har også flere kommunestyrerepresentanter (3447) enn Høyre og Fremskrittspartiet (2844).

Arbeiderpartiet står også sterkt i sivilsamfunnets organisasjonsliv. De siste tiårene har de mange frivillige organisasjonene blitt mer avhengig av offentlig finansiering. Slik har organisasjonene og partier med sterke bånd til sivilsamfunnet blitt mer gjensidig avhengige av hverandre. Dette nettverket og avhengighetsforholdet er en av Arbeiderpartiets største styrker.

Selv om posisjonen kanskje er svekket sammenlignet med tidligere tider, er det ingen andre partier som har erstattet eller nærmer seg Arbeiderpartiets brede samfunnsnettverk. Denne posisjonen forsvinner heller ikke selv om man taper et valg og selv om partilederen ikke har like bred appell som tidligere partiledere.

Det er denne styrken – i medlemmer, i fagbevegelsen og i sivilsamfunnet – som utgjør Arbeiderpartiets beryktede valgkampmaskin. At det var mye rusk i det maskineriet før fjorårets valg, betyr ikke at maskinen er ødelagt.

Høyre har stor appell i den overskuddsproduserende delen av privat sektor, men er ikke i nærheten av å ha samme oppslutning i den statsavhengige sivilsamfunnssektoren, som mange av velgerne er direkte eller indirekte tilknyttet til gjennom medlemskap, frivillig arbeid, familie og venner. Det krever generasjoner å bygge opp tilsvarende nettverk som Arbeiderpartiet har hatt, og fortsatt har, i denne sektoren.

Solberg-regjeringen har til en viss grad opprettholdt populariteten ved å smøre statsbudsjettene med oljepenger. Offentlige utgifter utgjorde i 3. kvartal 2016 mer enn 50 prosent av BNP – for første gang på mer enn 20 år. Siste tall viser en BNP-andel på 49,3 prosent.

En annen faktor som har bidratt til regjeringens relative popularitet, er regjeringssjefen selv. Det er ingen tvil om at Erna Solberg har en folkelig appell, en tillit og en oppslutning som er betydelig høyere enn Høyres. Undersøkelser i forkant av valget viste at ord som rolig, smart, folkelig og glad ble forbundet med Erna Solberg.

Dette merket jeg i fjorårets valgkamp, da det meste av valgkampmateriellet fra Høyre var preget av Erna Solberg som person. En t-skjorte eller button med en ren Høyre-logo var knapt å oppdrive.

Det er heller ikke så rart, når man har en partileder som er betydelig mer populær enn partiet.

Men det kommer til å bli verre når det økonomiske handlingsrommet i kommende statsbudsjetter blir stadig mindre, samtidig som brede og dyre stortingsvedtak, som Nasjonal Transportplan og langtidsplanen for Forsvaret, gradvis spiser opp et synkende handlingsrom. Da kan Erna Solberg fort gå fra «folkelige Erna» tilbake til «Jern-Erna», tilnavnet hun fikk som kommunalminister i Bondevik-II-regjeringen.

Høyre har, kanskje i motsetning til Arbeiderpartiet, en generasjon unge, dyktige og profilerte politikere, og mulige partilederkandidater for fremtiden. De – og deres tanker for et Norge etter oljepengefesten – blir viktige når Høyre skal vinne valg også uten t-skjorter med en smilende Erna Solberg med v-tegn.

Artikkelen er publisert hos Minerva 31.1.18.

Publisert: 28. april 2023