MDG: Venstreside uten Marx
MDG er åpenbart på venstresiden, men de er heller ikke et tradisjonelt venstreorientert parti. Bård Larsen i VG.
Publisert: 8. september 2015
Av Bård Larsen, historiker i Civita
Miljøpartiet De Grønnes arbeidsprogram er på hele 71 sider. Det er åpenbart mange som har blitt hørt i utformingen av programmet. Det kan jo være bra, men også, som her, føre til et aldri så lite kaos av gode intensjoner.
Resultatet er at partiet mangler praktisk troverdighet, vel og merke om MDGs program noen gang skulle løftes opp fra tegnebrettet. Her er ingen solid sammenheng mellom inntekter og utgifter, og veldig mange kuriøse ideer er inkludert i partiets politikk. I og med MDGs mangel på ideologisk forankring, inntar partiet mange ulike og sprikende posisjoner rundt om i kommunene. MDG er åpenbart på venstresiden, men de er heller ikke et tradisjonelt venstreorientert parti. Noen saker på programmet hører til mot sentrum i politikken, men totalinntrykket peker soleklart mot venstre. Man skal heller ikke ta det for gitt at MDG etter kommunevalget ikke vil kunne kjøpslå med høyresiden om posisjoner, i en eller fler av storbyene. Særlig sannsynlig er det allikevel ikke. At MDG skulle ende opp i et borgerlig byråd i Oslo er det for eksempel svært få som tror på.
MDGs målgruppe er (i karikaturs form) den entusiastiske syklisten med magistergrad, den aktivistiske naturverneren, den søkende alternative og selvsagt den unge urbane idealisten. Sett utenfra fremstår partiet i skjæringspunktet mellom en livssynsorganisasjon og et politisk parti. Holisme, panteisme (”Gud” er i alle ting) som hos Spinoza og dypøkologi som hos Arne Næss står formodentlig sterkt blant en del av partiets aktive:
Vi tar mål av oss til å utforme en helhetlig politikk for nåtid og framtid, basert på tre grunnleggende solidaritetsprinsipper: solidaritet med andre mennesker, solidaritet med fremtidige generasjoner og solidaritet med dyr og natur.
I og med at dyr og natur har en egenverdi som har krav på ”solidaritet” (et begrep som helst forbindes med menneskelig interaksjon), går også tankene til at naturen har et eget vesen. Dette er nye tanker i norsk partipolitikk. Enkelte sammenligner MDG med Framtiden i våre hender, og det kan det være noe i. Deler av MDG springer også ut av alternativmiljøer. I MDGs program åpnes det for et betydelig innslag av såkalt alternativ medisin og at ”det er nødvendig med et bedre samarbeid mellom skolemedisin og alternativ medisin.” Om dette også gjelder homeopati og healing fremkommer ikke.
Når det kommer til de store løsningene ønsker MDG en sterk statsmakt eller kraftig og svært detaljert lokal styring, høye offentlige utgifter og avgifter, høye skatter, og de er dypt mistenksomme til økonomisk vekst. MDG er tuftet på forstillingen om at de etablerte partiene tvinner tomler i miljøsaken og at reelle forandringer må skje gjennom kraftfulle politiske vedtak heller enn incentiver og personlig moral. MDG er partiet som helst hadde sett at det ikke var nødvendig å stable partiet på beina. De profilerer seg som blokkuavhengig, men en slik nøytralitet er lite synlig i partiets åpenbart venstreorienterte program. Talspersoner for MDG hevder gjerne at partiet som oftest stemmer med venstresiden fordi venstresiden har den beste miljøpolitikken. Det er ingen fullgod forklaring.
De Grønnes omfattende program krever dyptgripende reformer av det norske samfunn. Partiet liker ikke økonomisk vekst og vil avvikle norsk oljeindustri innen 20 år. Partiet vil forby finansvirksomhet ”uten påviselig samfunnsnytte” og begrense størrelsen på banker og andre finansinstitusjoner. Dermed flagger partiet en økonomisk politikk godt ute på venstrefløyen. Også klassisk venstresideposisjonering som Israel-boikott og NATO-motstand er å finne. Det er vanskelig å se den umiddelbart grønne og blokkuavhengige profilen over sånt.
Sareptas krukke
Partiet vil ha høyere skatter, en redusert finanssektor, økte avgifter på biler, flyreiser og strøm. Veiutbyggingen skal kuttes dramatisk. Fellesskapet skal sørge for ”rettferdig fordeling og omfordeling av godene”. Inntektene skal MDG hente fra borgerne. De vil innføre avgift på finanstransaksjoner, med satser og ”innslagspunkt” innrettet for å ramme ”skadelig” spekulasjon. MDG vil øke formueskatten og begrense retten til rentefradrag uten øyensynlig å kompensere med skatteletter på andre områder. Kommunene skal gis anledning til å øke sine inntekter ved å fjerne maksimalgrensene for kommunale skattesatser.
I tillegg vil MDG bygge kommunale boliger i stor stil. Disse skal utgjøre minst 25 prosent av nybyggingen, inntil behovet er dekket. Vi må tilbake til Gerhardsens planøkonomi for å finne tilsvarende regulering av boligmarkedet. Summen av alle enkeltsaker er et ekstremt kostbart prosjekt med store minus på inntektssiden (på tross av et eskalerende skatteregime), med en kolossal offentlig sektor og et svulmende byråkrati som resultat. MDG ønsker lavere lønn og kortere arbeidsdag, kombinert med økt skattetrykk. MDG vil legge ned ressurskrevende arbeidsplasser, som i oljeindustrien, men uten troverdige alternativer.
Kollektivisme
MDGs program fremstår som et ønskeskriv der solidaritet og fellesskap skal gjennomføres i diktats form. Skillene mellom enkeltindivid, sivilsamfunn og politisk dirigert institusjonalisering er mildt sagt uklare, for ikke å si utflytende. Alt fra fritidstilbud via skole til samferdsel programfestes som offentlige vedtaksbelagte oppgaver som skal finansieres via en stadig voksende skatteseddel. Om det dreier seg om lokalmiljø, kommune eller stat spiller tilsynelatende liten rolle. Alle gode og grønne formål skal vedtas politisk.
Når det gjelder miljøsak er den kollektivistiske og sentralstyrte politikken plausibel nok. Det som derimot skurrer er at MDG i overveldende grad legger opp til styringskollektive løsninger på helt andre samfunnsfelt. Og kollektivisme er et nøkkelord for å forstå MDG. I Store Norske Leksikon er begrepet forklart som: ” … standpunkt som i motsetning til individualismen stiller opp menneskenes samliv i et større fellesskap som en primær verdi, og som derfor gir hensynet til fellesskapets interesse prioritet foran individuelle særinteresser.” I programmet kan vi lese en tilnærmelses blåkopi av den leksikale definisjonen av kollektivisme: ”Vi setter personlig frihet høyt, men da en grønn frihet der solidaritet og medfølelse setter grensene for individuell frihet – ikke omvendt.” Vi skal altså være frie så lenge vi ikke går på tvers av interessene til et stort, holistisk og grønt fellesskap.
Folkedemokrati
Også i synet på styreform er MDG radikale. De ønsker utstrakt bruk av direkte demokrati som et supplement til parlamentarismen. Ønsket om direkte demokrati og utstrakt bruk av folkeavstemninger er en gjenganger i radikale politiske grupperinger. Den viktigste årsaken til det er nok at parlamentarismen og representativt demokrati ikke gir den ønskede gevinst. MDG vurderer hyppig bruk av folkeavstemninger som en utvidelse av demokratiet. Det er dessverre en utbredt forestilling, hvor man glemmer det faktum at folkeavstemninger i realiteten er knallhard flertallsmakt.
MDGs har klare populistiske innslag. Populisme kjennetegnes av forestillinger om at ”grasrota” eller ”folk flest” blir overkjørt av eliten, ikke sjelden i form av politikerforakt. Denne formuleringen i MDGs program kan minne om det; ”Langt fra å være våre ydmyke representanter, regjerer politikere som om de og deres parti eier fellesskapets midler og er befolkningens foresatte.” Et annet populistisk vannmerke er overbudspolitikk, og her er MDG solid på hjemmebane.
Selv om MDG trygt kan plasseres til venstre i politikken, er de knapt venstreradikale. Der hvor Rødt har et antikapitalistisk klasseperspektiv på det meste, også miljøpolitikken, har MDG et antikapitalistisk organisk og modernitetskritisk samfunnssyn hvor alt henger sammen med alt – i en forestilling om at vi alle sitter på den samme gren – dyr, natur, mennesker. Marxistenes materialistiske historiesyn erstattes av økologisk metafysikk hvor alt henger sammen med alt. MDG har blitt hudflettet av sosialister for å svikte arbeiderkampen. Andreas Halse fra SV angrep partiet for dumping av tariffavtaler og for å være et grønt prosjekt for de bemidlede.
Oslopartiets program for 2015 er en studie verd. Her skal alle gode formål belønnes med uante ekstrabevilgninger via eller i regi av offentlig sektor. Mange av formålene har ingen ”grønn” begrunnelse, men er snarere i tråd med Rødt og SVs profil, hvor ansvaret for barn og unge løftes ut av hjemmet og over i det offentlige.
MDG vil også avvikle Osloprøvene. De er mot karakterer i femte klasse og vil innføre nynorsk i barneskolen. Umiddelbart skulle man ikke tro dette var særpreget ”grønn” posisjonering, ei heller blokkuavhengig.
MDGs harmonimodell, som i høy grad er et kollektivt og offentlig ansvar, fremstår i bunn og grunn som ganske manikeisk, om enn på en sjarmerende måte. Profitt, vekst, karriere og effektivitet står for kulde og fremmedgjøring fra drømmen om en urban naturtilstand. De inkluderende, offentlig finansierte kollektivene står for det varme og inkluderende. Det kan forstås bokstavelig også, som når Oslopartiet går inn for ”å legge til rette for mer fleksible boformer som bofellesskap og kollektiver” eller etablere boligprosjekter for ”samlokalisering av unge kunstnere”. I sum et utsyn mot verden som er gjenkjennelig på den ikke-dogmatiske venstresiden og som i sin tid ble så fornøyelig beskrevet i Lukas Moodyssons film Tilsammans. Men der hvor Tilsammans skildret hvordan 68ernes kollektiver «meldte seg ut» av statens klamme favntak, vil 68ernes barn og barnebarn i MDG gjøre kollektivet om til Staten. Liberalt, i vid eller snever forstand, er det i alle fall ikke.
Et slags ”dødskyss”?
Det er mange og mye ulikt som omfavner MDG, og alt er ikke like hyggelig sett fra et liberalt perspektiv. Nylig gikk tidligere direktør ved BI, Jørgen Randers, ut i Dagens Næringsliv med full støtte til MDGs program: ”Men det forutsetter selvfølgelig at det er et flertall i befolkningen for MDGs ukonvensjonelle løsning av det moderne, steinrike, tjenestesamfunnets problem. Og det er ikke gitt.”
Randers har som kjent tatt til orde for å innføre et slags opplyst økologisk enevelde, fordi demokratiet (og derfor også velgerne) ikke vil eller makter å forhindre global oppvarming, samt å innføre ettbarnspolitikk etter kinesisk modell i Europa. ”Jeg gned meg i hendene”, sa Randers da orkanen Katrina traff New Orleans i 2005. Her kunne vi nemlig se et eksempel på klodens tilstand. I miljøbevegelsen førte det til hakeslipp og Naturvernforbundets Lars Haltbrekken tok kraftig avstand fra Randers merkelighter.
MDG, derimot, slo Randers’ omfavnelse opp med stor begeistring på egen Facebookside. Miljøpartiet i Bærum takket Jørgen Randers ”for å stille opp med kunnskaper og meningers mot i kampen mot trollene og de tradisjonelle økonomene”, mens MDGs ordførerkandidat i Kongsberg skrev at Randers demokratibetraktninger i ”hovedsak er i samsvar med vårt syn”. Det er ikke helt enkelt å tolke MDG i lys av dette, for totalitære er de åpenbart ikke. Men partiet har tidlige slitt med medlemmer og tillitsvalgte med sterke konspirasjonsteoretiske synspunkter. Det er åpenbart flere forhold i partiet som trenger noen ekstra runder i tenkeboksen.
Høyreside eller venstreside?
I politikken opererer vi med en klassisk høyre/venstreakse, som i sin opprinnelse er en ren økonomisk akse. Sentralstyrt og planmessig økonomi plasseres til venstre, mens friere økonomi – som markedsøkonomi – plasseres til høyre. Det gir selvsagt ikke et fullgodt bilde av en ideologisk eller politisk posisjon. Mange anarkister er for eksempel tilhengere av markedsøkonomi, selv om de er trygt plassert på venstresiden. I tillegg er det derfor ikke uvanlig – som hos det britiske nettstedet Political Compass – å utfylle økonomiaksen med en sosial/kulturell frihetsakse som spenner fra det autoritære til det liberale. Enkelt forklart belyser denne aksen forholdet mellom individuell frihet og statlig/politisk styring. Også her scorer MDG klart i retning av mindre liberalitet og mer stat og styring. Plasseringen av MDG på begge disse aksene er sammenfallende med venstresiden til venstre for Arbeiderpartiet. Slik sett er altså MDG å finne i det samme grensesnittet som de moderat venstreradikale, men altså uten marxismens ideologiske fundament. MDG kan fremstå som sjarmerende og idealistiske. Allikevel er partiet preget av en konformitet og moralsk konsensus som for mange vil fremstå som påtrengende. Særlig når det grønne fellesskapet tar form av et politisk prosjekt som forgrener seg ned til minste lokalmiljø og langt inn i familielivet, sitter man med en følelse av et parti spunnet rundt filosofen Jean Jaques Rousseau og allmennviljen: At det vi egentlig vil (men ikke helt har forstått) er det som er godt for alle. Og det MDG vil er altså godt for alle.
Som i alle fellesskap er det alltid noen som står utenfor, av egen vilje eller på grunn av bevirket utenforskap. For dem vil MDGs økologiske drømmesamfunn fremstå som beklemmende fordi det er så insisterende. MDG har kanskje ikke forstått at et liberaldemokratisk samfunn er tuftet på at folk også har krav på å bli beskyttet fra politikkens tentakler. Det er i så fall en uforstand MDG deler med venstreradikalere.
En kortere versjon av denne teksten er å finne som kronikk på VG-nett (7.9.15).
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
