Listhaugs nygamle Frp er venstresidens våte drøm

Lite er så ille at det ikke er godt for noe. Kan det for eksempel være at Frp under Sylvi Listhaugs ledelse er noe av det beste som har skjedd på årevis for deler av norsk venstreside?

Bård Larsen

Publisert: 18. mai 2021

Flickr.com/Fremskrittpartiet/Sylvi Listhaug taler til FrPs landsmøte søndag 9. mai 2021

Lite er så ille at det ikke er godt for noe. Kan det for eksempel være at Frp under Sylvi Listhaugs ledelse er noe av det beste som har skjedd på årevis for deler av norsk venstreside?

Mange Frp-velgere har forlatt partiet fordi regjeringsdeltagelsen har slitt på partiets troverdighet, slik de oppfatter det.

Fremskrittspartiet har lenge hatt en betydelig liberal fløy og den er der fremdeles. Mange husker Bolkesjø, den gang Carl I. Hagen med noe nær leninistisk partidisiplin kvittet seg med de liberale. Under Siv Jensen fikk de liberale derimot ganske stort gjennomslag. Under hennes ledelse fostret partiet en rekke dyktige politikere. Hvordan det vil bli under Listhaugs ledelse er vanskelig å spå, men helt komfortabelt er nok ikke forholdet.

Frp har vært en relativt ensom svale i den høyrepopulistiske europeiske familien. Frp har mange av de samme programpostene som tilsvarende partier, men i en langt mer moderat utgave. For de som oppriktig er bekymret for økende høyrepopulisme, skulle man tro at regjeringsdeltagelsen var en lettelse, for det vi fikk var i europeisk sammenheng ansvarlige populister.

Men slik fungerer jo ikke politikken. Der er det ikke alltid fornuft og nytte som rår. Riktignok har Frp alltid vært gunstig for venstresiden. I den forstand at de andre borgerlige har blitt klistret til busemannen Frp.

Men antagelig har store deler av venstresiden likevel savnet det gamle mer brautende Frp, der grasrotas mangel på høyrepopulistisk bluferdighet har fått langt større albuerom.

Det har vært tydelig en stund at listhaugianerne legger opp til å importere litt av den amerikanske kulturkrigen til Norge. Noe de i så fall har til felles med en del aktivister på venstresiden. Det kan bli en slitsom reise for de som befinner seg sånn noenlunde i sentrum. Vi er i en tid der randsonene stjeler mye oppmerksomhet, tid og krefter.

I en resolusjon kalt «Krenkelseshysteriet må bekjempes med ytringsfrihet», som ble vedtatt på landsmøtet sist helg, kommer det tydelig frem – og ikke overraskende – at det såkalte «woke» skal bekjempes. Frp kjemper til dels om Senterpartiets velgere, og det er ikke veldig spekulativt å anta at innvandring vil være en sak der de kan vise større «muskler» enn det gamle bondepartiet som Frp ellers har ganske mye til felles med.

Hos venstresiden vil man ikke engang vedkjenne seg at woke-fenomenet eksisterer. Like fullt deles det rundhåndet ut røde og gule kort i debatter om hva som kan sies, tenkes og leses. Jo mer radikal identitetspolitikken er, desto lavere ligger lista for å bli omtalt som et lite aktverdig menneske.

For Frps del kan vi bare vente i spenning på nedslagsfeltet for å bli omtalt som woke. Ifølge Listhaug er det lite rasisme i Norge. Ifølge Antirasistisk Senter er Norge en pøl av rasisme.

At Frp velger å kjøre anti-woke sier noe om prioriteringer. Det sier også en del om et parti som legger seg på en konfronterende og mer populistisk linje. Men det betyr ikke at Frp nødvendigvis tar helt feil.

Det er et problem at progressive identitetspolitikere driver med noe nær ideologisk retusjering av fortiden. Det er et problem at identitetspolitikk nører opp under konflikt og forskjeller fremfor samarbeid og tillit.

Hvis vi ser oss rundt er overdrevne forestillinger om woke en grunnpilar i den autoritære høyrepopulismens fremvekst, slik vi har sett blant annet i USA de siste årene. Det er forhold som må erkjennes, i alle fall for oss som tilhører borgerligheten, nemlig den ofte manglende forståelsen for proporsjoner og symmetri som særlig har gjort seg gjeldende på høyresidens mer angstbiterske falankser: «Hva med Black Lives Matter?». Selv om woke-kulturen både kan være illiberal og destruktiv, truer den verken sivilisasjonen eller det liberale demokratiet i dag. Det er ikke woke-folket som stormer kongressbygninger eller har autoritær statsmakt i land som Polen og Ungarn.

Frp velger selv sine kamper, og ingen har enerett på begreper og politikk. Men de som har vært ute en vinternatt før (typisk i debatter om splittende saksområder) vet at Frp også er et kodeord for å parkere debatt. En favorittsyssel fra identitetspolitisk venstrehold er å dra Frp-kortet, så å si.

Sånn sett blir det neppe lettere for de som står et godt stykke unna Frp å diskutere woke-fenomenet og tilliggende rikdommer på en kritisk måte. Det er vanskelig å tro at ikke Frp har tatt høyde for det. Det er et kjent strategisk grep i politikken å ta eierskap til saker og begreper – gjerne ved bruk av spissformuleringer – for å spisse debatten til egen fordel.

Frp har aldri vært et parti som er påfallende beskjedent når det gjelder å invitere til krangel. Få har mestret denne kunsten bedre enn Sylvi Listhaug de senere årene. Mange av hennes motstandere har med viten og vilje slukt agnet med søkke og snøre, noen ganger med rette, andre ganger ikke.

Polariseringens fremste kjennetegn (det ligger jo i selve begrepet) er å trekke folk ut fra midten og ut mot kantene. Mer moderate stemmer orker derfor ofte ikke å ta i enten/eller- debatter. Både fordi sentrumsorienterte kan være mindre kranglevorne, men også fordi mer pragmatiske folk ikke orker å bli klistret til polariseringens sentrifugalkraft, med de omkostninger det måtte ha i form av besvergelser og skyld ved besmittelse. Når tematikken er woke og identitetspolitikk blir det ofte til at debattantene enten ser woke i alle kriker og kroker eller høyrepopulisme og rasisme ditto.

Utfordringen med woke-begrepet er at det er vanskelig å se grensedragningen mellom hva som er woke og hva som faktisk er rasisme og/eller fordommer Det ville nok være en overdrivelse å si at Frp balanserer dette særlig intenst. Det kan jo nevnes at i Frps prinsipprogram er det fint lite å lese om utfordringer knyttet til rasisme, men flust av problembeskrivelser knyttet til innvandring (som ikke behøver å være feilaktige). Ifølge Listhaug selv, i alle fall om vi skal tro det hun skriver på Facebook, er rasisme primært noe som høyreekstremister holder på med, og ikke det som «blir tilegnet helt vanlige folk med helt vanlige meninger.»

Igjen er det ikke slik at Listhaug tar direkte feil. Rasisme blir åpenbart og med urette klistret på folk som ikke fortjener det, all den tid den mest støyende, men tross alt sekteriske, progressive identitetspolitikken, har som forutsetning at hvithet i seg selv er en form for rasisme nedsyltet i historie og institusjoner. Men det betyr ikke at «krenkelseshysteriet» bare er uttrykk for paranoia og skamløshet – eller «snikislamisering» for å bruke et forslitt uttrykk. Hverdagsrasisme, fordommer og diskriminering finnes det flust av i Norge, som ellers i den vestlige verden (og selvsagt i verden for øvrig). Det er nok Frp godt klar over, men de kommuniserer ofte noe annet utad. Slike nyanser blir nok vanskeligere å kommunisere hvis Frp tar mål av seg å ta en slags lederrolle i kritikken av woke i Norge. Det er ikke sikkert at man skal legge all verdens vekt på en resolusjon fra et landsmøte, men denne skribenten tror nok at vi vil høre ganske mye fra Frp om dette.

I den samme nevnte resolusjonen avslutter Frp med følgende konklusjon: «Historien skal ikke skrives om for å blidgjøre marginale særinteresser og radikale krefter.» Tolket i beste mening kan man si at Frp her kommer med et postulat, en slags meningsytring. Man kan se den strategiske posisjoneringen i debatten, men tankene går likevel til hvilke konkrete konsekvenser Frp tenker at dette skal ha.

Våre universiteter er breddfulle av fag og forskningsområder som går på tvers av tradisjonelle oppfatninger og verdier. Mye av det er kritikkverdig og det blir også kritisert (for eksempel ideologisering av enkelte studier), men demokratiet vårt er tuftet på pluralisme, av ulike verdier og syn på verden, og universitetene står i fremste rekke for å ivareta dette helt avgjørende premisset.

Det er altså et vannmerke i liberale demokratier at universitetene er frie. Noe som innebærer at de er frie til å forske og studere fenomener og vinklinger som andre ikke liker og at politikerne forstår «grensene for politikk», slik Frp selv etterlyser. Det er for eksempel ikke universitetenes oppgave å fortelle oss – a priori som det heter – at Norge er godt og inkluderende.

Politikere bør tenke seg godt om før de legger føringer på hva fagene på universitetene skal mene eller ikke mene, om enn bare i en resolusjon. Det er risky business. Her tør man minne om hva som kan skje med historiefag og fri forskning i det som for noen er høyrepopulistiske mønsterstater, som Ungarn (ifølge Christian Tybring-Gjedde «et glimmer av håp og Europas siste skanse i kampen mot EUs kontinuerlige forsøk på å avvikle nasjonalstaten») og Polen. Der trives ikonoklasme og no platforming og woke som fisken i vannet, men med motsatt fortegn. Det gjøres kort prosess med såkalte postmoderne studier, herunder homostudier, kvinnestudier og andre former for kulturstudier, og sist, men ikke minst, blir studier som avdekker ubehag i nasjonens historie nedlagt. Den ungarske staten har opprettet historieinstituttet Veritas med uttalt formål å «styrke den nasjonale identiteten og understøtte nasjonal historiekunnskap basert på historiske fakta». Både Polen og Ungarns regjeringer driver med statuevelting, mens nye reises av temmelig lugubre antisemittiske «patrioter».

Ikke sånn å forstå at det er noen som helst grunn til å tro at Frp vil dit, men noen ganger kan det være lurt å tenke seg om både en og to ganger. Identitetspolitikk er som kjent ikke et fenomen som er forbeholdt venstresiden alene.

Innlegget var publisert i VG 16. mai 2021.

Publisert: 16. november 2022