«Lillavelgeren» er god å ha

«Lillavelgerne» er kanskje noen av de mest moderate, anti-populistiske og pragmatiske velgerne som fins.

Publisert: 14. mai 2023

Snorre Valen har innvendinger mot min og andres bruk av begrepet «lillavelger».

Det er upresist, det forvirrer, og det dekker over andre og viktigere skillelinjer mellom velgerne, mener Valen. Han peker dessuten på at både politikken, velgerne og ordskiftet endrer seg, og at det også kan endre det politiske landskapet.

Snorre Valen har rett i det meste, men det gjør ikke begrepet «lillavelger» ubrukelig.

Politikken er i forbausende grad vedvarende delt langs høyre/venstre-aksen. Det er rart, siden det er mange svært viktige problemstillinger som ikke så lett kan plasseres inn langs denne aksen.

Men det viser antagelig at det er noen klassiske politisk-ideologiske spørsmål som betyr mye for velgerne. Det gjelder forholdet mellom offentlig og privat, plan og marked, individ og samfunn, borger og stat.

Konsekvensen av at det er slik, er at politikken ofte deler seg i to blokker. Partiene kan riktig nok skifte side, slik for eksempel Senterpartiet har gjort. Men når vi går til valg, vet de fleste velgere hvilke partier som er på «rød» og «blå» side.

Skal man vinne valg, må man altså greie å flytte velgere fra den ene blokken til den andre. Det var dét Senterpartiet greide i 2021: Partiet tiltrakk seg mange nok velgere fra «blå» side til at den «røde» blokken vant.

Nesten alle velgere holder seg til den samme siden hele tiden. I den grad de skifter parti, gjør de det innenfor blokken. Det er vanligvis bare noen få velgere som går fra den ene siden til den andre.

Det er i denne sammenheng «lillavelgerne» er interessante.

Dette er velgere som lett kan skifte blokk.

De står ideologisk i sentrum, er pragmatiske og har ingen outrerte politiske standpunkter, men de er glade i trygg og forutsigbar styring.

Det er dette de to store sentrumspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, har stått for.

Valgforskerne Johannes Bergh og Bernt Aardal, som Valen viser til, anslår at ca. en femtedel av Høyres og Arbeiderpartiets velgere i de siste valgene har vurdert å stemme på det andre partiet – altså hoppe over til den andre blokken.

En femtedel av Arbeiderpartiets velgere i 2021 var i overkant av 156.000 velgere. Antall velgere som har gått til Høyre etter valget i 2021, er, ifølge de siste meningsmålingene, i overkant av 100.000 velgere.

Arbeiderpartiet har mistet cirka 400.000 velgere siden valget, så andelen som har gått til Høyre, er jo et mindretall. Det fins ca. 100.000 andre som har gått til andre partier, både på høyre- og venstresiden, mens de fleste er usikre og har satt seg «på gjerdet».

Bergh og Aardal forklarer, i den samme artikkelen som Valen viser til, at «lillavelgerne» typisk er opptatt av klassiske høyre/venstre-spørsmål, som for eksempel forholdet mellom offentlig og privat. Og siden de er litt i sentrum – i motsetning til det store flertallet av velgere som ikke skifter blokk – er de antagelig opptatt av at det er balanse, fred og fordragelighet mellom offentlig og privat sektor.

Dette var Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg eksperter i. Den som har hørt Jens Stoltenberg på NHOs årskonferanser, vet at han ble svært godt mottatt da han, med sitt velkjente vidd, «belærte» forsamlingen om markedsøkonomiens begrensninger og, ikke minst, fortreffelighet. Applausen ville ingen ende ta.

Motsatt kan man si at Erna Solberg neppe skremmer vannet av folk som er ansatt i offentlig sektor. Venstresiden har riktig nok ikke samme tradisjon for å invitere og være like nysgjerrige på høyresiden som høyresiden er på venstresiden, men jeg tror likevel dette er riktig. Høyres landsmøte er antagelig en god indikasjon: Der vrimler det av folk som er ansatt i offentlig sektor.

Men kanskje viktigere: Brundtland, Stoltenberg og Solberg førte aldri en politikk som skremte vannet av «de andre». Det var selvsagt små humper på veien, men det førte aldri til et grunnleggende brudd på tilliten.

Lillavelgerne, som i 2021 utgjorde om lag 275.000 velgere, flytter seg litt frem og tilbake mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det er ikke de helt store sakene og emosjonene som beveger dem, så lenge samfunnet fungerer, ingen tyr til ytterligheter, og det er god styring og forutsigbarhet.

De er litt som den nye velger-prototypen som danske valgforskere nå mener at de er på sporet av, nemlig Mads i midten. Han er både veldig for velferdsstaten, og for at private skal få lov til å bidra. Han er ikke så opptatt av hvem som leverer velferden, bare den blir levert.

Hvorfor er «lillavelgeren» mer interessant nå enn hen har vært på lenge?

Den mest åpenbare grunnen er at Støre-regjeringen har utfordret det «lillavelgeren» står for, nemlig et pragmatisk og balansert syn på forholdet mellom offentlig og privat.

Ap/Sp-regjeringen har gått til angrep på privat sektor, både politisk og retorisk: De private velferdsaktørene skal feies ut, velferden skal «avkommersialiseres», og de privateide norske bedriftene har blitt utsatt for tidenes «skattesjokk». Offentlig sektor er blitt lovet en tillitsreform, mens alt som gjøres overfor små private friskoler, barnehager og eldreomsorg, oser av mistillit. Gründere, som forsøker å skape kommersielle suksesser, blir snakket etter munnen.

Dette fungerer rett og slett ikke i møte med sentrumsorienterte lillavelgere. Det fungerer like lite som om Erna Solberg hadde gått til angrep på offentlig sektor med en tilsvarende retorikk og politikk. Bent Høie var så ubetenksom at han snakket om «ansiktsløse byråkrater» før han ble statsråd. Det sluttet han klokelig nok med da han kom i regjering. Arbeiderpartiet sluttet dessverre ikke å snakke om «vanlige folk» og om å «ta de rike» da partiet kom i regjering.

Resultatet kan sees på meningsmålingene, men det kan også sees i den sterke mistilliten som privat sektor nå har til regjeringen. Mange i privat sektor føler antagelig at den sviktende tilliten er gjensidig.

Men når alt dette er sagt: Betyr det noe hva «lillavelgerne» mener?

Som Snorre Valen helt korrekt peker på, og som jeg også har nevnt, så er det langt flere velgere som har satt seg «på gjerdet». Ingen vet sikkert hva «gjerdesitterne» kan komme til å stemme, hvis de «må». Mange har også gått til andre partier, både på høyre og venstre side.

Så hvorfor bry seg om «lillavelgerne»? Jeg ser to gode grunner til å gjøre det.

Den ene grunnen er at dette er velgere som faktisk lar seg bevege over blokk-grensene, og som derfor kan avgjøre valg.
Den andre grunnen er at «lillavelgerne» står for anti-populisme, moderasjon og det motsatte av polarisering, hvilket i seg selv er bra.

Noen av dem tror at det ville vært bra at Arbeiderpartiet og Høyre slo seg sammen i regjering, men slik er det ikke uten videre.

Det er nettopp dynamikken, samarbeidet, forlikene og uenighetsfellesskapet mellom de moderate partiene som bidrar til å opprettholde et solid demokrati med forutsigbarhet og forutberegnelighet.

Det betyr ikke at ytterpartier eller énsakspartier ikke har noe å bidra med. De kan, tvert om, bety mye, fordi de tar opp nye saker som splitter de gamle partiene, eller saker som de gamle partiene ikke er opptatt av. Men vi kan ikke kan greie oss med bare dem.

Jeg er enig med Snorre Valen i at det er andre bekymringsfulle utviklingstrekk i velgerbefolkningen også. Det gjelder skiller mellom kvinner og menn, ansatte i offentlig og privat sektor, velgere i by og land, med høy og lav utdanning, og velgere i Oslo og i resten av landet.

Men «lillavelgerne» er kanskje noen av de mest moderate, anti-populistiske og pragmatiske velgerne som fins. De er selv representanter for en slags gylden middelvei i en tid hvor mye splitter. Derfor fortjener de kanskje et oppmuntrende blunk akkurat i våre dager.

Innlegget er publisert i Trønder-debatt 12.5.2023.

Publisert: 12. mai 2023