Norsk politikk

KrFs reformpause er som å stå på stedet hvil

Både som politisk prinsipp og som politisk retorikk er «reformpause» en dårlig idé, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 18. august 2017

En viktig, felles holdning hos borgerlige og kristendemokratiske partier, er at det ikke finnes noe slikt som en endelig, perfekt tilstand for samfunnet. Det finnes ikke noe utopia å kjempe for, intet himmerike på jord, om du vil. Men like viktig er den felles forståelsen av at ikke noe samfunnsområde er perfekt i dag. Måten vi organiserer samfunnet på, kan alltid forbedres.

KrF gikk forrige uke ut og krevde «reformpause» etter valget, noe blant annet Aftenpostens leder kritiserte på mandag. Det er, som lederen pekte på, uklokt å gå imot reformer man har vært med på å danne grunnlaget for. At reformarbeidet kan være utfordrende, betyr ikke at man bør stanse opp, spesielt ikke i møtet med de store utfordringene den norske velferdsstaten står overfor.

Men det er mer.

For den borgerlige liberaler, enten hun har et mer radikalt eller et mer konservativt sinnelag, handler demokratiet om hele tiden å gjøre små eller store grep for å forsøke å forbedre samfunnet rundt seg, steg for steg.

Konservative vil legge vekt på at endringene ikke må skje for raskt, og at uforutsette konsekvenser må tas med i vurderingen, mens radikale kanskje vil ha mer tro på at vi kan endre institusjonene og derigjennom endre kulturen og samfunnet.

Men til felles har de altså viljen til nødvendig reform. For et kristendemokratisk parti som KrF burde dette være en selvfølge. Å si at vi skal stanse reformarbeidet i Norge, høres lite forenlig ut med en grunnleggende tro på at politikernes oppgave er å forsøke å justere systemet slik at det ivaretar enkeltmenneskers og familiers behov på en bedre måte.

Det er også vanskelig å tro at det er en spesielt smart strategi. Selv Senterpartiet, som åpenbart er det store, politiske forbildet for KrF om dagen, vet hva de vil: De vil snu og kjøre i motsatt retning. Men KrF vil bare stå på stedet hvil.

Nå mener kanskje ikke KrF at man ikke skal gjøre noe som helst på noe område. Og noen ganger er det selvsagt riktig at man bør la en reform virke lenge nok til å se hvordan den faktisk virker, og hva man kan lære, før man rykker systemet opp med roten igjen og planter det på nytt.

Men både som politisk prinsipp og som politisk retorikk er «reformpause» en dårlig idé. En politisk bevegelse som ønsker stillstand, kan knapt kalles en politisk bevegelse i det hele tatt. Når noe slutter å røre på seg, kan det som kjent ofte være fordi det er dødt.

Innlegget er publisert i Aftenposten 16.8.17.

Publisert: 11. september 2023