Kåre Willoch – en økonomisk tenker

Publisert: 29. oktober 2018

De som tror Kåre Willoch har blitt mindre markedsliberal med årene, har ikke lyttet til det Willoch alltid har sagt om økonomi. De som er på jakt etter å få bekreftet egne fordommer om markedsøkonomien, får lite hjelp av Willoch.

I boken Alt med måte – politiske samtaler, av Torbjørn Røe Isaksen og Kåre Willoch fremstår førstnevnte som eldst. Det er Røe Isaksen som er mest bekymret og konservativ på Norges og Vestens vegne. Willoch er på sin side mer bekymret for Vestens maktbruk. Han er ikke så opptatt av trusler fra anti-demokratiske krefter fra andre kulturer, men er vel så bekymret for at et aggressivt Vesten kan ødelegge for seg selv.

Samtalebok

Boken er bygget opp som en samtale der Røe Isaksen intervjuer Willoch. De er innom flere ulike temaer som for eksempel utenrikspolitikk, populisme, jappetid og Arbeiderpartiets rolle i norsk politikk. De snakker om fremtiden, men også om Willochs egen tid som aktiv politiker og statsminister.

Willoch vender stadig tilbake til viktigheten av god markedsøkonomisk styring, som han mener er løsningen på problemer som klima, manglende velstand eller populisme. Det er først og fremst som økonomisk tenker Willoch har sin store styrke. Han begrunner sitt engasjement for økonomi godt: «En økonomisk utvikling er en forutsetning for å gi et grunnlag for den livsstandard og livskvalitet som må være selve målet.»

Herskefritt marked

Hvorfor Willochs tanker om økonomi er så viktige kan begrunnes på flere måter. En grunn er den rådende fortellingen i Norge. Arbeiderpartiet er riktignok tilhenger av markedsøkonomi, men etter min mening snakker de for lite om det. I diskusjoner om markedsøkonomi har sosialdemokrater som Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre sagt at «markedet er en god tjener, men en dårlig herre.»

Sitatet er godt, men dessverre utydelig – i verste fall kan det legitimere uheldig innblanding i økonomien. Hvis ikke markedet skal være herren, hvem skal da være herre? Poenget med en velfungerende markedsøkonomi er jo nettopp at det desentraliserte markedet – det vil si ingen – som er herren. Ingen aktører har monopol, ingen driver med prissamarbeid, og ingen har for store markedsandeler som undergraver konkurransen. Ingen er herre i markedet. Markedet er sin egen herre. Men det er ikke det samme som at markedet ikke er regulert, eller omgitt av viktige offentlige institusjoner. Institusjoner er helt avgjørende i en liberal markedsøkonomi.

Offentlige velferdsordninger står heller ikke i motsetning til en liberal markedsøkonomi. Ifølge Willoch er snarere sosiale velferdsordninger – for eksempel inntektssikring ved arbeidsledighet som følge av omstilling i økonomien –avgjørende for oppslutning om markedsøkonomiens virkemåte. Willoch sier: «En god velferdsstat bidrar til å gjøre det lettere å opprettholde en effektiv, fri markedsøkonomi.»

Et godt eksempel på at markedet bør være herren kom frem i den danske dramaserien Krøniken. På fabrikken produseres det radioer, men etter hvert etterspør markedet fjernsynsapparater i større grad. Det oppstår en konflikt mellom fabrikkens eier og sønnen som skal overta. Far vil fortsette med radioproduksjon – sønnen vil produsere fjernsynsapparater. I denne konflikten er markedet en god herre. Sønnen vinner fordi han vil la markedet styre. Faren var dømt til å tape. Grovt sett kan sosialdemokratisk eller sosialistisk økonomisk politikk illustreres ved at man ikke lar slike konflikter avgjøres av markedet. Istedenfor å la radiofabrikken omstille seg, eller dø ut når lønnsomheten svikter, blander politikere seg inn i markedets virkemåte med ulike former for offentlig støtte. Det var slik innblanding i markedsøkonomien Arbeiderpartiet – etter en ganske lang og gradvis erkjennelsesprosess – gav opp i mai i 1986, ifølge Willoch.

Arbeiderpartiets markedsliberalisme

Willoch har rett i at Arbeiderpartiet førte en gammel sosialdemokratisk retorikk da det var i opposisjon på starten av 1980-tallet. Likevel startet ikke høyrebølgen og markedsliberalisering i Norge utelukkende med Willoch, før Brundtland tok over og fortsatte liberaliseringen i 1986. I 1981 la Arbeiderpartiregjeringen frem stortingsmeldingen Industripolitiske retningslinjer for de nærmeste år fremover. Her het det blant annet: «vårt land i hovedtrekk bør bygge på en desentralisert markedsøkonomi … vil den enkelte bedrift også være samfunnsøkonomisk lønnsom dersom den driver ut i fra bedriftsøkonomiske vurderinger.»

At Arbeiderpartiet fra slutten av 1970-tallet på egen kjøl utviklet ideer i sterkt markedsliberal retning er idehistorisk interessant. Det viser at fortellingen om at høyrebølgen kom fra utlandet, og med markedsliberale tenkere som Friedrich Hayek og Milton Friedman, og politikere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan, ikke er helt dekkende. Sosialdemokrati på norsk har i hovedsak vært pragmatisk og opptatt av å styre økonomien på en måte som skaper velstand og arbeidsplasser. I dag finnes motstand mot markedsøkonomi i hovedsak i retorikken. Man må lenger ut på venstresiden for å finne substansiell og ideologisk motstand mot markedsøkonomi.

Willoch og klimasaken

Bokas røde, eller rettere sagt blå tråd, er som sagt markedsøkonomi. Røe Isaksen utfordrer Willochs økonomiske veksttanke og trekker frem kritikk fra yngre krefter i Høyre, som var bekymret for at partiet ikke var nok opptatt av klima og miljø. Willoch er ikke helt enig. Igjen vender han tilbake til økonomi og incentiver. Det er ved å avgiftsbelegge utslipp og adferd som forurenser vi kan løse klimaproblemet. Mange har den siste tiden hyllet Willoch for hans oppgjør med klimafornektere. Men et vel så viktig budskap fra Willoch er hans appell til en effektiv klimapolitikk: «Markedsøkonomi er jo nettopp det system som gjør det enklest å løse klimaproblemene»

Ideologen og økonomen

Røe Isaksen og Willoch utfyller hverandre godt. Det er på mange måter betryggende at førstnevnte er eldst. Vårt samfunn vil fortsatt være svært avhengig av Willochs tanker om en fri markedsøkonomi, hvor politikere er opptatt av rammebetingelser som sikrer langsiktig stabil økonomisk utvikling, samt at ingen næringsinteresser får for sterk innflytelse. Røe Isaksen er på linje med Willochs tanker om økonomi. Men der Willoch har sin styrke som økonomisk tenker, har Røe Isaksen sin styrke som konservativ og ideologisk tenker. Han er blant annet opptatt av å bevare det liberale demokratiet, vår kultur og vårt velferdssamfunn, samt opprettholde en kort avstand mellom folk og elite.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva 27. oktober 2018.