Hvor er sentrum i norsk politikk?
Er det noen partier som plasserer seg i sentrum, i betydningen mellom de andre partiene, mer enn andre? Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 1. august 2017
Hvor er sentrum i norsk politikk?
Spør vi Wikipedia, får vi dette svaret: «Sentrisme» er de politiske idealer som søker en middelgrunn mellom ulike ekstreme posisjoner. Oftest vil man tenke seg dette i forhold til den tradisjonelle høyre/venstre-dimensjonen. Politiske retninger som står nær sentrum, slik som moderate (liberal) konservative partier og sosialdemokratiske partier, omtales ofte som «sentrum-høyre» og «sentrum-venstre». Av partiene i Norge som er representert på Stortinget, regnes Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne for å tilhøre sentrum. I tillegg regnes Arbeiderpartiet og Høyre til henholdsvis sentrum-venstre og sentrum-høyre.»
I henhold til en slik definisjon er det altså bare Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt av de aktuelle stortingspartiene etter valget i 2017, som ikke får være med i det store sentrum.
Spør vi enkelte sentrumspolitikere, som for eksempel tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF), vil han legge vekt på at sentrum ikke bare er noe «midt imellom», men også et eget ideologisk alternativ. «Vi balanserer mellom sosialisme og liberalisme, mellom kollektivisme og individualisme og mellom stat og marked», sier dagens KrF-leder Knut Arild Hareide.
I dag er det mange som mener at høyre/venstre-aksen er blitt mindre viktig, fordi andre konfliktlinjer er blitt mer aktuelle. Jeg er enig i det, selv om jeg tror noen går altfor langt i å avskrive høyre/venstreaksen.
At høyre/venstre-dimensjonen fortsatt betyr mye i norsk politikk, ble godt beskrevet av min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten 27. juni. Hun har gått igjennom alle partiprogrammene og sett på hva partiene mener om private aktører og konkurranse i velferdstjenestene.
Gjennomgangen viser at partiene plasserer seg fra mest positivt innstilt (Frp) til minst positivt innstilt (Rødt) på høyre/venstreaksen omtrent i den rekkefølgen vi kunne vente. Unntaket er Senterpartiet, som på dette området kan plasseres lenger til venstre enn Arbeiderpartiet.
Den andre aksen som nå trekkes frem, er en slags globaliseringsakse, som dreier seg om holdningene til frihandel, til multilaterale (fremfor bilaterale) avtaler og EU/EØS. En analyse som kollega Jan Erik Grindheim har gjort av partiprogrammene på disse områdene, viser at partiene plasserer seg annerledes enn de gjør på høyre/venstre-aksen: Her står nemlig Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre og KrF på den ene siden, som de partiene som er mest positive til frihandel, multilaterale avtaler og EU/EØS, mens Frp, SV, Sp og Rødt er på den andre. MDG har en egen, selvdefinert posisjon.
En tredje akse som etter hvert har fått stor betydning, er holdningene til innvandring, og her bør man, slik min kollega Torstein Ulserød har gjort, skille mellom arbeidsinnvandring i Europa og flyktning- og asylinnvandring fra land utenfor EØS.
For å ta flyktning- og asylinnvandringen først: Her har Frp den mest restriktive politikken, mens Rødt, KrF, SV og Venstre er de mest liberale. Høyre, Ap og Sp står i en mellomposisjon. Når det gjelder arbeidsinnvandring blir bildet til dels snudd på hodet, for her er Rødt, Sp og SV de mest restriktive, mens Venstre fortsatt er mest liberalt.
En fjerde akse, som har gjort seg gjeldende i mange år allerede, dreier seg om klima og miljø eller det som forskerne, litt upresist, har kalt vekst/vern-aksen. Her blir gjerne Venstre, SV og MDG, og til dels KrF, plassert på den ene siden, som de partiene som er mest opptatt av å ta vare på klimaet, mens Høyre, Ap, Frp, og til dels også Sp, gjerne blir plassert på den andre.
En femte akse dreier seg om holdningen til endringer. Norsk Monitor, som er en stor undersøkelse som kartlegger befolkningens holdninger, verdier og adferd, skiller mellom dem som er åpne for forandring, og de som er tradisjonalister og opptatt av stabilitet.
Men Norsk Monitor ser ikke på partienes programmer eller politikk, slik jeg har gjort med de andre aksene foran. Mitt inntrykk fra denne stortingsperioden og foran valget i høst, er nok likevel at Sp, SV og til dels Ap og KrF plasserer seg på tradisjonalistenes side, mens Høyre, Frp, Venstre og MDG har større vilje til forandring.
Det kan kanskje virke pussig at et parti som omtaler seg som «konservativt» er mer endringsvillig enn partier som omtaler seg selv som «radikale», men slike betegnelser sier altså lite om reformviljen og om hva man vil forandre og bevare.
En sjette akse, som er høyst tilstedeværende i norsk politikk, er verdiaksen eller det forskerne har kalt den moralsk-religiøse konfliktlinjen. Det er en lang rekke spørsmål som er oppe til debatt, som har betydning for denne aksen, som for eksempel ekteskap for homofile, surrogati, fosterundersøkelser, KRLE-faget, alkoholpolitikk og søndagsåpne butikker. Også her plasserer sentrumspartiene seg lengst fra hverandre – med KrF og Sp på den ene siden og Venstre på den andre, mens Høyre og Ap ofte, men ikke alltid, inntar ulike mellomposisjoner.
Den siste aksen jeg vil nevne, er kanskje den som har vært mest omtalt i Norge det siste året, nemlig by/land-aksen. Opprinnelig var den ment å beskrive en geografisk akse – bokstavelig talt by mot land – men i dag snakker man vel så ofte om sentrum/periferi-aksen, fordi den også har en ideologisk dimensjon, som blant annet målbæres av en folk- og eliteretorikk.
Jeg tror de fleste intuitivt vil plassere Senterpartiet ytterst på den ene siden av denne aksen, som det partiet som er mest opptatt av å ta vare på distriktene og er minst opptatt av byene, og som også har markert seg med en retorikk som retter seg mot makteliten i Oslo. Men det er ikke uten videre gitt hvordan de andre partiene bør plasseres.
Studentpraktikant i Civita, Maja Lie Opdahl, vil snart publisere et notat hvor hun går igjennom partienes politikk for utvikling av de ulike landsdelene i Norge. Gjennomgangen viser blant annet at partiene har ulikt syn på hva som er den beste politikken for å kunne «ta hele landet i bruk».
Så hvor er sentrum i norsk politikk? Er det noen partier som plasserer seg i sentrum, i betydningen mellom de andre partiene, mer enn andre? Og har de partiene som oftest kalles for sentrumspartier, en egen, felles ideologi? Jeg syns det er vanskelig å se det, men det gjør også valget i høst veldig spennende.
Vi vet med stor grad av sikkerhet at Høyre eller Arbeiderpartiet vil få statsministeren. Men i hvilken retning regjeringsprogrammene deres blir dratt, avhenger i høy grad av hvem de skal samarbeide med og hvor sterke samarbeidspartiene blir.
Innlegget er på trykk i Aftenposten 30.7.17.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
