Hva er det med Trondheim?
Jeg har en fornemmelse av at det politiske engasjementet i Trondheim er litt mindre enn det er mange andre steder, skriver Kristin Clemet i Trønderdebatt.
Publisert: 7. november 2020
Civita er en knøttliten virksomhet. Vi holder til i Oslo, og med ti-femten årsverk, avhengig av om tidene er gode eller dårlige, kan vi dessverre ikke etablere permanente kontorer andre steder.
Samtidig vil vi veldig gjerne ha en viss aktivitet utover i landet. Vi praktiserer derfor litt ambulerende møtevirksomhet. Det vil si at vi arrangerer frokostmøter, kveldsmøter og seminarer – ofte sammen med en lokal arrangør – også andre steder i landet. Vi gjør det nå flere ganger i året, både i Bergen og Stavanger, og vi har også prøvd oss i Kristiansand, Bodø og Tromsø.
Vi har vært i Trondheim også, men der har det vist seg vanskeligere. Selv om vi har noen gode erfaringer med å samarbeide med Litteraturhuset i Trondheim, har vi ikke fått til like godt besøkte møter. Vi har også hatt problemer med å rekruttere deltakere til kurs, og det er ikke like lett å finne gode møtesteder eller lokale samarbeidspartnere.
Det er sikkert vår egen feil.
Men er det bare vår egen feil?
Jeg er litt usikker på det.
Jeg har nemlig en fornemmelse av at det politiske engasjementet i Trondheim er litt mindre enn det er mange andre steder. Det virker på en måte mer «dødt». Men har jeg rett i det, og hva skulle i så fall være årsaken til at det er slik?
Jeg har noen hypoteser.
Det har lenge vært for mye monopol og for lite mangfold i politikken i Trondheim
Det er selvsagt opp til velgerne å bestemme hvem som skal styre byen, men når ett parti får veldig mye makt over lang tid, får det konsekvenser. Og konsekvensene kan bli mer eller mindre tydelige, avhengig av hvordan vedkommende parti – i dette tilfellet Arbeiderpartiet – håndterer sin egen posisjon. Er partiet åpent for å samarbeide med andre? Er det villig til å samarbeide med partier på den andre siden av «streken»? Føres diskusjonene i åpent lende, eller blir beslutningene tatt «på kammerset»?
Mitt inntrykk er at mange av debattene i Trondheim de senere år har vært ført internt på venstresiden og i verste fall bare internt i Arbeiderpartiet, mens resten av bystyret har vært satt på sidelinjen uten mulighet til å få særlig innflytelse. Det kan bidra til å svekke interessen for og lysten til å engasjere seg i politikk. Det kan også dempe lysten til åpent å være uenig med dem som styrer, siden de har så stor makt.
Det har lenge vært for mye person og for lite politikk i Trondheim
Det er ikke lett å følge lokalpolitikken i Trondheim når man bor i Oslo. Men jeg har forsøkt i ganske lange perioder. Og det som slår meg, er at det de senere år har vært veldig lite vanlig politikk og veldig mange skandaler. Noen av dem har fremstått som så store at jeg har vært oppriktig forbauset over at de ikke har fått større rikspolitisk oppmerksomhet. Deretter kom #metoo, som også rammet Trondheim og Trøndelag hardt, fordi det var hjembyen og hjemfylket til Trond Giske. Mange vil nok også mene at det skyldtes en spesielt dårlig partikultur blant annet i Trondheim og Trøndelag Ap.
De fleste – eller kanskje alle – skandalene har vært knyttet til Arbeiderpartiet, og til slutt hadde det kanskje en pris, siden Arbeiderpartiet falt dramatisk ved siste kommunevalg. Det gamle utstillingsvinduet er ikke like interessant å vise frem lenger. Men slike skandaler kan også ramme andre partier, fordi de generelt kan svekke tilliten til politikk.
Det har lenge vært for mye mediemakt og for lite mediemangfold i Trondheim
For en som har trådt sine barnesko i Høyre, er det naturlig å være stolt av at vi har en gammel konservativ avis i Trondheim. Og at den er gammel og konservativ, behøver slett ikke å bety at den ikke kan være fremtidsrettet, åpen og moderne. Norsk konservatisme er en liberal form for konservatisme og bør følge Kåre Willochs råd: «Vi er hverken reaksjonære eller revolusjonære, men vi er reformvennlige».
Å ha et liberal-konservativt ståsted kan altså være like aktuelt og relevant i dag som det var for femti og hundre år siden (Adressa er Norges eldste dagsavis og er over 250 år gammel).
I dag finnes det, så vidt jeg kan se, ingen veiledning i Adresseavisen om hvor avisen står, bortsett fra at avisen er «sertifisert som Miljøfyrtårn», «setter dagsorden i Midt-Norge og tar samfunnsoppdraget sitt på alvor». Men det er helt vanlig. Aviser er ofte ikke lenger forankret i andre «ismer» enn «journalismen».
Men selv «journalismen» trenger god, gammeldags konkurranse for at ikke meningsmangfold til skal bli til enfold. Og her er vi kanskje ved det tredje problemet i Trondheim: Adressa har i for stor grad hatt et slags mediemonopol.
Summen av et dominerende parti med mange personkonflikter og skandaler og en dominerende avis gjør nok rommet for alternative stemmer mindre. Det gjør det kanskje også mindre interessant å engasjere seg i politikk, og det gjør det vanskeligere å tro på forandring. Men fins det også andre forklaringer?
Siden Civita rekrutterer mange unge mennesker til våre aktiviteter, har jeg lurt litt på én ting: Er ingeniørstudentene mindre politisk interessert enn andre studenter? Teknologer og ingeniører virker å være underrepresentert i politikk eller i hvert fall i deler av det politiske liv. Er de mindre interessert – eller er den politiske debatten, og samfunnsdebatten generelt, for mye drevet på samfunnsfagenes premisser?
En annen mulig forklaring er selvsagt også at opposisjonen ikke har vært flink nok – substansielt og i forhold til mediene. Hvis Adressa ikke er interessert i dem – og vice versa – hvem sin skyld er det? Hvem har ikke vært flinke nok?
Uansett om jeg har rett eller ikke: Situasjonen er i endring.
I det siste kommunevalget ble maktforholdene i politikken endret – og med Nidaros er mediebildet i ferd med å endres. Det er blitt mer mangfold, større maktspredning og bedre balanse, både i politikken og i pressen. På sikt kan det kanskje også bane veien for flere arenaer for politisk debatt og dialog der flere stemmer og aktører involveres.
Flere i Civita har deltatt på fantastiske møter i Studentersamfundet, og et studentersamfunn behøver slett ikke være bare for studenter. Som Lars Roar Langslet sa: I Studentersamfunnet er alle over 21 år like gamle.
I verste fall har jeg nå fornærmet noen – i beste fall har jeg stimulert til litt refleksjon og debatt. Jeg håper selvsagt på det siste!
Innlegget var publisert i Trønderdebatt 5. november 2020.
Relatert
Seiersdagen og løgnens imperium
Kunsten å temme rovdyr
Storbritannia etter Starmer
Når politikere plukker velgerne
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
