Mikrofoner, presse, pressekonferanse, nyheter, håndtering, skandale — istockphoto.com

Norsk politikk

Høyre er i krise. Men demokratiet er det ikke.

Krisen i Høyre er et resultat av at vi har et levende demokrati og en fri presse.

Kristin Clemet

Publisert: 23. september 2023

«Det er problemer innad i Høyre», sang det norske heavy metal-bandet Black Debbath for snart 25 år siden.

Og det er det sannelig nå også.

Partiet er rammet av en trist og svært alvorlig sak.

Erna Solbergs mann har, i strid med råd og retningslinjer, handlet aksjer da Solberg var statsminister, uten at hun visste det.

Og hva verre her: Han løy om det, både til sin kone, statsministeren, til Statsministerens kontor og til offentligheten.

Saken er en god illustrasjon på at det er forskjell på skyld og ansvar.

Erna Solberg har ikke skylden, men hun har ansvaret. Det er hennes plikt å sørge for at hun kan vurdere sin egen habilitet. Det ansvaret må hun ta.

Men Solberg er ikke lenger statsminister. Hun er «bare» partileder i Høyre. Det er derfor opp til Solberg selv og Høyre om hun skal fortsette.

Gedigen nedtur

Saken har vakt enorm oppmerksomhet, og det er ikke rart.

For oss som stemmer Høyre, har det vært som en berg-og-dal-bane. Først en enorm glede over et positivt valgresultat. Så en gedigen nedtur og sjokk over nyheten som kom noen dager etter valget.

«Det koker, det koker», sang Black Debbath. Og det gjør det nå også. «Alle» snakker om saken, og medietrykket er enormt.

Det er likevel, etter min mening, feil å kalle Høyres og Solbergs kriser for en krise for demokratiet.

Det er snarere mulig å snu på det.

Som Harald Stanghelle skrev i Aftenposten forleden: Vi har normalt veldig høy tillit til hverandre og til institusjonene i Norge. Skandaler i politikken påvirker sjelden de høye tillitsnivåene.

Men en av grunnene til at tilliten er høy, er at det ikke er en blind form for tillit. Vi har også kontroll.

Og kontrollen i et liberalt demokrati ligger blant annet i maktfordelingen.

Der makten er konsentrert, er det høy risiko for korrupsjon. Når makten er spredt, er risikoen for maktmisbruk mindre.

Habilitetsreglene er den første forsvarslinjen mot maktmisbruk og korrupsjon. Derfor er også de sakene som har kommet frem de siste månedene, så alvorlige.

I denne situasjonen er det både paradoksalt og oppsiktsvekkende at mediene er blitt kritisert.

Noen har beskyldt dem for å være en slags medløpere. De er blitt beskyldt for å dekke over skandalene fremfor å avdekke dem. Noen mente at de nærmest sto i ledtog med Høyre, som er blitt beskyldt for å ville «stjele valget».

Etter min mening er det helt motsatt: Uten mediene hadde vi neppe visst om de skandalene som er blitt avslørt det siste året. Også Solberg og utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) kan takke mediene for at de ikke lenger er «uvitende» om at de har vært inhabile.

At mediene greide å avsløre skandalene, skyldes dyktige mediefolk. Men det skyldes også at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder pressefrihet. Det skal vi være stolte av.

Dette betyr ikke at alt mediene gjør, er riktig og bra.

Det hender at «blodtåka» tar dem, at alle løper samme vei, og at de er unyanserte. Det har også skjedd i rikt monn i Solberg/Finnes-saken.

Men det som er fint i et demokrati, er at hvem som helst kan ta til motmæle.

Kakofoni av meninger

På sosiale medier har det vært en kakofoni av meninger om habilitetssakene. Er det rimelig at kunnskapsminister Tonje Brennas (Ap) og tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuens (Ap) saker blir behandlet så forskjellig? Hva taler for, og hva taler mot at Huitfeldt og Solberg må gå? Og hva er forskjellen på Finnes og Huitfeldts ektemann Ola Flem?

Det er ofte tydelige faser og stemningsbølger i slike saker. I skrivende stund er det ikke bare Solberg som får medfølelse. Også Finnes får det. «Je suis Sindre», skrives det på sosiale medier nå.

Det mediene trenger mer av, er de originale, nyanserte og modige stemmene som tør å skille seg ut og tenke egne tanker. Heldigvis har vi sett noen av dem også i den senere tid.

Det er heller ikke trivielt å antyde at noen har «stjålet valget». Slik saken nå fremstår, er det ikke grunnlag for å påstå at noen har manipulert valget eller løyet til velgerne. Derfor er det beklagelig at også enkelte i mediene, uten å ha dokumentasjon for det, antyder at noe slikt har skjedd.

At noen ville stemt annerledes hvis de hadde kjent til denne saken før valget, er naturlig. Men slik er det i alle valg. Det er dette som er valgets natur: Valget finner sted på en bestemt dag, og det er alltid en risiko for at noe ser annerledes ut den neste dagen.

Det fine med demokratiet er at det alltid kommer et nytt valg. Da kan velgerne igjen gjøre seg opp en mening, basert på den kunnskapen de har da.

Alt var ikke bedre før

Det er heller ikke riktig, slik mange mener, at alt var bedre før, og at det var færre skandaler da.

Det er nok mer sannsynlig at de kravene vi stiller til politikerne om plettfri adferd, har økt, og at mediene er mer nærgående og «graver» mer og bedre enn før.

I år var det noen sommervikarer i E24 som, av ren nysgjerrighet, startet arbeidet med å finne ut av politikernes aksjehandler.

Skandalene ble ikke like lett avslørt før, men de var ofte vel så store.

I 1977 ble det for eksempel avslørt at regjeringens medlemmer hadde «blåkort» i SAS og kunne fly gratis over hele verden.

I et legendarisk TV-intervju forsvarte daværende finansminister Per Kleppe (Ap) ordningen med at «flyene går jo uansett».

Saken vakte oppsikt, men i dag ville den vært en stor skandale.

En annen avsløring kom i 1982. Da kom det frem at Kåre Willoch (H) hadde mottatt lønn fra Rederiforbundet og Norges Industriforbund mens han var stortingsrepresentant.

Også det vakte oppsikt, men det var ingen skandale som satte varige spor.

Så ja, det er krise i Høyre.

Men en krise i Høyre er ikke en krise for demokratiet.

Tvert om kan vi si at krisen i Høyre er et resultat av at vi har et levende demokrati og en fri presse. Det er riktig nok Finnes som har skylden og Solberg som har ansvaret, men pressen har æren for at det kom frem.

« … hvem tør å være patronen i den konservative startpistolen som skyter Høyre tilbake i maktposisjon? sang Black Debbath for nesten 25 år siden.

I dag er det mange som stiller et lignende spørsmål.

Vil Erna gå? Må hun gå? Eller vil hun ri stormen av? Vil hun greie å ta tilstrekkelig ansvar til å gjenoppbygge tillit før valget i 2025?

Ingen kan si noe sikkert om det nå. Både Økokrim og kontroll- og konstitusjonskomiteen skal behandle saken i høst. De færreste vet hva Solberg tenker.

Det tryggeste er antagelig å slutte seg til Audun Lysbakkens sindige svar i NRKs Politisk kvarter onsdag: Vi får vente og se.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 20.9.2023.