Frp bør holde på den økonomiske liberalismen
En stor del av kjernen i Frp er økonomisk liberalisme. Den er det nå litt vanskeligere å få øye på enn før. Hvis den forsvinner, er det synd for flere enn Frp.
Publisert: 20. august 2022
Da Sylvi Listhaug var landbruksminister, oppfattet jeg henne som en slags liberalist.
Før hun ble landbruksminister, kalte hun landbrukspolitikken «kommunisme på norsk», og etter at hun hadde blitt utnevnt, og bøndene krevde 950 millioner ved jordbruksoppgjøret i 2014, tilbudte hun dem 90. Det førte til at liberalistene i FpU – meg selv inkludert – dekorerte Facebook med illustrerende bilder hvor de utropte seg som «Listhaug-tilhengere». En partifelle uttalte: «Sylvi Listhaug får Margaret Thatcher til å fremstå som myk».
Åtte år senere er tonen en annen. Ved jordbruksoppgjøret i år forsøkte Frp å overby Senterpartiet. Hadde det bare vært landbrukspolitikken hadde det vært én ting. Men det er mer.
Frp tar oftere nå enn tidligere til orde for økonomisk politikk som vanskelig kan beskrives som liberalisme. Partiet stemmer sammen med Rødt i Stortinget i mange saker, og kommer med forslag som subsidiering av fergepriser, millioner i offentlige overføringer til Det vestnorske teater og sist, men ikke minst, makspris på strøm – et kraftig inngrep i markedsmekanismen.
Har Frp dermed blitt likere partier de tidligere ikke ville sammenlignes med?
Populistpartiene i Europa karakteriseres av så mangt, men det er noen fremtredende trekk som stammer fra både venstresiden og høyresiden. Fremmedfrykt og euroskepsis forbindes med høyresiden (selv om det er særlig venstresiden som er euroskeptisk her til lands), mens statlig styring i økonomien forbindes med venstresiden.
Det er især Frps økonomiske politikk og liberalistiske utgangspunkt, som stammer fra Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, som har skilt partiet fra populistpartiene i Europa; Frp har vært markedsliberalister, mens verdiliberalismen i Norge nok har blitt ivaretatt mest av andre.
Dersom Frp fraviker prinsipper om økonomiske liberalisme, blir veien derfor kortere til å bli likere dem man tidligere helst ikke ville bli sammenlignet med, som Sverigedemokraterna eller Dansk Folkeparti.
Og, enda verre, det blir enda færre som forfekter økonomisk liberalisme i norsk politikk.
Spørsmålet om EU er dessuten også et politikkfelt hvor Frp har nærmet seg venstresiden, ved å bytte standpunkt i 2016.
Etter at jeg forlot Frp i 2020 har jeg spurt mine mange venner som forblir i partiet om de kan nevne et viktig liberalistisk gjennomslag i nyere tid, eller en markant liberalistisk skikkelse.
Det synes både de og jeg er vanskelig. Selv kommer jeg kun på liberaliseringen av bioteknologiloven og, i akkurat den sammenheng, tidligere stortingsrepresentant, Åshild Bruun-Gundersen. Et prisverdig eksempel på en som prøver å nå frem blant sine egne, er FpUs nye leder, Simen Velle, som blant annet vil «selge NRK, alle landets teatre, avvikle folketrygden og polet, og privatisere alle sykehusene og universitetene».
Fremskrittspartiets beste og mest konstruktive bidrag i norsk politikk har vært å være økonomiske liberalister. Dersom Frp trekker til venstre økonomisk kan det bli et problem for flere enn Frp.
Norge trenger en liberal økonomisk høyreside, og dersom Frp ikke skal fylle den rollen må noen andre gjøre det. Alle vil derfor være tjent med at Frp holder fast med i hvert fall litt liberalisme.
Så lenge det er litt liberalisme igjen i Frp kan partiet opprettholde sin funksjon som bolverk mot at også Norge får et ytre høyre-parti slik som våre naboland, og trykkventil for protestvelgerne lengst til høyre.
Et minste felles multiplum blant partiene i sentrum-høyre er dessuten tvingende nødvendig dersom det igjen skal bli mulig å sitte i regjering, eller i det minste være del av et samarbeidende borgerlig stortingsflertall etter 2025.
Et liberalistisk Frp, på sitt beste, trekker dessuten Høyre i riktig retning økonomisk – og det trenger de jo.
Artikkelen er på trykk i VG 18.8.2022.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
