Fra rødgrønn orden til rødgrønt kaos
Historien har vist oss hva som kan gå galt når Arbeiderpartiet mister overtaket på venstresiden, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 30. mars 2021
Det viktigste med den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013 var stabilitet, i en samfunnsøkonomisk forståelse av ordet. Mye av det forrige rødgrønne prosjektet var moderat, ikke radikalt. At NATO og EØS-avtalen skulle ligge fast var en forutsetning for at Arbeiderpartiet ville gå i regjering med SV og Sp. Skattene skulle ikke over 2004-nivå. Handlingsregelen var fersk og lå fast.
I dag er det flere som på tar til orde for å bryte handlingsregelen – blant annet for å bygge «grønn industri».
Jens Stoltenbergs samfunnsøkonomiske linje plaget stadig de små partiene SV og Sp. De ville ikke havne i skyggen av ørnen i norsk politikk, og kjempet blant annet frem såkalte grønne sertifikater. Det igjen skapte grobunn for utbygging av vindmøller, som skaper mye konflikt i dag. Motstanden mot Stoltenberg hadde en pris.
Stoltenberg skriver i sin selvbiografi at han hadde det vondt da han skulle presentere «grønne sertifikat», men han måtte jo. Det var regjeringens politikk. Han sa det ville gi betydelige investeringer i fornybar energi, og han legger til: «Men jeg lot være å legge til at det var et subsidiesluk, der urørt natur ble ødelagt av ulønnsom kraftutbygging.
Barnehageforliket fra 2003 og etter hvert full barnehagedekning, som særlig SV var opptatt av, hadde bred støtte i Stortinget. Kompromisset åpnet for å likebehandle offentlige og private aktører, blant annet i form av offentlig finansiering. Det sentrale er at det offentlige setter en makspris og finansierer store deler av barnehagene ved skattebetalernes penger for å sikre likhet. Hvem som leverer selve tjenesten – det offentlige, ideelle eller kommersielle, er ikke det vesentlige.
Private barnehager har gitt bedre resultater, både når det gjelder dekningsgrad, mangfold, valgfrihet og kvalitet. Og det utelukker heller ikke at det offentlige har spart penger.
Samtidig har det blitt påpekt av Hagen-utvalget at noen private barnehager kan ha fått uforholdsmessig høy fortjeneste. Kritikken kan ikke i seg selv sees som et argument mot private barnehager. Det er snarere et argument for bedre regulering.
Dette kan skape splid i en ny rødgrønn regjering – mellom ideologer som mener at de beskytter velferdsstaten, og pragmatikere som ser at også velgere til venstre til syvende og sist er opptatt av å ha barnehageplass – ikke hvorvidt den er privat eller ikke.
Politikertyper som Stoltenberg var typisk moderate og samfunnsøkonomiske i tilnærmingen til hvilke virkemidler som benyttes for å nå ulike mål. Teknokratiske politikeres styrke er ofte at de har de beste virkemidlene for å nå målene sine, men svakhetene kan bli mangel på demokratisk legitimitet. Ikke-teknokratiske politikere appellerer oftere til folkestyret, som gir legitimitet. På rødgrønn har den ikke-teknokratiske delen styrket seg markant fra sist de hadde regjeringsmakt. Svakheten kan bli at de henfaller til radikale virkemidler som mangler faglig belegg, og derfor skaper dårlige resultater.
Sammenlignes den rødgrønne regjeringsperioden med Solberg-regjeringens snart åtte år, er det interessant at opposisjonen i 2005 – 13, særlig etter at den viktige pensjonsreformen var på plass, anklaget Stoltenberg 2 for reformtørke. Nå kritiseres Solberg-regjeringen motsatt; den er for reformivrig. Regjeringen anklages for ikke å ha kontakt med folkedypet, og for å mangle legitimitet.
At det er vanskelig å reformere er en sentral konservativ tanke. Vi bør forandre for å bevare, men samtidig være opptatt av at vår erkjennelseshorisont er begrenset. Vi kan ha kunnskap om mye, men samtidig kan ting gå galt. En slik kritikk er lettest å komme med mot politiske motstandere, særlig når de er i posisjon. De rødgrønne har derfor vind i seilene nå, men skal et eventuelt nytt rødgrønt prosjekt ikke begå lignende feil, bør vi huske hva alternativene til den mer stoltenbergske linjen kostet.
Det er høyst usikkert hva «tillitsreform» i offentlig sektor, alternativer til EØS, og kanskje spesielt hva mer aktiv næringspolitikk og fjerning av private i velferden skal bety, og hvilke utilsiktede konsekvenser rødgrønne reformer, basert på slike visjoner, kan få. «Politikere med visjoner bør gå til lege», sa sosialdemokraten Helmut Schmidt.
I den forrige rødgrønne perioden pleide frustrerte lillavelgere eller høyrefolk å si at alt var bedre under Stoltenbergs første regjering (2000-2001). Det var kanskje den blåeste regjeringen siden Kåre Willochs regjering. Utover på 2020-tallet kan dette gjenta seg, dersom de rødgrønne får flertall ved valget i år.
Da er det kanskje den første rødgrønne regjeringen som vil bli savnet. Den var tross alt ganske stabil.
– –
Denne kronikken, som sto i VG 28.3.2021, er en forkortet versjon av et essay i nyeste utgaven av tidsskriftet Røyst.