En borgerlig regjering må føre borgerlig politikk

Det bør være tydelig for velgerne at det er forskjell på partier, selv om de er moderate og ikke tyr til ekstrem og urealistisk politikk. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 25. juni 2019

Det er turbulente tider i norsk politikk.

Velgerne er på vandring.

Flere velgere slutter opp om énsakspartier og fløypartier, mens mange av de mer etablerte partiene taper terreng.

Bompengepartiene er blitt overraskende sterke. Senterpartiet, MDG og Rødt flyr høyt, mens Arbeiderpartiet sliter. På borgerlig side er både Venstre og KrF truet av sperregrensen, mens Frp sliter i byene. Også Høyre merker konkurransen nå. Men det er veldig store lokale variasjoner.

Truffet av europeisk trend

Når så mange velgere er på vandring, er det vanskeligere for meningsmålingsbyråene å måle riktig. Det blir også vanskeligere å forutse hva valgresultatet blir.

Danmarks største avis, Jyllands-Posten, har stilt all bruk av partimålinger i bero etter det danske valget. Begrunnelsen er at målingene traff svært dårlig og at avisen er redd for å påvirke velgerne på gale premisser.

Men selv om det er vanskelig å måle, er det tydelig at noe skjer. Det ser ut som at også Norge nå er truffet av en europeisk trend, med økt oppsplitting av partibildet. Det betyr ikke at de gamle partiene er dømt til å tape. Noen gjør det, men slett ikke alle.

I Danmark holdt sosialdemokratene stillingen, mens både de liberale og de konservative gikk frem. Også i Europaparlamentsvalget gikk de liberale frem.

Blitt for like

Det er ikke lett å si noe sikkert om hvorfor velgerne er på vandring. En forklaring er knyttet til forhold som globalisering og demografi, nye sysselsettingsmønstre og utfordringer som bryter med den gamle høyre/venstre-aksen.

En annen og kanskje beslektet forklaring er at det er en protest mot det etablerte og mot «systemet», og at velgerne ikke lenger ser noen forskjell på blå og røde regjeringer. Oversatt til norske forhold betyr det at Arbeiderparti- og Høyre-ledede regjeringer er blitt for like.

At forskjellene ikke er så store, er i utgangspunktet positivt. Det betyr at partiene er i stand til å inngå kompromisser, dempe konflikter og bidra til at samfunnsstyringen er effektiv og stabil.

Men samtidig må ikke forskjellene bli så små at det virker nytteløst å skifte regjering.

Det ideologiske fellesskapet

En regjering som har sittet lenge, kan lett bli fanget av systemet. Dette er også en fare for Erna Solbergs regjering. Borgerlige instinkter, som satt i ryggmargen da partiene gikk inn i regjering, risikerer å falme.

Jeg husker våren 2012, bare litt over et år før de fire borgerlige partiene vant valget. Da stilte de for første gang opp på et pressetreff, der de snakket om det ideologiske fellesskapet som partiene delte.

De var opptatt av at samfunnet bygges nedenfra; av at det er enkeltmennesker, familier, sivilsamfunnet og frivillig sektor, småbedriftene og kommunene som bygger samfunnet – ikke staten og regjeringen.

De var også opptatt av at alle må få være med på å bygge velferdssamfunnet. Det offentlige skal ha ansvaret og stå for finansieringen av mange oppgaver, men også ideelle og private aktører må få være med på å løse dem.

De snakket om valgfrihet, fordi valgfrihet er en viktig verdi i seg selv og fordi folk har ulike meninger om hvilken skole, sykehjem, sykehus og hjemmehjelp som passer best for dem.

Og de snakket om respekt for arbeid og eiendom. Borgerlige dyder som det å arbeide hardt, spare og skape seg et trygt liv er positive verdier som skal verdsettes. Det skal lønne seg å arbeide, og det skal lønne seg for politikerne å være nøysomme og effektive når de bruker skattebetalernes penger.

Og så snakket de om maktspredning og grenser for politikk; om at det må være en balanse mellom staten, sivilsamfunnet, privat næringsliv og privatlivet. Det er grenser for hvor mye det offentlige kan blande seg inn og ta seg til rette.

Er forskjell på partier

Har den borgerlige regjeringen levd opp til disse verdiene? Er de borgerlige instinktene intakt?

Regjeringens skryteliste er svært lang, men mye av det regjeringen gjør, kunne også vært gjort av en annen regjering. I Norge konkurrerer partiene mye om å gjøre mer av det samme.

Men på noen områder har vi også fått tydelig borgerlig politikk, som venstresiden er imot. Vi har for eksempel fått skattelettelser og fritt behandlingsvalg, mer effektiv bruk av midlene som går til veibygging og togdrift, friere skolevalg og en arbeidsmiljølov som er mindre rigid.

Samtidig kommer det forslag fra regjeringen som skurrer i borgerlige ører.

Det skurrer når regjeringen vurderer å øke de offentlige utgiftene enda mer, når pelsdyrbøndene ikke får full erstatning, når regjeringen vil gjøre det vanskeligere for private velferdstilbydere eller skattlegge frivillige som hjelper til på en festival.

En borgerlig regjering må føre borgerlig politikk. Det bør være tydelig for velgerne at det er forskjell på partier, selv om de er moderate og ikke tyr til ekstrem og urealistisk politikk.

En borgerlig kjerneoppgave

Dette kan også bli viktigere i klimapolitikken nå.

Det er ingen grunn til at venstresiden, eller MDG for den saks skyld, skal få monopol på klimapolitikk, eller til at vi skal måtte velge ytterliggående og urealistiske løsninger.

God klimapolitikk er god borgerlig politikk. Å ta vare på klimaet er å ta vare på det beste vi har – å forandre for å bevare. Det er å forsøke å ta hensyn til generasjoners gang og overlate et minst like godt samfunn som vi har i dag, til våre barn og barnebarn.

Vi kan ikke være helt sikre på hvor alvorlige klimaproblemene kan bli. Men usikkerhet gjør at vi bør følge et godt borgerlig føre var-prinsipp og forplikte oss til samarbeid med andre land.

Det er god borgerlig politikk å bruke markedet og prismekanismen til å sette en pris på utslipp, slik at folk selv kan få velge hvordan de skal tilpasse seg. Borgerlige partier bør også være de første til å forstå betydningen av en politikk som kan lede til innovasjon, nye jobber og grønn verdiskaping.

Vi kan ikke på forhånd bestemme hvilke teknologier som vinner frem. Statens virkemidler bør være generelle. Den nye Klimakur-utredningen som regjeringen har bestilt, kan lett få karakter av det motsatte, nemlig planøkonomisk detaljstyring.

Noen vil stoppe veksten, fjerne markedsøkonomien og angripe demokratiet vårt for å redde klimaet. Andre vil ha revolusjon eller kommer med totalt urealistiske forslag.

Det bør være en borgerlig kjerneoppgave å vise at klimaproblemene kan løses med en politikk som er effektiv og bærekraftig uten at vi river ned det gode samfunnet vi har bygget opp.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 23. juni 2019.