Dør Industri- og næringspartiet nå?

De underliggende strømningene INP bygde suksessen sin på, forsvinner ikke om partiet dør ut. Kan de etablerte partiene gjenvinne desillusjonerte velgere i fremtiden?

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 31. januar 2024

Torsdag 25. januar gikk Owe Ingemann Waltherzøe av som leder for det nye Industri- og næringspartiet (INP). Det er fire år siden han stiftet partiet, og det opplevde sterk vekst på kort tid: Partiet fikk tre prosent av stemmene i fjorårets kommunevalg, nok til å gi flere mandater enn både Rødt og Miljøpartiet De Grønne. I tillegg har partiet rukket å få om lag 12 000 medlemmer (14 000 ifølge dem selv).

Januar har bydd på store kontraster for partiet. I starten av måneden fikk INP en oppslutning på 6,1 prosent i en nasjonal meningsmåling. Samtidig brygget det opp til et massivt opprør mot Waltherzøe. Partiets to nestledere og 17 fylkesledere krevde at han skulle gå av. Waltherzøe håndterte situasjonen nokså uelegant, før han til slutt gikk av.

Uten Waltherzøe som leder av partiet er det usikkert om suksessen vil vedvare. Som tidligere oljearbeider og fagforeningsmann var Waltherzøe en logisk og troverdig representant for det som skulle være et grasrotopprør. Det han manglet i substans og talepunkter, gjorde han opp for ved å prate på en måte som misfornøyde velgere liker å høre, rett fra levra.

Den nye lederen, Joar Nesse, er ikke helt ulik. Han er en elbilkjørende vestlending som ble fagforeningsboss fordi han «ikke klarte å holde kjeft». I likhet med Waltherzøe er han også tidligere Arbeiderparti-medlem.

En lærdom for partiet burde være at det ikke er så enkelt å drive med partipolitikk. Og at en politikk tuftet på vage termer som «sunn fornuft», ikke er nok til å lappe sammen et bredt spekter av meninger og interesser. De etablerte partiene er tross alt organisert på den måten de er av en grunn. Uten et grunnleggende samfunnssyn, uten en isme, kan det være vanskelig å enes om hvordan det gode samfunn skal se ut.

Hva partiet har stått for under Waltherzøe er ikke helt godt å si. Ifølge partiprogrammet ønsker de både å utvide en rekke tjenester og ordninger som vil bidra til økte offentlige utgifter, samtidig vil de ha lavere skatter og avgifter. Waltherzøe fremholdt at partiet stod i en sosialdemokratisk tradisjon, men partiet samarbeider desidert mest med høyresiden der de har kommet til makten etter lokalvalget. Det hviler også noe paradoksalt over partiets standpunkt om å ville si opp EØS-avtalen. Å si opp EØS-avtalen ville utvilsomt svekket, og rokket ved, næringslivets og industriens rammevilkår i Norge. Det som tilsynelatende binder partiet sammen, er motstanden mot all form for vindkraft, høye strømpriser og misnøye med det etablerte.

Partiets politikere ser selv ikke ut til å vite hva partiet står for, mest fordi partiet ikke er enig om hva det er. I Østfold meldte fylkeslederen seg ut av partiet fordi flertallet i fylkesstyret deres ville støtte Høyre. Etter utmeldelsen sørget han for at Arbeiderpartiet fikk fylkesordføreren.

Fellesnevneren er altså at politikerne i INP later til å ha mistet troen på de andre partiene, og ønsker å påvirke politikken på egen hånd, gjennom sitt eget parti. I likhet med en rekke nystartede partier i Europa er INP tilsynelatende «noe nytt».

Om det å være «noe nytt» er nok å bygge et parti på, er uvisst. Hvordan det vil gå, får vi se de neste fire årene.

Partiet hentet i kommunevalget stort sett velgere fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Industri- og næringspartiet fikk også større støtte blant LO-medlemmene enn i befolkningen ellers. Av alle partier har INP også høyest andel velgere som arbeider i olje- og gassnæringen. Partiet har appellert til arbeidere, og da arbeidere som har svekket tilknytning til de etablerte partiene.

Andre bakgrunnstall viser at INPs velgere stort sett er motstandere av vindkraft og av norsk EU-medlemskap. INPs velgere var også de som var minst bekymret for klimaendringer. Det store flertallet av velgerne er menn, få har høyere utdanning. INP-velgerne har også lavest tillit til det politiske systemet.

David Goodhart skrev i 2017 boken The Road to Somewhere. Her skilles det mellom to typer velgere. Anywheres er velgere som oppfatter seg selv som at de kan komme fra hvor som helst: rastløse, ofte urbane, sosialt liberale og universitetsutdannede, og somewheres, de som oppfatter seg som at de kommer fra et bestemt sted eller samfunn, vanligvis en liten by eller på landsbygda, sosialt konservative, ofte mindre utdannede. I Trond Giskes nye bok Verdt å slåss for låner han Goodharts begreper, Giske velger å skille mellom stedsorienterte og internasjonalt orienterte velgere, dette gir oss de to gruppene «nærvelgere» og «globalvelgere».

Som et selverklært «distriktsparti» er det liten tvil om at INP er et parti for såkalte nærvelgere. Dette er velgerne Giske ønsker å appellere til, noe som illustrerer at partier som INP, som evner å tiltrekke seg arbeidere, utgjør en stor utfordring for Arbeiderpartiet, slik Senterpartiet også var i valgkampen før stortingsvalget i 2021. Derfor er det heller ikke så overraskende at Waltherzøe har flørtet med Giske tidligere. Men om det holder å appellere til såkalte «nærvelgere» i lengden, uten å ha en overordnet visjon for samfunnet, er sannsynligvis ikke nok. Velgere er nødt til å vite hva de stemmer på.

Dersom INP dør ut, er det flere spørsmål som reiser seg. Vil det oppstå et nytt protestparti før stortingsvalget? Hvem vil ligge an til å overta velgerne som stemte INP? Og burde terskelen for å stifte partier heves? For perioden 2021-2025 sitter det ti partier på Stortinget. Vi trenger ikke et mer fragmentert partilandskap enn vi har nå.

De etablerte partiene må uansett ta innover seg at strømningene som ga INP vind i seilene, ikke forsvinner dersom partiet gjør det. De kan i verste fall forsterkes.

Waltherzøe har nå stiftet et «nytt INP», Det Norske Industriparti (DNI). Vi har på kort tid gått fra å ha et nytt parti som er en protest mot det etablerte (INP), til å ha to partier som er en protest mot det etablerte, men som også er i opposisjon mot hverandre. INP traff en nerve hos mange velgere, men om en politisk bevegelse ønsker å påvirke, er det en fordel å kunne organisere seg på en ryddig måte. På det punktet har ikke INP stått til laud. Det er usikkert om Waltherzøes nye parti vil være noe særlig bedre.

Industri- og næringspartiet har gått fra å være et kraftfullt grasrotopprør mot de etablerte partiene, til å minne om Monthy Pythons Life of Brian, og de konkurrerende gruppene People’s front of Judea og Judean People’s Front. Enige om hvem de kjemper mot, men mest uenig med hverandre.

Innlegget er publisert i Minerva 29.1.24.

Publisert: 31. januar 2024