Offentlig eierskap

Det ekskluderende «fellesskapet»

Når Arbeiderpartiet anklager regjeringen for å være «unorsk» og «selge landet», skjer ikke det i et historisk vakuum. Partiet har forsøkt å sette likhetstegn mellom Norge og sosialdemokratisk politikk siden andre verdenskrig, skriver Mathilde Fasting og Paul Joakim Sandøy i Aftenposten.

Mathilde Fasting

Paul Joakim Sandøy

Publisert: 16. april 2015

Av Paul Joakim, Sandøy og Mathilde Fasting, Civita

Det har ikke alltid vært sånn at Arbeiderpartiet identifiserte seg med nasjonen Norge. Siden stiftelsen i 1887 og til langt ut på 1930-tallet var partiet motstander av nasjonen.

Einar Gerhardsen skrev at det ble «sagt om arbeiderne at de var fedrelandsløse». Flagget og nasjonalsangen var borgerskapets symboler – arbeiderbevegelsen samlet seg om det røde flagget og Internasjonalen. Motsvaret fra de borgerlige partiene i begynnelsen av 1930-årene var klart: De stilte seg bak hele nasjonen, ikke bare én klasse.

Frykten for at Arbeiderpartiet ville undergrave nasjonalstaten var ikke ubegrunnet. Arbeiderpartiets retorikk var revolusjonær til langt inn på 1930-tallet; målet var sosialistisk diktatur. Mange vil nok mene at dette var mer «unorsk» enn å foreslå salg av flytoget. Det nasjonale fellesskapet var truet, med mindre Arbeiderpartiet dramatisk endret politikk og holdning til det norske demokratiet.

Det skjedde også. I løpet av 1930-tallet forkastet Arbeiderpartiet gradvis sine revolusjonære tanker, og omfavnet i stedet det liberale, borgerlige demokratiet. I 1937 skrev Ole Øisang – medlem i Arbeiderpartiets landsstyre – at «vårt parti med større rett enn noe annet politisk parti kan si seg å representere det norske folk og representere nasjonen». Boken hans: Vi vil oss et land – arbeiderbevegelsen og det nasjonale spørsmål, illustrerer partiets nye kamp for å sette likhetstegn mellom nasjonale verdier og sosialdemokratisk politikk.

Fellesskapet – det kanskje mest vellykkede retoriske begrepet i norsk politisk historie – følger historien til Arbeiderpartiet. I starten ble fellesskapet brukt for å betegne fellesskapet mellom arbeidere i alle land. Det var en motsats til det borgerlige nasjonsprosjektet og det liberale demokratiet.

Da Arbeiderpartiet så forsøkte å overta nasjonsbegrepet, ble også innholdet i fellesskapsbegrepet endret. Utover 1930-tallet ble først fellesskapet ensbetydende med landets arbeidere – både industriarbeidere og fiskere – og etter hvert også arbeiderbevegelsens viktigste verktøy: Staten.

Etter krigen var det nasjonale samholdet på topp, og Arbeiderpartiet var i regjering. Slik ble det enklere for partiet å fremme sine egne verdier som norske verdier. Gjennom politikken ble «landet bygget». I takt med velferdsstatens stadig større ansvarsområde ble også båndene mellom begrepene offentlig sektor og fellesskapet stadig tettere.

Denne forståelsen av fellesskapsbegrepet, der fellesskapet nærmest er ensbetydende med staten, bryter med den borgerlige tanken. Borgerlige politikere og tenkere har helt siden 1800-tallet vært opptatt av fellesskap, men da i betydningen små og store frivillige fellesskap som familien, kirken, arbeidsplassen, gården – det vi gjerne omtaler som sivilsamfunnet. Man kunne også snakke om det nasjonale fellesskapet, men da i betydningen samfunnsfellesskapet og det nasjonale samholdet – aldri som synonym for offentlige budsjetter eller staten.

Borgerlige vil hevde at en slik bruk av begrepet underminerer de frivillige fellesskapenes og sivilsamfunnets betydning, både for den enkelte og for samfunnet.

Mange sier at Norge er et sosialdemokrati. Påstanden synes å være så ukontroversiell at den regnes som et rent faktum. Komikere bruker det som premiss i vitser, Aftenposten-kommentatorer bruker det som premiss i analyser, og politikere bruker det som argument i debatter.

Hva er så problemet med det? Ja, det er irriterende for borgerlige politikere, men hva så? Kan ikke fellesskapet få bety staten og Norge få bety sosialdemokrati? Problemet er at dette er myter som gjør at samfunnsdebatten blir ført på gale premisser.

Den første myten gjelder Arbeiderpartiet selv. Siden krigen har partiet ikke bare forsøkt å sette likhetstegn mellom seg selv og det norske. Nye generasjoner Ap-politikere har også vokst opp med en tro på at det er slik det er. Resultatet er et overmot som bygger på at det nærmest er unaturlig at Arbeiderpartiet ikke sitter ved makten, og som gjør at man føler seg berettiget til å omtale en marginalt annerledes politikk som «unorsk».

Den andre myten er viktigere. Den norske samfunnsmodellen har flere trekk som kan regnes som sosialdemokratiske (selv om borgerlige politikere startet arbeidet både med utbyggingen av velferdsordningene og etableringen av trepartssamarbeidet). Men den har også mange trekk som ikke kan regnes som sosialdemokratiske. Det er akkurat like sant at Norge er et sosialliberalt land – med en svært fri markedsøkonomi og en liberal rettsstat med svært høy legitimitet. Og, for den sakens skyld, med en grunnlov som målbærer borgerlige verdier så godt som noe.

Bildet Arbeiderpartiet forsøker å tegne, stemmer altså ikke. Norge i 2015 ligner antagelig mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket.

Ikke dermed sagt at Arbeiderpartiet er «unorsk». Da Jens Stoltenberg delprivatiserte Telenor og Statoil, var han selvfølgelig like norsk som da Erna Solberg ville sikre nasjonalt eierskap gjennom lettelser i formuesskatten.

Men vi bør være varsomme med å knytte partipolitikk til en nasjons identitet, og kanskje enda mer varsomme med å stemple andre partier som motstykket til denne. Og offentligheten – kanskje særlig journalister og kommentatorer – bør være på vakt når et politisk parti fremdeles insisterer på at det til enhver tid er akkurat dem og deres politikk som representerer nasjonale verdier.

Den norske historien er full av eksempler på at andre enn sosialdemokratiske politikere har bygget landet, og at andre enn staten har fungert som viktige fellesskap. Forhåpentlig ønsker vi at det også skal være slik i fremtiden.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 16.4.15. Se også:

Borgeren og fellesskapet

Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita

Hva innebærer det å være borgerlig, hvor kommer ideer om borgeren og borgerlig fra, og finnes det en plass for borgeren og borgerlige i fremtidens samfunnsliv og politikk?

Dette politiske essayet bruker den europeiske idéhistorien som bakteppe for den norske stats- og samfunnsutviklingen. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på er effektive vern mot totalitære ideologier. Borgeren og borgerlige fortjener et politisk essay.

Det primære målet med essayet er å bidra til å gi borgeren og borgerlige den plassen de fortjener i den norske samfunnsutviklingen. Dette er også et kritisk essay, fordi det er et forsøk på å beskrive hvordan fellesskapet som metafor for staten og for det offentlige i perioder har bidratt til at det kollektive har tatt overhånd på bekostning av liberale, borgerlige verdier.

Boken kan bestilles her.

Publisert: 1. september 2022