De velvillige

Unnfallenheten for Rødts idégrunnlag bidrar til en svekkelse av vår demokratiske beredskap.

Publisert: 11. februar 2022

Den velvillighet Rødt ofte blir møtt med i kommentariatet er besynderlig. Noe kan tilskrives ønske om «enhet på venstresiden» (man kritiserer ikke sine egne), noe kan tilskrives «radical chic» (kommunisme er litt kult da …) og noe kan sikkert tilskrives mangel på kunnskap (de sier jo at de er demokrater).

I en kommentar i Aftenbladet hevder Harald Birkevold at jeg ikke kom «særlig godt fra» mitt «sedvanlige forsøk på å klebe dagens Rødt til folkemordet i Kambodsja eller Stalins og Maos voldsorgier» i forrige ukes Debatten.

Nei, særlig vellykket var det nok ikke, all den tid jeg ikke sa noe om verken Stalin, Mao eller Kambodsja. Det har heller ikke vært noe hovedpoeng andre steder der jeg har kritisert dagens Rødt. At Rødt springer direkte ut av en totalitær bevegelse er selvsagt relevant for å forstå rørsla og hvilke etterdønninger som sirkulerer i den. Men mitt anliggende har mest vært å vise at revolusjonære ikke automatisk blir gode demokrater av å ta avstand fra Stalin.

Et annet moment er at dagens ny-autoritære (om de kommer fra høyre eller venstre spiller liten rolle) opererer langs den samme linja: De fremstiller seg selv som de egentlige demokratene, som folkets røst. Trikset er todelt: De simulerer demokrati og de skyver politiske saker foran seg.

Rødt og ideologi

Burde ikke Rødts kritikere heller forstå at Rødts hopp på meningsmålingene skyldes reelle interesser, spør Birkevold. Han tar ikke nødvendigvis feil, men speiler også Rødts egen strategi, som gjennomgående består i å neglisjere all debatt om egen idelogi til fordel for saker som fenger befolkningen.

Uten sammenligning forøvrig: Det minner litt om våre hjemlige halvtrumpister som er langt mer opptatt av hvorfor han ble valgt enn at Trump gjør det han kan for å rasere det amerikanske demokratiet. Dette er selvsagt tåkelegging. «Hvorfor» er gjenstand for utallige spaltemillimetere og ditto tjukke bøker. For eksempel er man innen populismeforskningen stort sett – og innlysende nok – enig om at populisme ikke oppstår i et vakuum.

Her snakker vi om en falsk motsetning fra Birkevolds side. Det ene nuller ikke ut det andre. Mitt prosjekt i Civita er om autoritære ideer, populisme og liberalt demokrati, ikke saker og hvordan løse dem, men heller gjøre oppmerksom på at disse må ordnes innenfor rammene av demokratiet.

Vi lever i en tid der liberalt demokrati er under press. Det handler om hvordan demokratier kan bryte – og bryter – sammen i våre dager. Om ikke å normalisere autoritære ideer. Det er nok dessverre mange som tar liberalt demokrati som en selvfølge. I tillegg er kunnskapen om liberalt demokrati og maktfordelingsprinsippet ganske så variabel. Den største faren, slik jeg oppfatter det, er at polarisering og synkende tillit til politikere og myndigheter (det kan jo være velbegrunnet) fører til at for mange senker guarden. Selv om det er veldig liten grunn til å frykte revolusjon i Norge, og selv om nasjonalistisk populisme er den største trusselen mot våre demokratier i dag, bidrar unnfallenheten for Rødts idegrunnlag til en svekkelse av vår demokratiske beredskap.

Nordmenn lever i en dessertboble. Vi er så godt skjermet fra verdens elendighet og urett, ikke minst fordi vi er marinert i oljepenger, at mange forestiller seg at livene vi lever er normalen. At friheten vår er tidløs og ikke resultat av sivilisasjonskamp. Eller rettere: Hvis alle ble som oss (omtrent som Førde omtalte oss alle som sosialdemokrater) slik vi alltid har vært, ville det bli fred og velstand i verden (at verden ville bli bedre av at andre ble som oss er jo ikke helt feil heller).

Paradokser

Rødts fremgang byr på mange paradokser, men to skiller seg ut. For det første: Hvordan kan et radikalt parti som fremstiller Norge som et barbarisk, griskt samfunn fosse frem i et land som i den store sammenhengen flyter over av melk og honning?

For det andre: Hvordan kan et parti som Rødt tolkes så velvillig, både av egne velgere, kommentatorer og i befolkingen generelt? Noen vil mene at Rødts revolusjonsprat bare er tomme tønner, at de ikke egentlig mener det og uansett aldri vil få gjennomslag. Andre (og det gjelder flere, tror jeg) mener dypest sett at Rødts revolusjonære glød stammer fra et oppriktig og nobelt ønske om mer rettferdighet (noe som selvsagt heller ikke behøver å være helt feil).

Begge disse punktene peker igjen mot en felles feilslutning som lenge har preget Vesten. Et eksempel er at mange unge i dag har blitt lært at den kalde krigen var et slags idiotisk og farlig nullsumspill mellom to fiender. Den kalde krigen var ikke en kamp (riktignok en skitten kamp) mellom demokrati og tyranni, men mellom to parter som fremmet egne (likeverdige) interesser. Dette har skapt en fullstendig urealistisk tro på internasjonale relasjoner og kulturelle konflikter, på rasjonalitet, men også en historieløs og svermerisk forestilling om at kommunismen ville vel, selv om det gikk galt. En utledning av dette er igjen at oppegående norske kommentatorer i fullt alvor mener at et parti som fremmer revolusjon mot et klasseløst samfunn der arbeiderklassen skal ta kontroll over alle samfunnsområder, er ganske kompatibelt med å være en god demokrat. Bare de tar avstand fra Stalin.

Det finnes en gammel myte; «den kokende frosken». Den er ikke vitenskapelig, men den er illustrerende: Legger du en frosk i kaldt vann som sakte varmes opp, vil den ikke merke at den blir kokt før det er for sent. Myten kan forstås på den måten at moderne autoritære ikke er som gamle dagers autoritære. De kommer ikke ridende til hest eller går i militæruniform. De kan like gjerne kle seg i dress eller som hipstere og ellers oppføre seg jovialt og hyggelig. Norge er et lite land der «alle» politikere og kommentatorer kjenner hverandre og kanskje har tatt en pils med hverandre. Da er det fort gjort å miste av syne det faktum at noen politiske ideer kan være forkastelige, til og med farlige.

Interesser

De som så Debatten, la sikkert merke til at Moxnes, i stedet for å snakke substans, gang på gang fortalte at jeg sier og mener det jeg sier og mener fordi jeg er kjøpt og betalt av milliardærer.

Dette er noe Moxnes og rådgiverne hans har lagt som strategi. Og det er gammel ml-strategi. Hvem du er betyr egentlig hvilke klasseinteresser du tjener, og det gjelder alle som ikke tjener saka. De deles inn i enten kapitalister eller de som tjener interessene til kapitalister. Deres stemmer teller ikke. Det samme fikk VGs debattredaktør Hans Petter Sjøli erfare nylig, etter en kommentar i avisa om Rødt. Han representerte borgerligheten (les: milliardærene), mente Moxnes. Ferdig med ham.

Strategien funker jo til en viss grad. Det gir også Moxnes anledning til å si nesten hva som helst. For eksempel at Rødts revolusjon ikke er noe annet enn at folk skal få det bedre. Eller at Rødt er Gerhardsen i reprise.

Jeg tror veldig mange som uttaler seg om hva Rødt er eller ikke er, aldri har lest prinsipprogrammet (inkludert kommentatorer). Hvis de hadde gjort det, ville de også fått med seg at avstanden mellom det Rødt kommuniserer, og det som står i den ideologiske plattformen, er så stor at den ikke bør overses. Så lenge Rødt ikke kan svare for eget program, må det gjennomlyses. Selv om det helt sikkert er mange i Rødt og enda flere blant velgerne, som verken har lest programmet eller stiller seg helt bak det.

Rødt vil ha revolusjon i et liberalt demokrati. Målet er at arbeiderklassen og dens allierte skal ta kontroll over alle samfunnsområder. Det fremkommer tydelig i programmet at arbeiderklassen ikke er «folk flest», men en klassebevisst, revolusjonær arbeiderklasse som gjennom revolusjon skal innføre et klasseløst samfunn. «Arbeiderklassen» er altså proxy for kommunisme, noe som er logisk.

I motsetning til den kritiske teorien som har dominert marxistisk tenkning i flere tiår, sverger Rødt fremdeles til den historiske materialismen, og sitter dermed fast i den ortodokse marxismens fremste hodepine: Hvorfor handler arbeiderklassen mot sine egne objektive interesser?

Når Rødt mål er at «arbeiderklassen og deres allierte skal ta kontroll over alle samfunnsområder» betyr jo ikke dette at borgerlige i offentlig sektor, sosialdemokratiske lærere, bønder på Jæren, konservative muslimer, bedehusfolk på Sørlandet, meglere på Aker Brygge eller Birkevold selv (som ifølge Moxnes alle er arbeiderklasse, lønnsmottagere) skal ta denne kontrollen. Er det disse som skal gjennomføre revolusjon for å avskaffe kapitalismen og innføre et sosialistisk, klasseløst samfunn?

Reform og revolusjon

Den som leser programmet, vil også se svart på hvitt at Rødt avviser reformarbeid på veien mot sosialisme. Derfor revolusjon, som er tvingende nødvendig, fordi resten av venstresiden er «systemlojal». I prinsipprogrammet understrekes det, slik vi kjenner det fra kommunistisk doktrine, at faren for kontrarevolusjon er overhengende: «De revolusjonære hevdet på sin side (i motsetning til de «systemlojale», min anm.) at hvis arbeiderbevegelsen lot det kapitalistiske maktforholdet bestå, ville de positive reformene innen velferd og arbeidsliv være høyst utrygge framskritt som ville undergraves og angripes så snart den økonomiske makteliten kom politisk på offensiven.» Selve rasjonalet for å konsolidere makt på ikke-demokratisk vis er jo å forhindre tilbakefall.

Det er smått utrolig at ikke dette fanges opp: Rødts revolusjon er en ideologisk revolusjon. En kommunistisk revolusjon. Det er denne doktrinen som peker mot å ta kontroll over alle samfunnsområder. Når Moxnes sier at maktfordelingen skal være som før, sier programmet også noe annet. Maktfordelingens institusjoner skal ikke fjernes (det gjør de heller ikke i autoritære stater), men kontrolleres, ideologiseres. For å si det enkelt: Maktfordelingens institusjoner skal besettes av de som er maktlojale til doktrinen, helt etter den interideologiske ny-autoritære dreieboka. Altså det motsatte av maktfordelingens formål. At Rødts program ellers er krydret med demokratiske lovnader, som at rettsstaten skal bestå, vitner først og fremst om dobbeltkommunikasjon for galleriet. Det går ikke i hop.

Regnestykket kan du gjøre selv.

Jeg har ved flere anledninger trukket frem at vi kunne lese om avvæpning av borgerskapet og å ta kontroll over «militærmakta» i Rødts forrige program (2014). Det er ganske vanvittig, men avfeies som «gammelt» eller «dårlig formulert». Dette skjønner jeg ikke. Tenk dere et at et høyreparti hadde slike formuleringer inntil nylig, og nå har erstattet dem med å «ta kontroll over alle samfunnsområder» gjennom revolusjon. Hva ville vi forstått det som, om ikke fascisme?

Ellers er Rødts Gerhardsen-tilsnikelse interessant. Historien om Gerhardsen er jo egentlig historien om Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsens reise fra revolusjon til reform, fra autoritær til liberaldemokratisk. Gerhardsen i sine unge år reiste starstruck til Russland for å høre Lenin tale (selv om han ikke forsto russisk) og «endte» med å utrope kommunistene som den største trusselen mot rettsstat og demokrati.

Hvorfor Ap (stort sett) og Agenda er tyst om tilsnikelsen er fremdeles rart, men dessverre ikke helt mystisk. Vil de ikke eie egen historie? Kanskje er det så enkelt at de ikke vil at båten skal gynge for mye? De kan bli avhengige av Rødt. Det er nok her skoen trykker for mange.

Innlegget er publisert hos Minerva 9.2.2022.