1. mai. Kampdag og fridag.

Er også vi på vei mot et samfunn med mer polarisering, mindre tillit og flere uløste problemer?

Publisert: 3. mai 2023

I dag er det arbeidernes internasjonale kampdag.

Hvem arbeiderne er i dag, kan nok diskuteres. Klassebevisstheten er redusert, og de som identifiserer seg med arbeiderklassen, befinner seg ikke bare på venstresiden.

Det året jeg ble født, i 1957, mente praktisk talt alle at de tilhørte en samfunnsklasse. 64 prosent mente at de tilhørte arbeiderklassen, mens 33 prosent beskrev seg som tilhørende middelklassen.

60 år senere, i 2017, svarte 41 prosent at de ikke tenkte på seg selv som hjemmehørende hverken i arbeiderklassen eller middelklassen, mens 19 prosent var i tvil. Av de som identifiserte seg med en klasse, svarte 52 prosent at de tilhørte middelklassen, mens 48 prosent svarte arbeiderklassen.

Samlet sett var det altså under 20 prosent av befolkningen som identifiserte seg med arbeiderklassen.

Et flertall av dem stemte på venstresidens partier. Men 12 prosent stemte Høyre, og 17 prosent stemte Fremskrittspartiet. Bare 7 prosent stemte SV, som er et parti som er bedre representert i middelklassen.

Utviklingen forteller mye om Norge.

Blant de mest vellykkede samfunnene

Vi har aldri vært et spesielt fattig land, men vi er selvsagt et mye mer velstående samfunn enn vi var. I dag er Norge og våre naboland blant de mest vellykkede samfunnene i verden.

De nordiske landene scorer høyt på nesten alle statistikker som måler det som er viktig for oss. Det gjelder frihet, likhet, lykke, tillit, velstand og muligheter for å oppleve sosial fremgang.

Men Norge og de andre nordiske landene er selvsagt ikke alene om å være gode land å leve i.

På FNs Human Development Index, som er en indeks som forsøker å måle «alt», scorer nå Sveits aller best, mens Norge er nummer to. Land som Australia, New Zealand og Nederland er andre land som typisk pleier å ligge svært høyt.

Slike rangeringer skal ikke leses altfor bokstavelig. Det er små forskjeller mellom to land som rangeres rett etter hverandre.

Samtidig er det stor forskjell mellom de landene som scorer best, og de som scorer dårligst. Hvis noen markerer arbeidernes internasjonale kampdag i Jemen, Sør-Sudan eller Niger i dag, er det nok helt andre ting som står på dagsordenen enn å «skrote arbeidslinja».

Hvorfor gikk det så bra med Norge?

Tre godt fungerende «kontrakter»

Norge var et lite, homogent og egalitært land, noe som høyst sannsynlig bidro til at det var lett å ha tillit til hverandre. Vi fikk også tidlig en rettsstat som sikrer likebehandling og beskytter mot vilkårlighet.

Den høye tilliten og rettsstaten gjorde det mulig å inngå tre godt fungerende «kontrakter»: Vi fikk en åpen og velfungerende markedsøkonomi. Vi fikk en velferdsstat som vi kunne stole på. Og vi fikk trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstagere og myndighetene.

Alt fungerer ikke like godt hele tiden.

Rammene for markedsøkonomien blir ikke alltid vedlikeholdt på en god måte, noe som kan svekke konkurransen og føre til tilkarringsvirksomhet og monopoldannelser.

Velferdsstaten kan også svikte, fordi den er ineffektiv, sløser eller behandler folk urimelig og urettferdig. Det siste er trygdeskandalen et eksempel på.

Heller ikke trepartssamarbeidet er alltid i balanse. Ofte får LO altfor mye makt i forhold til staten, arbeidsgiverne og de andre arbeidstagerorganisasjonene. Det kan føre til prioriteringer som tjener LO, men få andre.

Grunnen til at vi kan leve med at det skjer feil, er at vi også har et bunnsolid liberalt demokrati med en fri presse og et sivilsamfunn som kan avsløre, kritisere og korrigere makten. Som frie borgere kan vi også kritisere pressen og stemme i valg. Det gjør at feil kan rettes opp, og at politikken kan justeres.

Samspill, samarbeid og balanse

Mange på venstresiden liker å fremstille de gode resultatene som vi har oppnådd i Norge, utelukkende som et resultat av konflikt: Fagbevegelsen og venstresidens partier har presset høyresiden og arbeidsgiverne til å akseptere det gode samfunnet vi lever i.

Men dette er en uriktig og ensidig forklaring. Hadde venstresiden (eller høyresiden) styrt uforstyrret og alene, ville vi hatt et helt annet og mye dårligere samfunn enn vi har i dag.

Det er samspillet, samarbeidet og balansen mellom ulike hensyn, interesser og verdier som skaper det gode samfunnet vi har.

Vi har balansert hensynene til frihet og likhet, plan og marked, individ og fellesskap, offentlig og privat sektor på en måte som har gitt oss et godt og harmonisk samfunn. Enkelte forskere kaller de nordiske landene for «kapitalistiske velferdsstater» for å illustrere dette poenget.

Et nytt vendepunkt

Den nordiske samfunnsmodellen styrer av og til inn i problemer. Det skjedde på 1970-tallet.

Men på 1980- og 1990-tallet ble det etablert en ny konsensus, fordi den gamle politikken ikke lenger virket. Vi fikk et nesten nytt økonomisk system, en ny måte å styre offentlig sektor på og et revitalisert trepartssamarbeid, som har fungert godt.

Nå mener noen at vi står ved et nytt vendepunkt.

Professor i økonomisk historie Einar Lie skrev nylig at det er blitt mindre faglighet og konsensus i norsk politikk. Mange opplever at det er skapt en større konflikt mellom offentlig og privat sektor, og at de tradisjonelle styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, står lenger fra hverandre enn de har gjort på lenge.

Vi vet at vi har store utfordringer foran oss.

De handler blant annet om en pågående teknologisk transformasjon, nye globaliseringsmønstre, klimaendringer, geografisk og økonomisk ulikhet, demografiske endringer, beredskap og sikkerhet, lønns- og prispress og økte forventninger til velferdsstaten.

Det er dessuten mer krig, mindre fred og mindre demokrati i verden, så det er mange som fortjener vår støtte.

Hvordan skal utfordringene møtes?

Avstanden fremstilles som stor

1. mai er en dag for kamp og konflikt.

Venstresiden og fagforeningene har fått et slags monopol på markeringen av dagen, enda mange av dem som deltar, ikke kan betraktes som typiske representanter for arbeiderklassen. Selv har jeg en fridag i dag, men noen av årets paroler appellerer neppe mer til mange regjeringsmedlemmer enn de gjør til meg.

Avstanden mellom oss fremstilles som stor akkurat i dag.

Men når støvet har lagt seg, kan vi alle gå i våre lønnkamre og spørre oss selv: Har vi det politiske klimaet og motet som skal til for å møte og løse de store fremtidsutfordringene, eller er også vi på vei mot et samfunn med mer polarisering, mindre tillit og flere uløste problemer?

Jeg er ikke sikker på svaret. Men jeg tror Einar Lie har et poeng.

Vi trenger ikke mindre kunnskapsbasert politikk, mindre konsensus og mer konflikt mellom de helt legitime hensynene, interessene og verdiene som vi, stort sett, har vært så flinke til å balansere i Norge.

Artikkelen er publisert i Aftenposten 1.5.2023.

Publisert: 3. mai 2023