Presselosjen

Jeg ønsker meg et program der mediesjefene selv setter søkelyset på mediene og kritiserer seg selv og hverandre. Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 22. januar 2019

Da jeg satt meg ned for å skrive denne artikkelen, ble oppmerksomheten min trukket mot et TV-program som jeg hadde på i bakgrunnen. Jeg ble så revet med at jeg bestemte meg for å skrive om programmet fremfor det jeg opprinnelig hadde tenkt å skrive om.

Det er et program på dansk TV2 som jeg ofte ser på. Programmet heter Presselogen, og det er et ukentlig program der deltakerne diskuterer dekningen av de sakene som har dominert mediene den siste uken. Deltakerne er fremtredende journalister og redaktører i dansk presse.

Jeg anser programmet for å være folkeopplysning av beste merke.

Her får vi vite hvilke faglige og etiske spørsmål mediene stiller seg selv, og hva som skjer bak fasaden når journalister og redaktører står overfor vanskelige valg. Deltakerne, det vil si mediene selv, får kritiske spørsmål, og de kritiserer og diskuterer med hverandre. Seerne får vite mer om hva som skjedde bak scenen før en TV-kanal bestemte seg for å sende et program eller før en avis laget en reportasje, eller vi får vite hvorfor de i ettertid angret og mente at de begikk en feil.

Ett inntrykk av programmet er at mediene har tenkt seg mye bedre om enn vi som er på utsiden, ofte tror. Et annet inntrykk er at svarene som de kommer til når de står overfor vanskelige valg, ikke er gitt, og at pressefolk ofte kan være uenige med hverandre. Et tredje inntrykk er at vi på utsiden ville visst veldig lite om dette uten et program som Presselogen.

De to sakene som var tema for den sendingen som jeg ble fanget av, var begge av stor prinsipiell interesse.

Den ene saken gjaldt medienes dekning av den tragiske togulykken på Storebæltsbroen i Danmark. Mange seere hadde reagert på at det ble vist bilder av toget, både fra utsiden og innsiden.

Hadde mediene vært for nærgående? Hadde de gått for langt i å snakke med pårørende? Hadde den avisen som først meldte om døde, hatt gode nok kilder? Er det greit at andre medier melder om døde, hvis de ikke har egne kilder? Burde mediene, slik én avis gjorde, bedt publikum om å sende dem bilder fra ulykkesstedet i en så tragisk situasjon? Burde de ha oppsøkt folk som var berørt, og som hadde skrevet noe på Facebook?

Ingen av disse spørsmålene er lette å besvare, og det er på sett og vis en trøst å høre at det ikke er så lett for drevne mediefolk heller. Det interessante er at vi, gjennom dette programmet, får vite mer om hvilke vurderinger mediene gjør og hvorfor de tar de beslutningene de tar – og hvorfor de står ved dem eller kanskje angrer i ettertid. Slikt etterlater respekt for mediene og den vanskelige oppgaven de har i slike situasjoner, der ønsket om informasjon er stort.

Den andre saken dreide seg om Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen.

Danmarks Radio (DR), som er det danske NRK, har nylig sendt en dokumentarfilm om han, som er laget av et produksjonsselskap.

Jeg har sett programmet, og det er ikke veldig interessant. Så vidt jeg har forstått, syns heller ikke statsministerens rådgivere at det ble særlig bra. Men hvorfor ble programmet såpass kjedelig og lite flatterende for Løkke?

Hvor fritt hadde produksjonsselskapet stått, hvor mye innflytelse hadde statsministeren (eller i realiteten hans medarbeidere) hatt på innholdet, og hvor mye bør vi som seere få vite om dette?

Har statsministeren selv og hans medarbeidere krevd å få bestemme for mye? Har produksjonsselskapet vært ettergivende, eller har det bare vært altfor lite kreativt? Og hvor mye kan egentlig statsministerens folk bestemme over innholdet? Er det for eksempel rimelig å stille og etterkomme krav om at det ikke filmes når statsministeren tar seg en røyk?

Eller for å nevne noen andre spørsmål som har vært diskutert i Presselogen i det siste:

Er det galt å ansette en politisk kommentator som en gang har vært dømt i Danmarks største medieskandale, eller bør alle kunne få en ny sjanse? Er dekningen av et nytt, lite parti så omfattende som den er, bare fordi partilederen er pen og blond? Lar mediene seg lure av partienes spinndoktorer? Kan lederen for et lite parti erklære seg som statsministerkandidat og kreve å få like mye tid på TV som statsministeren og den ledende opposisjonspolitikeren får? Er mediene egentlig interessert i folk flest, eller er de mest opptatt av eliten? Og hva med de alternative mediene? Er de et nyttig korrektiv, eller er de farlige, fordi de ikke er så opptatt av sannheten eller følger pressens etiske regler? Bør TV-kanalene sende direkte fra rettsmøter, eller risikerer de da å gjøre domstolen til et sirkus?

Hadde vi hatt et slikt program i Norge, hadde kanskje programlederen nå spurt hvorfor i all verden en politisk kommentator ikke kan være kjæreste med en politiker, eller om Giske-saken ble så alvorlig for Giske, fordi enkelte journalister hadde helt spesielle kilder. Kanskje ville deltakerne også diskutert dekningen av den nye regjeringsplattformen og hvorfor spørsmålet om fosterreduksjon før 12.uke, som gjelder ekstremt få og reiser mange vanskelige etiske og medisinske spørsmål, får så mye plass og blir belyst på en så ensidig måte.

Det fins også andre danske programmer, som for eksempel «Mennesker og medier», som går tett på mediene og de beslutningene de treffer. Nylig ble for eksempel avisen Information kritisert fordi avisen trykket en kronikk som var skrevet av en mann som hadde drept sin fem år gamle datter. Var det riktig av avisen å slippe til en morder? Og var det riktig å bruke en så sensasjonspreget ingress? «Forsigtigt lagde jeg en snor om hendes hals og kyssede hendes lyse hår farvel», sto det i avisen. Hadde avisen vært mer opptatt av «klikk» og potensielle reklameinntekter enn seriøs journalistikk? Ingressen vakte så sterke reaksjoner at avisen måtte endre ingressen og forklare hvorfor den valgte å gjøre nettopp det.

Også i Norge finnes det programmer som omhandler mediene, blant annet Kurer i NRK. Men de går ikke like systematisk til verks for å vurdere og kritisere mediene. Ofte får vi derfor bare vite noe fordi det kommer spesielle saker som krever en forklaring. Forleden måtte for eksempel Aftenpostens redaktør forklare hvorfor Aftenposten ikke hadde skrevet om den såkalte kidnappingssaken, enda avisen hadde fått nyss om den for mange uker siden.

Vi får ofte høre at mediene har omfattende diskusjoner internt om hvordan de skjøtter sitt oppdrag. Det tviler jeg ikke på. Det som er synd, er at disse diskusjonene i så liten grad når ut til oss andre.

Jeg ønsker meg et program eller en podcast, der mediesjefene selv setter søkelyset på mediene og kritiserer seg selv og hverandre. Det hadde vært god folkeopplysning.

De senere år er vi blitt mer klar over hvilken betydning tillit og institusjoner har for demokratiet vårt.

Pressen er en viktig institusjon, og den trenger tillit. Derfor bør den, som andre institusjoner, legge mer vekt på åpenhet.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 20. januar 2019.